ENDELIG I POSISJON: Robert Eriksson går fra å være en markant opposisjonspolitiker til å få ansvaret for arbeidslivspolitikken. – Det er med ydmykhet og respekt, men også med motivasjon og arbeidslyst jeg tar fatt på de nye oppgavene i landets nye regjering, sier han.

ENDELIG I POSISJON: Robert Eriksson går fra å være en markant opposisjonspolitiker til å få ansvaret for arbeidslivspolitikken. – Det er med ydmykhet og respekt, men også med motivasjon og arbeidslyst jeg tar fatt på de nye oppgavene i landets nye regjering, sier han.

Håvard Sæbø

Den nyutnevnte

Da Robert Eriksson overtok ministerkontoret, arvet han én bok av sin forgjenger; arbeidsmiljøloven. Den har han imidlertid tenkt å redigere.
08.11.2013
16:08
27.08.2015 20:00

eva.ler.nilsen@lomedia.no

martin.slordal@lomedia.no

Onsdag 16. oktober, klokka 14.58: Anniken Huitfeldt står foran heisen og venter. Bak henne står byråkratene, de lojale, som skal hjelpe den nye ministeren med å gjøre Norge litt blåere. Det er stille i rommet, til tross for at 30 mennesker er samlet. Huitfeldt puster dypt for å sikre at hun har kontroll. Så blir hun rastløs og tar en klemmerunde. Først toppbyråkratene rett bak henne. Så byråkratene på rad to. Huitfeldt er tilbake foran heisen, og allerede før døra åpner seg helt, hilser hun med et høyt «HEI!». Så kommer han ut av heisen, klemmer den avtroppende arbeidsministeren, hilser på byråkratene og presenterer seg på trøndersk: «Robert».

Hjem og tilbake

Veien hit har vært lang. For første gang i Fremskrittspartiets 40-årige historie har de inntatt regjeringslokalene. Da statsminister Erna Solberg skulle sette sammen mannskapet, falt valget av arbeids- og sosialminister på Robert Eriksson fra Frp. Han rakk dermed knapt hjemom Verdal før han måtte snu og sette nesa mot hovedstaden igjen.

Robert Eriksson ble nemlig ikke gjenvalgt som stortingsrepresentant den 9. september. Etter to perioder på tinget, glapp mandatet i Nord-Trøndelag. Noen dager senere var han klar for å returnere til familien i Verdal. Han oppdater Facebook-siden sin: «Da er kontoret ryddet og pakket ut. Det samme er leiligheten. I natt blir den siste natt i gamle, kjære Hoffsveien som har vært Oslo-bopel i åtte år. Må innrømme at det er litt vemodig å dra herfra.»

Men tre uker senere står han altså på slottsplassen i sin fineste dress. Etter å ha møtt Kongen i statsråd, venter pressen og folket. Samt fire år med makt.

Portrett uten intervju

Om flyttelasset er tilbake og Hoffsveien atter inntatt, vites ikke. Ministeren er nemlig så opptatt at vi ikke får spurt om verken det eller alle de viktige tingene vi lurer på. Departementets stab skjermer Eriksson godt de første dagene i ministerstolen, og ber HK-Nytt pent vente i kø på intervjuavtale. Den får vi ikke før utgave 9 i år går i trykken. Plan B: Et avstandsportrett, en profil av den nye ministeren, hvis politikk vil bety så mye for arbeidslivet de neste fire årene.

Utgangspunktet, sett med fagbevegelsens øyne, er slett ikke bra. Et blikk på Erikssons ståsted som mangeårig opposisjonspolitiker på arbeidslivsfeltet, avslører en rungende uenighet med fagbevegelsen på mange sentrale områder: Partiet hans vil liberalisere arbeidsmiljøloven ved blant annet å tillate lengre arbeidsdager uten overtidsbetaling, de ønsker flere midlertidig ansatte, de vil innskrenke sentral forhandlingsrett, diskutere streikeretten, innføre nasjonal minstelønn og i handlingsprogrammet understrekes det at de uorganiserte må få like store rettigheter som de organiserte. Partiet mener at et fritt arbeidsmarked ikke fungerer godt så lenge «monopollignende organisasjoner inngår avtaler sentralt». LO altså. Og de hersens tariffavtalene.

Pamp eller ikke?

Verken Fremskrittspartiet eller Eriksson har oppigjennom årene utvist noen utpreget kjærlighet til LO. Tvert om har organisasjonen vært en yndet skyteskive i det politiske ordskiftet. I januar fikk Roar Flåthen sitt pass påskrevet av den nye arbeidsministeren. «Pampeveldets sanne ansikt», skriver han i en kommentar om den tidligere LO-lederens pensjonsordning. I mai forbereder han LO på at organisasjonen vil få mer med Fremskrittspartiet å gjøre etter valget, og i juli er han forbannet på fagbevegelsens valgkamp: «Dessverre legger de opp til en dirty, skitten og uredelig propaganda. Jeg har gått igjennom propagandaavisen deres, og den inneholder fullt av faktafeil og usannheter», skriver han. I august kritiserer Eriksson de rødgrønne for ikke å stemme med Frp i en sak om såkalt kabotasje: «Kanskje ikke så viktig når kravene ikke kommer fra pampeveldet i LO», sukker han på Facebook.

Men ettersom Solberg-regjeringen har erklært trepartssamarbeidet som en forutsetning for et godt arbeidsliv, må nok Robert Eriksson belage seg på å møte pampene fra Youngstorget både støtt og stadig. På slottsplassen forsikret han derfor om at det er slutt på å bruke kallenavn på LO-toppene. De er visstnok ikke lenger pamper, i alle fall ikke uttalt:

– Jeg kommer ikke til å bruke slike begrep.

I LO-Aktuelt gjentar han budskapet og ber om godt vær og blanke ark.

Rød familie

Er det oppveksten i et sosialdemokratisk hjem som har gjort Robert Eriksson litt allergisk mot de røde? Diskusjonene gikk så høyt at Erikssons mor, Rita Helene Eriksson, så seg nødt til å skjerme middagene fra politikk. Det skulle være hyggelig rundt bordet, mente hun. Men slik gikk det ikke alltid. Til Trønder-Avisa forteller moren at det å være Fremskrittspartipolitiker i en rød familie har vært Robert Erikssons store utfordring. Han har møtt motstand siden han meldte seg inn i Frp som tenåring. Mor forteller at det kom som et sjokk da sønnen kom hjem som nyfrelst Carl I. Hagen-tilhenger en gang på slutten av 1980-tallet.

– Men han har alltid gjort som han har villet uansett, sier moren.

Hun var lettet da han reiste i militæret, og tenkte at nå blir det endelig fred å få.

– Men savnet etter diskusjonene kom fort, sier Rita Helene Eriksson.

Moren er stolt av ministersønnen. Og litt bekymret. Politiske og personlige angrep er ubehagelig, mener hun, men er likevel sikker på at sønnen vil takle dette godt.

– Han har føttene plantet på jorden og snakker et språk som folk forstår. Han er raus og modig, sier mamma Eriksson.

Ydmyk i ny stol

Heisen har for lengst forlatt 7. etasje i Arbeidsdepartementet. Med pressen på slep geleider Anniken Huitfeldt den nye ministeren inn på kontoret som hun skal forlate, og Eriksson skal innrede som sitt. De to kjenner hverandre godt fra før, siden hun har ledet departementet og han har ledet arbeidskomiteen på Stortinget.

– Kjære arbeidsminister, starter hun, og fortsetter med å fortelle hva statsministeren sa til henne da hun ble minister for første gang for seks år siden: «Du må huske at i mesteparten av ditt liv vil du være en avgått minister».

Robert Eriksson mener han tar over etter en erfaren og dyktig politiker, som har ledet tre departementer. Det er det ingen andre i den rødgrønne regjeringen som kan skilte med.

– Du har lært meg ting. Vi har møttes til mange holmganger i Stortinget. Jeg har måttet være skjerpet i møtet med deg, sier den ferske ministeren og får blomster og nøkler. Og nok en klem.

Han setter seg ikke i stolen, men prater med pressen stående bak pulten. Han vil kanskje ikke gi inntrykk av at han har blitt stor på det med en gang, sindig nordtrønder som han er.

Pulten er strøken, hyllene er ryddet, med et par unntak; noen stortingsmeldinger og en tykk bok – arbeidsmiljøloven. Men den kan ikke Huitfeldt regne med at står der dersom hun kommer tilbake. I alle fall ikke i sin nåværende form.

Lovendringer på planen

Mens samarbeidsavtalen mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre totalt manglet retning og føringer for framtidas arbeidsliv, tar de to regjeringspartiene igjen til gangs i sin erklæring. Her skal det liberaliseres. Arbeidsmiljøloven, slik vi kjenner den i dag, skal forandres. Moderniseres, kaller regjeringen det. Arbeidsgiverorganisasjonene applauderer, fagbevegelsen er skeptisk. Det er fordi de mener regjeringen vil flytte maktforholdet mellom partene enda lenger i arbeidsgivernes favør. Robert Eriksson går langt i å gi dem rett.

– Fagbevegelsen kan ikke regne med å legge premissene for hvordan vi gjennomfører vår politikk, sier han i et intervju med Klassekampen. Eriksson viser til at Høyre og Frp ikke har noen LO-topper i sine sentralstyrer, slik Arbeiderpartiet har og mener at det vil bety endringer i trepartssamarbeidet. Ministeren er klar for det han kaller en «krevende dialog» med fagbevegelsen.

Regjeringens politiske motstandere er også bekymret. Stortingsrepresentant Else May Botten fra Arbeiderpartiet frykter at den nye regjeringen vil snikbrutalisere arbeidslivet med de vyene som er uttalt. Botten er også bekymret for samarbeidet mellom partene; hun viser til næringsminister Monica Mæland som tidligere har uttalt at «Høyre er imot alt LO er for».

Det kunne vært verre

Også Robert Eriksson har vært svært offensiv tidligere. Da Magasinet for fagorganiserte intervjuet ham før valget i 2009, ville han demokratisere fagbevegelsen, starte opp konkurrerende fagforeninger til de som allerede var på arbeidsplassene, flytte forhandlinger om lønn, ferie, permisjoner og overtidsbetaling ut i bedriftene, la ansatte selv inngå andre avtaler enn tariffavtalene med sin egen arbeidsgiver og fjerne skattefradraget for fagforeningskontingent. Eriksson lovte å ta initiativ til revidering av hele regelverket på arbeidslivsfeltet dersom de kom i regjering.

Det var for fire år siden. Nå har han sjansen. Men så er det denne plattformen, da, erklæringen som alle de tidligere, litt bråkjekke opposisjonspolitikere står last og brast med. Konfrontert med tidligere uttalelser og politiske planer, svarer samtlige ministre at de nå er ansvarlige for å sette erklæringen ut i livet. Eriksson er intet unntak. Det blir ingen revolusjon med Frps hånd på rattet i arbeidslivspolitikken, men maktskiftet i departementet vil merkes, forsikrer han.

For ung for Frp

Han hadde trolig ikke drømt om å innta regjeringskontoret da han som 15-åring kjørte flere mil ulovlig på moped for å høre på Frp-formann Carl I. Hagen tale på Saga-senteret i Verdal i 1989. Etter talen var det klart for å stifte lokallag i den nordtrønderske bygda. Da det ble annonsert at de manglet én person i styret, meldte Eriksson seg til tjeneste. Men han var for ung, og Hagen ba ham komme tilbake når han var fylt 17.

Unge Eriksson fortsatte å engasjere seg i Frp-politikk i lokalsamfunnet, og gikk gradene. Som 18-åring ble han valgt inn i kommunestyret, han ble medlem av fylkestinget, leder av Nord-Trøndelag FpU, medlem av partiets landsstyre, vara til Stortinget fra fylket og politisk nestleder i det sentrale ungdomspartiet. Blant annet. Lista over verv på cv-en er lang. I 2005 ble han altså stortingsrepresentant og medlem av arbeids- og sosialkomiteen. Den siste stortingsperioden ledet han denne komiteen.

All verdens arbeidserfaring har imidlertid ikke den nye ministeren. Han har stort sett holdt på med politikk i hele sitt 39-årige liv. Etter videregående skole og militæret studerte han bedriftsøkonomi ved Høgskolen i Nord-Trøndelag. Det eneste yrket som står oppført på hans offisielle cv er daglig leder av Vesta salgssenter i Levanger fra 2001 til 2005. Nå er det en annen som driver firmaet, mens Robert Eriksson er styreleder.

Mange forbilder

Eriksson ble politisk «solgt» i møtet med Carl I. Hagen, og i mange år ble han inspirert av den omdiskuterte partilederen. Etter hvert ble Frps sosialpolitiker John Alvheim Erikssons politiske ledestjerne. Internasjonalt er det Ronald Reagan som har gjort inntrykk på arbeidsministeren, og på sin Facebook-profil har han bilde av et amerikansk flagg formet som en tekopp. Bildet leder til en norsk forgreining av den amerikanske konservative og høyreorienterte tea-party-bevegelsen.

Robert Eriksson har hatt forbilder utenfor politikken også, og ett av dem traff han først i mars i år, på et inspirasjonsseminar. Det var Erik Thorstvedt.

Eriksson var nemlig en svært habil keeper, sies det, og selv om politikken tok over for idretten, er han fortsatt over gjennomsnittet interessert i sport. Særlig Rosenborg ligger hjertet nært. Men også den han kaller kongen over alle konger; Petter Northug jr.

Når dette leses, er Robert Eriksson trolig en av dem som har klart å skaffe billett til cupfinalen, der hans kjære klubb møter erkerivalen Molde. Kanskje sammen med sønnen, som også spiller fotball.

Familien bor i Verdal, og selv om samboer Elin Haagensen har hatt åtte år med pendlende mann, er hun utelukkende glad for statsrådsutnevnelsen. Hun var vel egentlig ikke helt klar for at han skulle være hjemme på heltid. Haagensen mente det var fire år for tidlig. Tobarnsmora og vernepleieren har riktignok satt følgende krav for å fortsette tilværelsen som alenemor i hverdagene; snøfreser, vaskehjelp og varmepumpe.

– Snøfreseren diskuterer vi ennå, sier hun spøkefullt til Trønder-Avisa.

Men den går kanskje an å ønske seg? Det er i alle fall én i familien Eriksson/Haagensen som fikk det som han ville i 2013. På årets første dag skrev Robert Eriksson dette på Facebook: «Ønsker dere alle alt godt i 2013, og ett riktig godt nytt år. Mitt store nyttårsønske for dette året er ny regjering og Frp i regjering etter valget».

Ønsket gikk som kjent i oppfyllelse og Robert Eriksson har grunn til å sprette årets andre sjampanjeflaske. Om korkene gikk i taket på Youngstorget, er kanskje mer tvilsomt.

Kilder: HK-Nytt, Trønder-Avisa, Magasinet for fagorganiserte, Adresseavisa, LO-Aktuelt, Regjeringen.no, NRK, Robert Eriksson på Facebook, Klassekampen, Frp.no (handlingsprogram og prinsipprogram) og ANB

Diskuter gjerne saken i kommentarfeltet! Bruk fullt navn, vær saklig og vis respekt for andres meninger. Bruk vanlig folkeskikk og husk at det du skriver blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering og hat, og falske profiler.

Vennlig hilsen redaksjonen

08.11.2013
16:08
27.08.2015 20:00