Elisabeth Mårteig Eriksen trives i kassa på Rimi. Det er ikke så dårlig betalt å jobbe i butikk som mange tror, sier hun.

Elisabeth Mårteig Eriksen trives i kassa på Rimi. Det er ikke så dårlig betalt å jobbe i butikk som mange tror, sier hun.

Lene Svenning

Grusomt i kassa på Rimi?

Det finnes mange forestillinger om ulike yrkesgrupper. Er de sanne? Vi har spurt dem det gjelder.
05.09.2014
15:23
27.08.2015 20:00

lene.svenning@lomedia.no

Fordommer fordummer. Du skal ikke skue hunden på hårene. Det finnes slagord og språklige uttrykk som advarer mot å la fordommene råde. Og det finnes uttrykk som er fulle av fordommer. For eksempel «å banne som en bryggesjauer». Men banner egentlig bryggesjauere? Og hvordan er det egentlig å «sitte i kassa på Rimi»?

Trives i kassa på Rimi

Navn: Elisabeth Mårteig Eriksen

Yrke: Kassemedarbeider på Rimi

Myte: Verre jobb finnes ikke

Nylig sidestilte representanter fra Unge Høyre «å sitte i kassa på Rimi» med «å nave». Utrykket som omtaler butikkmedarbeidere brukes også i dagligtale, nettopp for å illustrere at verre skjebne, i alle fall i arbeidslivet, kan du ikke få. Men hva synes de som faktisk sitter i kassa på Rimi om dette uttrykket?

– Det er helt forferdelig. Jeg har hørt foreldre som advarer ungene sine mot å bli som meg. «Gjør du ikke skolearbeidet ditt, blir du som henne», hørte jeg en mor si til sønnen sin, forteller

Elisabeth Mårteig Eriksen.

Hun jobber i kassa på Rimi Finstadtorget i Lørenskog i Akershus og føler seg slett ikke nederst på rangstigen.

– Det er en jobb, og det er en nyttig jobb. Folk hadde ikke fått handla uten oss, påpeker hun.

Dessuten synes Eriksen at hun har en fin jobb.

– Jeg trives med å treffe mennesker, og kunne ikke tenke meg å sitte alene på et kontor. Det er alltid noe nytt som skjer i butikken, og vi har både nye kunder og mange stamkunder. Og så har jeg så fine kolleger, sier hun.

Eriksen er utdannet pølsemaker, og har jobba på skole og i butikk. Det er butikkarbeid hun liker aller best. Dessuten:

– Dette er den arbeidsplassen hvor jeg har tjent best. Det er ikke så dårlig betalt å jobbe i butikk som mange tror, sier hun.

Banning – en del av identiteten

Navn: Anders Wennevold

Yrke: Bryggesjauer

Myte: Bryggesjauere er fæle til å banne

"Å banne som en bryggesjauer" er et uttrykk i det norske språket. Gjør du det, renner fy-ordene ut av deg i strie strømmer. Men er det sant at bryggesjauere banner mye? Ja. I alle fall om Anders Wennevold er en typisk representant for standen.

– Jeg banner j... mye, erkjenner Wennevold og anslår at ukvemsordene dukker opp i sånn cirka hver tredje setning.

Men Wennevold skjemmes ikke over banninga.

– Det er en egen sjargong her nede på brygga. Her kaller vi en spade for en spade, og du må tåle å bli kalt et j... r...høl. Praten er litt hardere her enn andre steder, det er ikke sånn hos akademikerne. Du kan ikke være hårsår når du jobber her, sier han.

Wennevold mener kollegene hans banner like mye som ham, selv om det finnes unntak, noen "ordentlige", som han kaller dem. Men hvorfor banner bryggesjauerne så mye? Wennevold mener det har historiske årsaker.

– Før i tida var det j... mange løsarbeidere her, alkiser og andre som ble henta inn rett fra gata. De har jo sitt eget språk. Og språket, og banninga, er en del av identiteten, sier han.

– Er ikke banning et tegn på dårlig språk?

– Jo. Det viser mangel på utdannelse. Da får du satt deg sjøl i bås. Og jeg er jeg stolt av å være bryggesjauer, sier han.

Det hender Anders Wennevold prøver å moderere språket sitt.

– Vi har noen venner som er pinsevenner. Når vi er sammen med dem, prøver jeg å skjerpe meg for å skåne dem. Men skal jeg egentlig det da, spør han, mest henvendt til seg selv.

Bilselger møter skepsis

Navn: Geir Aakermann

Yrke: Bilselger

Myte: Upålitelig og sleip

Ifølge myten skal bilselgere, særlig bruktbilselgere, være svært så upålitelige og sleipe. Det kjenner Geir Aakermann godt til. Han har solgt både nye og brukte biler som ansatt i Toyota på Økern i Oslo i 27 år, og det har hendt at han har fått passet sitt påskrevet.

– Vi får høre noen kommentarer i den retningen. Noen kunder er skeptiske til oss selgere, sier han.

Det går ikke an å argumentere mot folks skepsis, mener den gamle ringreven. Han har en annen metode.

– Vi må få kunden til å føle trygghet. Salg handler om å selge deg selv. Klarer du ikke det, får du ikke solgt produktet ditt heller, sier han.

Geir Aakermann mener at de aller fleste i bransjen er pålitelige, selv om det finnes unntak. Det var verre før.

– Det er fortsatt en del useriøsitet i bransjen, men det er ikke mange som driver med lureri. Det er ikke mulig, i alle fall ikke for de store aktørene i bransjen, å ha sleipe selgere. De kan ikke overleve om de lurer folk, da blir det VG-oppslag med en gang, sier han.

Bilmarkedet har forandret seg, forteller Aakermann. I dag er ikke bruktbilene så gamle som de var før, det betyr at det er mindre feil og mangler ved dem. Og dermed er det ikke så mange klager på bilkjøp heller.

Går det inn på ham at noen i utgangspunktet mener at han ikke er til å stole på?

Aakermann heiser på skuldrene.

– Nei. Myten er til for å knuses, sier han og smiler.

Fotball og øl

Navn: Arne Jor

Yrke: Prest

Myte: Høytidelig og prektig

Han må bare ta en røyk før vi setter oss ned, Arne Jor. Og der røyk (sic!) første fordom: Prester røyker ikke. Så har da heller ikke Jor en helt vanlig prestejobb. Han er studentprest på Høgskolen i Oslo. Mye av arbeidsdagen hans går med til samtaler med studentene.

– Det er veldig mye ensomhet blant studentene. Mange strever, og tror at alle andre fikser alt. Det er harde krav til studenter i dag, ikke bare faglig. De skal ha et aktivt sosialt liv, et kjærlighetsliv, et sexliv, de skal se bra ut, trene og reise til eksotiske steder. Det er lett å føle seg mislykka, sier han.

«Å snakke som en prest», er et språklig uttrykk. Den som gjør det framstår som høytidelig i både stemmebruk og ordvalg. Arne Jor kjenner seg ikke igjen. Han bruker samme språk, enten han er i en sorgsamtale eller opptrer i presteklær.

– Jeg er opptatt av at både stemmebruk og framferd skal være ledig og avslappet. Samtidig skal jeg for eksempel kunne lede en gudstjeneste på en ordentlig måte, sier han.

Forestillingen om en høytidelig prest er ikke tatt ut av løse lufta, det kan Jor være enig i. Han tror imidlertid den passer bedre på prester fra tidligere generasjoner, i tider hvor presten hadde høy status i samfunnet, eller på prester med en strengere teologi enn ham.

– Det er nok en forskjell på by og land også. Jeg er fra Oslo øst, og liker fotball og øl, sier han.

Men forstillingene lever. Jor opplever at noen nesten blir skuffet over at han ikke er mer høytidelig, og spør om han er en ordentlig prest. Andre blir letta, forteller han, og ser nesten slik ut selv.

– Ofte forventes det at presten skal si noen bevingede ord, for eksempel på pensjonisttreff. For noen prester faller det naturlig, men jeg må skuffe noen der. Det er ikke en sjanger jeg behersker. Skal jeg si noe, må jeg forberede meg skikkelig, sier han.

Jor forteller at det også finnes forestillinger og forventninger til ham som han ikke kjenner til. En gang var han sammen med den avdødes familie etter ei gravferd. Da de satt der og skulle spise hvisket en mann ham i øret: "Ingen kommer til å begynne å spise før du gjør det". Det var nytt for presten.

– Lever du etter bibelen da? Det skal vel en prest gjøre?

– Jeg prøver å etterleve idealene, men vi feiler akkurat som alle andre.

Mye arbeid - lite damer

Navn: Gustaf af Geijerstam

Yrke: Sjømann

Myte: Har en kvinne i hver havn

– Selvfølgelig! Det er alltid populært når Hurtigruten kommer, den er jo kjent som havets delikatesse, svarer Gustaf af Geijerstam skjelmsk på spørsmålet om han har en kvinne i hver havn, slik ordtaket sier.

Sjømannen, som jobber som servitør på Hurtigruten, er imidlertid rask til å benekte utsagnet. Det venter ingen kvinner på ham i noen av de 34 anløpene Hurtigruta har mellom Bergen og Kirkenes. Det var nok vanligere før, mener Geijerstam, blant sjømenn i utenriksfart. Deres besøk på horehus har 31-åringen i alle fall sett og hørt historier om på tv.

– Flere av kollegene mine har koner og kjærester i én av havnene vi anløper, men bare der, sier han.

Selv bor Geijerstam i Oslo, det er ikke noe hinder for å jobbe på Hurtigruten. Han flyr til Bergen når han skal på jobb. En arbeidsperiode varer i 22 dager, og medfører to sjøreiser mellom Bergen og Kirkenes, tur og retur. Med ti timers arbeidsdager har han også friperioder på 22 dager.

Geijerstam har som regel bare mulighet til å gå i land tre steder på turen; i Tromsø på vei nordover, i Hammerfest på vei sørover, og i Bergen før skipet gjør vendereis. Å gå i land gjør han for å kjenne fast grunn under beina og titte i butikker - ikke for å besøke damer.

Sjømenn inngår også i et annet uttrykk: "Å bruker penger som en full sjømann".

– Bruker du mye penger i beruset tilstand?

– Ja! Noe annet ville vært løgn, innrømmer sjømannen.

– Smiler du til verden, smiler den tilbake

Navn: Per Ole Melgård

Yrke: Bussjåfør

Myte: Alltid blid

«En bussjåfør, en bussjåfør, det er en mann med godt humør!» Du kjenner sangen? Det hender Per Ole Melgård får høre den av passasjerene sine, selv om det ikke skjer hver dag. Melgård lever opp til myten.

– Ja, skal du være bussjåfør må du like folk. Og hvis du er hyggelig, er folk hyggelige tilbake. Så enkelt er det - og så vanskelig, sier det blide trønderen som i hele sitt voksne liv har bodd i Oslo og kjørt buss for Norgesbuss. I dag kjører han stort sett flybuss.

Melgård hilser og smiler til passasjerene, slår gjerne av en prat, og hjelper til med bagasjen.

– Jeg blir jo kjent med en del folk, vi utveksler fraser. Det blir det god stemning av, og det sprer seg, sier han.

Innimellom forteller Melgård en vits eller to over høytaleren. Passasjerene kommenterer gjerne Melgårds gode humør. Det synes han er trivelig.

– Har du aldri sure passasjerer?

– Joda. Men det tar jeg med godt humør.

Én gang i året har han et fast oppdrag for et idrettslag fra Bodø. De deltar på en håndballcup i Kolbotn, og skal kjøres til og fra Gardermoen, mellom hallene, og til Tusenfryd. Og hvert eneste år vil de ha den samme sjåføren: Per Ole Melgård.

– Da forteller jeg masse vitser, og ungene koser seg, forteller han.

Er det slitsomt å måtte leve opp til myten om den blide bussjåfør?

– Nei. Jeg er jo stort sett i godt humør, smiler han.

Ingen doktor Proktor

Navn: Tanja Storsul

Tittel: Professor

Myte: Distré og nedstøvet

Det er fort gjort å konstatere at professor Storsul ikke er som professorer flest. For hun er kvinne, og selv i likestilte Norge er bare én av fire professorer nettopp det. Ikke virker Storsul spesielt distré heller. Og det er kanskje like bra, all den tid hun er leder for Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo.

Tanja Storsul drømte ikke om å bli professor da hun var liten. Hennes første møte med en slik en var professor Balthazar, hovedpersonen i den jugoslaviske barne-tv-serien som ble sendt på Nrk på 70-tallet. Men oppfinneren Balthazar har lite til felles med henne. I dag er det Jo Nesbø som gir barn et bilde av hvordan en professor er, gjennom bøkene om Doktor Proktor som blant annet lager prompepulver.

– Da jeg leste bøkene for sønnen min, spurte han: "Mamma, hva er egentlig en professor?" Da måtte jeg gi ham den kjedelige forklaringen. Jeg får ikke ting til å smelle, men prøver å finne ut av teknologiens betydning, sier hun.

Barnelitteraturen er med på å prege også voksnes oppfatning av hvordan en professor er, mener Tanja Storsul. Det har hendt at folk får hakeslepp når hun presenterer seg som professor - hun passer ikke inn i bildet.

– Forskere, lærere og professorer flest er opptatt av faget sitt, jobber mye, og er nysgjerrige. Ellers er vi ganske vanlige folk, sier hun.

Uniformen som forsvant

Navn: Unni Sandodden

Yrke: Sosionom

Myte: Kler seg i lilla skjerf og fotformsko

Raddis-uniformen lilla skjerf og fotformsko. Det er sånn ekte sosionomer kler seg, det. Men det er en stund siden det var sånn. Det mener i alle fall Unni Sandodden, sosionom i Kirkens bymisjon. Selv har hun riktignok lilla islett i blusen og en syrinfarget liten jakke på seg når vi treffer henne, men med bare bein og rødlakkerte negler i høyhelte sandaler, lever hun ikke opp til myten.

– Jeg tror myten er i ferd med å dø ut, selv om det fremdeles finnes noen av kvinneaktivistene fra 70-tallet med lilla skjerf og fotformsko i yrket, sier Sandodden.

Hun mener det finnes andre forestillinger om sosionomer i dag.

– «Å, så snill du er!» Det er ofte den reaksjonen jeg får når jeg forteller hva jeg jobber med. Det synes jeg er veldig provoserende. Å være sosionom er et yrke, det er en profesjon. Jeg ble ikke sosionom fordi jeg er så snill, sier hun.

Etter 13 år som ansatt i kommunen, byttet hun beite, til Kirkens bymisjon. Jobben var det samme, Sandodden jobber med folk som trenger hjelp til å bo. Reaksjonene hun fikk, gjorde henne irritert.

– Da var jeg i hvert fall veldig snill, for bymisjonen gjør jo så mye bra. Og mange synes det var fint at jeg tok meg av de utstøtte. Det blir en slags veldedighets-tankegang, som ikke tar opp i seg de strukturelle ulikhetene i samfunnet. Kanskje er sosial ulikhet mer akseptert i dag, undrer Sandodden.

Finnes det en ny sosionomuniform?

– Nei. Men jeg ser nok ikke ut som om jeg jobber i det private næringslivet.

Ikke folkets røst

Navn: Arne Olav Bjerkeli

Yrke: Drosjesjåfør

Myte: Skråsikker og snakkesalig

Skal du finne ut hva folk flest mener om en sak, spør en drosjesjåfør. Det har i alle fall vært oppfatningen blant journalister med dårlig tid. Drosjesjåfører treffer alle deler av befolkninga, det kan Arne Olav Bjerkeli skrive under på. I løpet av sine 27 år bak et drosjeratt, har han møtt alle typer mennesker, i alle situasjoner.

– I det ene øyeblikket kjører du en nybakt far, i det andre møter du noen som har mistet noen, illustrerer han.

Men Bjerkeli har et prinsipp. Han snakker bare med kunden hvis han eller hun starter en samtale. Og det er kunden som bestemmer temaet.

– Det kan være fra hverdagslige ting som været til ganske dype ting. Det finnes mange ensomme mennesker der ute, sier han.

Det diskuteres lite politikk på turene. Unntaket er kanskje i valgtider.

– Kjører jeg på valgnatta, er jeg KrF-er i det ene øyeblikket, og FrP-er i det andre, humrer han.

– Jatter du bare med?

– Jatter og jatter. Det har ingen hensikt å ta en diskusjon for å hevde egne meninger, mener Bjerkeli.

– Men drosjesjåfører er da kjent for å være skråsikre?

– Nja. Jeg hører kunder forteller om at de har kjørt med noen sånne, men det finnes jo folk i alle yrker som ikke skulle ha vært der. Som oftest har diskusjoner mellom kunder og sjåfører dreid seg om veivalg. Noen sjåfører mener at de skal bestemme, det er yrket deres. Jeg pleier å spørre om hvilken vei folk foretrekker, det er tross alt kunden som betaler turen. De fleste har en formening om det, de er gjerne spesialister på sin rute. Med fire tusen veier i Oslo og Akershus og 1,6 millioner veivalg kan ikke jeg være det, sier Bjerkeli ydmykt.

Hvordan mener han at den typiske drosjesjåfør er?

– Vi er hardtarbeidende folk som prøver å gjøre en god jobb. Og mange av oss er individualister, sier han.

Et liv i rutiner

Navn: Lars Stensrud

Yrke: Trailersjåfør

Myte: Frihetselskende mann med tresko og interesse for countrymusikk

Han har kjørt trailer i 30 år, Lars Stensrud. Hver morgen klokka fem starter han opp tankbilen på oppstillingsplassen på Skedsmo i Akershus og kjører til Sjursøya i Oslo for å hente drivstoff. Det leverer han rundt om til bensinstasjoner i Østfold, Vestfold, Hedmark og Oppland. Omlag tolv timer senere er han tilbake til utgangspunktet. Lars Stensrud sover i senga i førerhytta. Han reiser hjem til Dokka i helgene, og hver fjerde uke. Da har han fri. Stensrud kan ikke tenke seg et annet liv.

– Det blir en livsstil, sier han.

Å kjøre tankbil er imidlertid ikke som å kjøre annen type transport. Mens andre trailersjåfører jager på for å rekke avtalt lossing og lasting, tar en tankbilsjåfør det rolig.

– Oljeselskapene er veldig strenge. Jeg må overholde fartsgrensene til punkt og prikke. Jeg kjører defensivt for å unngå skader og ulykker. Er jeg forsinka, ringer jeg bare og varsler om det. Det er ikke noe stress, sier han.

Tankbilsjåføren får heller ikke kle seg som de vil, Lars har verken tresko eller skinnvest, slik vi gjerne forestiller oss at trailersjåfører har. Her er det arbeidsklær med reflekser og vernesko, uansett temperatur. Vernebriller og hjelm må på under lossing og lasting.

Og hvor er pynten som henger og dingler i frontruta på enhver trailer? Den er forbudt.

Lars Stensrud hører heller ikke på countrymusikk, som vi trodde enhver trailersjåfør spilte på full guffe.

– Jeg hører på P1. Da får jeg med meg trafikkmeldingene også.

Forestillingene om livet på landeveien har fått seg en knekk i møte med Stensrud. Men hvordan spiser han? At trailersjåfører har et usunt kosthold er ikke en myte, men er belagt med forskning.

– Jeg har kjøleskap i bilen, med brødmat og den slags. Middag spiser jeg på kafeen ved oppstillingsplassen. Jeg spiser minst mulig pølser og slikt, men prøver å spise sunt, sier Lars, som snart skal begynne å trene.

Verden står ikke til påske.

Fargerik regelrytter

Navn: Bjarne Træen

Yrke: Byråkrat

Myte: Kjedelig papirflytter

De står ikke så høyt i kurs, byråkratene. De er jo en gjeng som bare flytter papirer og gjør livet surt for folk med sine firkanta regelverk? Bjarne Træen jobber med informasjon i Integrerings- og mangfoldsdirektoratet, som driver med bosetting av flyktninger i kommunene. Han forstår at folk kan ha problemer med å skjønne hva byråkrater driver med.

– Av og til har vi problemer med å fortelle hva vi gjør. Det er ikke alltid så konkret, sier han.

Byråkrater er kjedelige. Det er i alle fall en forestilling om yrkesgruppa. Men det vil ikke Bjarne Træen være med på.

– Det er noen av dem også, men fleste er ikke sånn. Folk har mye for seg, sier han.

Det har Træen også. Han spiller ukulele i bandet Salongorkesteret, og er barnebokforfatter og illustratør på si.

Byråkraten, som er utdannet sosialantropolog, synes det er spennende å jobbe i direktoratet. Arbeidsoppgavene er varierte. Men når Træen treffer nye mennesker, prøver han å unngå temaet integrering. Folk har så mange meninger om temaet.

– Sier jeg at jeg er byråkrat, avsluttes samtalen fort, sier han med et smil.

Men at byråkrater er regelryttere, kan vi vel ikke komme fra?

– Noen er for eksempel født på feil side av en dato. Sånn vil det alltid være. Hvis vi skal ha stringente regler, må vi ha noen slike grenser. Vi klarer ikke å lage et perfekt regelverk der ingen faller utenfor, sier han, og forklarer:

– Byråkrati er et system, og ikke en enkeltperson. Det ligger regler til grunn for det vi gjør, og vedtak må godkjennes av både en saksbehandler og en leder. Det forhindrer korrupsjon, sier han.

Træen tror at folk har tillit til yrkesgruppen hans, tross fordommene.

– Du finner ikke mange som tror at de som steller med selvangivelsen er korrupte, poengterer han.

Jeg gir meg ende over.

Diskuter gjerne saken i kommentarfeltet! Bruk fullt navn, vær saklig og vis respekt for andres meninger. Bruk vanlig folkeskikk og husk at det du skriver blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering og hat, og falske profiler.

Vennlig hilsen redaksjonen

05.09.2014
15:23
27.08.2015 20:00