EVA LER NILSEN (tekst) og MARTIN G. SLØRDAL (foto)

19. april står Kenneth Mørk nederst i turveien på Odderøya i Kristiansand. Han er spent. Biskopen er der, representanter fra miljøbevegelsen likeså. Han ser også lokale politikere ta plass. Men hvor mange av byens innbyggere vil bli med på det Kenneth har kalt «Årets viktigste søndagstur»? Ikke for å konkurrere med tv-aksjonen, nei, her skal det ikke samles inn penger. Han har invitert til en god, gammeldags tur - etter kirketid og før Start-kampen.

SE FLERE BILDER OG HØR KENNETH FORTELLE NEDERST I SAKEN

Å ta i et tak

Kenneth Mørk har ikke ligget på latsida etter at han ble leder av HK Kristiansand og Mandal stedsutvalg i januar. I lang tid hadde avdelingen på Sørlandet ligget med brukket rygg. Lite skjedde. Til slutt tok HK-medlemmene affære og krevde at det kom nye koster inn i styret. Under Kenneths ledelse har det blitt fart på fagforeningsarbeidet. Det forklarer han slik:

– Det er forskjell på å sitte i et styre fordi man vil ha ting gjort og å sitte der fordi man alltid har gjort det.

Kenneth Mørk er høyt og lavt, og forventer et engasjement både av seg selv og andre som påtar seg et verv. For hva er ellers vitsen, spør han.

34-åringen gjør ingen ting halvveis, det er 100 prosent innsats i alt han setter seg fore. Etter at han tok over som leder har han startet opp en lang rekke aktiviteter. Det går med mange kveldstimer til å snakke med medlemmer og besvare henvendelser på sms og e-post.

– Jeg bruker en del tid på fagforeningsarbeidet, men det gir meg så mye. Jeg synes det er gøy, og jeg får energi av å være til nytte for noen, sier han.

Smittsom type

De som jobber sammen med Kenneth i stedsutvalget sier at han har en helt spesiell evne til å engasjere folk rundt seg. Iveren smitter over på de andre. Han påstår selv at han ikke bruker noen annen teknikk enn å lytte til folk, og sammen med dem komme opp med gode ideer.

– Jeg ble fortalt av en dame en gang at jeg har en stor aura. Kanskje er det forklaringen, sier han og ler hjertelig.

Men nei, Kenneth setter ikke sin lit til det overnaturlige. Han trigges av å oppnå konkrete resultater. Det er det eneste som virkelig gjelder, mener han. Det lærte Kenneth da han var tillitsvalgt på sin forrige arbeidsplass, møbelkjeden Living. Der var arbeidsdagene preget av personkonflikter og det Kenneth kaller mobbing. Så ble Living kjøpt opp av Skeidar, nedbemannet, og til slutt lagt ned. Han kjempet med nebb og klør for de ansattes rettigheter underveis. Kenneth mener den lokale ledelsen gjorde fint lite for å nedbemanne på en ryddig måte. Triksene var skitne. Blant annet ble han tilbudt en lederjobb og bedt om å velge mellom den og vervet som tillitsvalgt.

– Jeg klarte begge deler helt fint, sier han tørt.

Nyttig erfaring

Men læringskurven var bratt. Det var lite som vitnet om samarbeid mellom ansatte og ledelse i bedriften. De ansatte ble lovet hjelp i forbindelse med nedbemanningen, men det kom ikke annet tilbud enn et 20 minutters møte med Nav. Det holdt ikke for Kenneth.

– Vi måtte finne ut av alt selv. Vi lette oss fram til paragrafer og krevde møter. Ledelsen hadde tenkt å hoppe bukk over formalitetene, men vi fikk stoppet prosessen og hektet oss på. Vi klarte ikke å redde bedriften, alle mistet til slutt jobben. De siste måtte forlate butikken nå i januar, ingen fikk jobb i Skeidar-systemet. Selv om dette var en kjip periode, fikk jeg en erfaring som jeg ikke ville vært foruten. Jeg tror jeg lærte like mye på den korte tiden som tillitsvalgt i Living som man gjør i løpet av et langt fagforeningsliv, sier Kenneth.

Velutviklet rettferdighetssans

I sin nåværende jobb på lageret til Wilhelmsen Technical Solutions, har han det både uproblematisk og fleksibelt. Han får nødvendig fri til å skjøtte vervet som leder av HK-avdelingen og som styremedlem i regionen, og han kan ta imot HK-Nytt en vårformiddag hjemme i Gangdalslia, litt nord for Kristiansand sentrum. Kona er på jobb i Telenor, tenåringssønnene er på skolen. Den eneste som holder oss med selskap, er en hyperaktiv dachs som tross utallige hopp og sprett ikke klarer å ødelegge den rene og ryddige stilen i tomannsboligen.

Kenneth viser oss hagestua han selv har bygget. Nå gjenstår finishen både der og ellers i huset. Det skal han bruke sommerferien til, for familien skal selge og flytte til et nybygd hus ikke langt unna.

– Bygger du huset selv?

– Er du gal? Jeg vil da ikke bli skilt, sier Kenneth.

Han tror ikke noen forhold har godt av slike prosjekter. Men at han bruker mye av fritiden på fagforeningsarbeid, plager ikke resten av familien. Kona forteller til HK-Nytt at hun er opptatt med egne prosjekter, og at det likevel blir nok tid til å være sammen. Gjensidig forståelse er viktig, understreker hun.

– Sa hun det, spør han litt overrasket.

– Du skjønner, hun påstår at dette engasjementet mitt kom litt brått på, nærmest ut av det blå, men det er ikke helt sant. Jeg har det jeg vil kalle en langt framskreden rettferdighetssans, og den driver meg veldig i denne sammenhengen. Men kona forstår nå hvor viktig dette arbeidet er for meg, forsikrer han.

Så før oppussing og valgkampen han har tenkt å delta på i sommer, tar de en liten framskyndet ferie i New York i løpet av måneden.

– Det blir stas, sier Kenneth.

Ung pappa

Denne gangen er det bare de to som drar på ferie. Sønnene skal holde hus hos moren sin, som også bor i sørlandsbyen. Kenneth er glad for at hun kom flyttende fra Nord-Norge i fjor. Da blir samarbeidet om barna langt mer praktisk.

– Vi har hele tiden hatt et godt forhold, men det er først den siste tiden at vi har delt foreldrerollen likt, sier Kenneth og forteller om bakgrunnen:

Da han så vidt hadde fylt 20 år, pakket han kofferten og forlot Kristiansand. Han satte kursen nordover, og endte tilfeldigvis i Skibotn i Lyngen i Troms. Han fikk seg jobb i en barnehage og ble etterhvert kjent med eksen. Ifølge Kenneth var det ikke stort annet å ta seg til enn å henge på et gatekjøkken.

– Du vet, det kan fort bli barn av slikt, sier han.

I dette tilfellet ble det to, på to år. Den lille familien flyttet etterhvert sørover, men barnemoren trivdes ikke. Hun ville hjem igjen og gutta ble med.

– I noen år hadde jeg besøk av dem i lengre perioder i løpet av året og i sommerferiene. Vi hadde avtale med skolen, slik at jeg kunne arrangere hjemmeundervisning for dem. Det fungerte bra, men nå er det mye bedre. For to år siden kom gutta flyttende til meg, og året etter kom også moren, sier han.

Nå bor sønnene to uker av gangen hos hver, og da er det full oppfølging av fotball og svømming, som er tenåringenes idretter.

– Jeg er med på det som skjer. Det er så utrolig viktig for barna at foreldrene er til stede, sier Kenneth.

En vanskelig start

34-åringen har ikke hatt en like lett start på livet selv. Han var tre år gammel da bestemoren satte fra seg Kenneth og storebroren på seks på et barnehjem. Da var nok, nok. De to småguttene kom fra et hjem preget av rus og vold og omsorgssvikt. Kenneth husker bare bruddstykker fra det slitne hjemmet; høye stemmer, politibiler, knust glass. Broren fikk med seg alle detaljene.

– Jeg husker også barnehjemmet, og jeg husker at min mor var på besøk. Jeg husker den myke angoragenseren hennes, og at jeg ikke ville at hun skulle reise derfra, sier Kenneth.

Mor er fostermoren Kari, som sammen med mannen og to døtre, etterhvert ga de to brødrene et trygt og godt hjem i Lyngdal.

– De er min familie, en fantastisk familie, sier Kenneth.

Broren har han imidlertid ikke noe kontakt med. Det har han ikke hatt på mange år. Storebroren fant seg aldri tilrette hos fosterfamilien, og flyttet etter seks år.

– Han sliter fortsatt veldig i livet sitt, og er nok mer preget av barndommen enn det jeg er, sier Kenneth.

De svakes stemme

Selv om han hadde gode år med sin nye familie, mener Kenneth at noen opplevelser i barndommen har vært med på å forme sider ved ham som er utfordrende. Kenneth sier at han sliter litt med å ha umiddelbar tillit til folk, og han opplever sjelden følelsen det er å glede seg til noe.

– Jeg har snakket mye med min mor om dette, og vi tror begge det skyldes svik fra min biologiske mor oppigjennom årene. Hun skulle jo ha kontakt med oss gutta, men hver gang det var avtalt at hun skulle komme på besøk, så kom hun ikke. Det setter spor. Jeg er derfor helt besatt av å ikke komme for sent til avtaler, jeg skal aldri svikte, sier han.

Kenneth svek ikke opphavet sitt heller. Han var til stede i begravelsen til begge sine biologiske foreldre. I respekt, som han sier.

– Jeg skulle selvfølgelig gjerne hatt en mer lystig barndom, men jeg tror at den har gitt meg en egen evne til å sette meg inn i folks ulike liv. Jeg har utviklet en stor porsjon empati, uansett hvordan folk er, sier Kenneth.

Det har ført til at han har vært de svakes stemme gjennom hele oppveksten. Var noen plaget på skolen, tok han grep. Det var ikke alltid like populært, men det hindret ikke Kenneth i å fortsette.

– Det er så viktig, for alle, å ha noen på laget sitt. Det var ikke alltid så lett å stå opp for folk i ungdomstiden, men jeg er glad for at jeg tok den kampen, selv om det innimellom førte til at jeg selv ble mobbet. Men jeg har aldri vært opptatt av å være kul. Jeg gikk mellom alle gjengene og de som sto utenfor, sier han.

I dag forsøker han å formidle slike verdier til sine egne sønner.

– Er det noe en blir husket for, så er det at du enten lå nede eller at du sto opp for noen. Tilskuerne blir glemt. Det er handlingene som definerer hvem du er, mener Kenneth.

Ødelagt og reparert

Skolegangen på idrettslinja på videregående fikk en brå slutt. 17 år gammel var Kenneth utsatt for en stygg bilulykke. Et voldsomt krasj endte med at alle ribbeina brakk, han bet av seg deler av tunga før tennene falt ut. Kenneth lå på intensivavdelingen på Flekkefjord sykehus i et par uker, brukte lang tid på rehabilitering og har utrolig nok ikke fått varige mén.

– Etter alt fraværet droppet jeg ut av skolen, og flyttet etterhvert til Kristiansand hvor jeg begynte å jobbe, forteller han.

Sammen med kompisene levde han livets glade dager, inntil en dopbølge skylte inn over byen.

– På slutten av 90-tallet begynte plutselig alle vennene mine å ruse seg. Jeg var livredd for å havne ut på den galeien, og valgte meg vekk. Det var da jeg dro til Lyngen, og det er jeg veldig, veldig glad for i dag, sier han.

Og resten har han fortalt.

Vil opp og fram

Da Kenneth Mørk skjønte hvilken vei det gikk for Living, søkte han seg vekk, og i september i fjor fikk han sin nåværende jobb. Den energiske, unge mannen er ikke så sikker på at han blir værende der til pensjonsalderen.

– Jeg har ambisjoner, jeg vil rett og slett opp og fram og få brukt evnene mine. Jeg vet ikke hvor jeg kommer til å ende opp, men jeg studerer på si’ og forbereder meg på det viset. Jeg vil helst jobbe med politikk og fagforeningssaker, så mye vet jeg. Det er helt utrolig å få være med på å gjøre en forskjell - både i lokalpolitikken og i HK-sammenheng, sier han.

Men klarer denne mannen å slappe av, tro?

– Jada, med trening, båtturer, dataspill og tid med familien. Da tømmes hjernen fullstendig, bedyrer han.

Og får Kenneth tid, klimpres det også på gitar. Han liker å lage låter. I tre år var han vokalist i metallbandet «Rules of engangement», men kom til slutt dårlig overens med gitaristen og det hele gikk - på klassisk vis - i oppløsning. Da hadde de rukket å turnere både i inn- og utland. Nå har Kenneth konvertert til melankolsk pop og rock, og han liker den utfordringen det er å skulle lage noe bra.

– Da må du overgå deg selv hele tiden. Det passer meg bra, sier mannen som aldri nøyer seg med «greit nok». Det skal være full innsats.

– Om jeg skal gjøre noe, er det inn med hele sjela. Eller så lar jeg være. Det er mye jeg har lyst til, men jeg velger ting vekk dersom jeg ikke får tid til å gjøre det skikkelig, sier han.

Med verdiene til topps

Kenneth ser seg rundt. Turstien på Odderøya fylles av folk som vil gå den drøye kilometeren til toppen. Han leder an, og sammen med biskopen holder han appell for en annerledes dag hver uke.

I avisa står det at 800 deltok på søndagsturen. Selv slår han av litt, men er helt rørt over engasjementet til sørlendingene denne søndagen i april.

– Vi ville lage et ja-arrangement i forbindelse med vår motstand mot søndagsåpne butikker. Vi ville vise fram hva vi ønsker å verne om. Dette skulle være en tur, ikke en demonstrasjon. Jeg tror vi klarte å få fram både budskapet og symbolikken, sier han.

eva.ler.nilsen@lomedia.no

martin.slordal@lomedia.no