Fisk, fotball og fagforening

Lene Svenning

lene.svenning@lomedia.no

NB! Dette portrettet ble skrevet flere uker før koronaviruset slo innover landet …
– HK-Nytt-redaksjonen –

Johan Martin Andreassen småløper opp trappa til klubbkontoret. Han hilser kjapt på sjefen og beklager at han ikke har tid til en prat, han har det travelt. Klubblederen på Coop-lageret i Tromsø må i et viktig og ganske hemmelig telefonmøte. Det skjer mange ting om dagen. Coop bytter arbeidsgiverforening, fra Samfo til Virke. Hva vil det bety for lønns- og arbeidsforholdene til de ansatte? Det er det møtet skal dreie seg om, forstår vi.

I blodet

Et par timer tidligere, hjemme i eneboligen på Kvaløya, vrenger Johan Martin av seg dunjakka, finner godstolen og ei kanne kaffe. Det er midt i arbeidstida, men det er lenge siden klubblederen jobba skift. Arbeidsdagene består for det meste av møter, både på jobben og i ulike HK-fora.

MELD DEG PÅ HK-NYTTS NYHETSBREV

– Fagforeningsarbeid har ligget i blodet mitt lenge, sier han.

I snart 30 år har han vært tillitsvalgt, på fiskebruk, rekefabrikk og på Coop-lageret. Sånn går det når man ikke er redd for å heve stemmen når ting ikke er som de skal. Hvordan blir man sånn? Vi tar det fra begynnelsen.

Torsketungeskjærer

Johan Martin Andreassen vokste opp i den lille bygda Grøtfjord på Kvaløya, fem mil fra Tromsø. Faren drev med fiske, mora stelte heime og i fjøset, der familien hadde sauer. Johan Martin gikk på skole i nabobygda Tromvik. På fritida spilte ungene fotball, men fra ungdomsskolealder jobba de like gjerne på fiskebruket med å skjære torsketunger. Når båtene var på vei inn mot land, sto ungene i vinduet på skolen og fulgte med. Lærerne hadde full hyre med å holde dem igjen til skoleklokka ringte, da løp de om kapp for å få de beste plassene på bruket. Johan Martin ble tidlig vant til å jobbe og til å ha penger i lomma. Men fisker skulle han ikke bli. Mora synes det holdt at faren og brødrene gikk den veien, hun ville ikke sende attpåklatten på sjøen.

– Jeg tror hun tenkte at om båten forsvant på sjøen, så kunne hun ikke miste alle, sier Johan Martin.

Tull på jobben

Uansett respekterte Johan Martin moras ønske og holdt seg på land. Da han var klar for videregående skole, bar det inn til Tromsø. Her begynte han først på mekanikerlinja, siden på elektrolinja, og bodde på hybel. Etter to år var det nok utdanning for Johan Martin.

TØFFE TAK: Å være tillitsvalgt byr på mange utfordringer. – Du blir ikke tillitsvalgt for å få skryt, sier Johan Martin Andreassen.

Lars Åke Andersen

Andre ting i livet ble viktigere. Johan Martin møtte byjenta Hege da begge var 16, de flytta sammen da de var 18, og ble foreldre for første gang da de var 19. Jo visst var det tidlig å stifte familie, men det var helt fint, mener Johan Martin.

– Jeg var vant til å ta ansvar, jobbe og ta tak i ting, sier han.

FØLG HK-NYTT PÅ FACEBOOK

Familielivet fordret fast inntekt. Johan Martin vendte tilbake til bruket i Tromvika. Men som voksen arbeidstaker fortonte arbeidslivet seg her annerledes enn da han var ung.

– Det var mye tull. Lønna kom nesten aldri på tida, og fordelinga av arbeidsoppgavene var urettferdig, de eldste hadde de letteste arbeidsoppgavene, sier han og forteller om den morgenen en av de yngre kollegene hans gikk til en av maskinene. Han som pleide å jobbe med maskina prøvde å fjerne ungsauen med makt, uten å lykkes.

Lykkehjul

En av de eldste kollegene tok tak i de yngste. Han synes de også burde organisere seg, få orden på tingene.

– De eldste var organisert, i Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund, men det var en lua-i-hånda-holdning, sier Johan Martin.

Det skulle det snart bli slutt på. Johan Martin og de andre ungdommene på jobben meldte seg på kurs i forbundet, og Johan Martin ble snart med i klubbens forhandlingsutvalg. En av de første tingene han ville se nærmere på var akkorden. Lønna var avhengig av hvor fort den enkelte jobbet.

– Vi ville ned i detaljene, se på utregningen av akkorden. Det likte ikke sjefene. Vi fikk ulik lønn hver måned, vi mistenkte at de satt på kontoret og svingte på et lykkehjul, sier han.

FØLG HK-NYTT PÅ INSTAGRAM

Arbeidsgiveren ville snart ha de ansatte over på fastlønn i stedet for akkord. Det syntes de ansatte var bedre, også for helsas skyld.

Etter noen år på bruket, kom det til nedskjæringer. Når? Johan Martin snurrer på lenestolen og ser på kona Hege som sitter og strikker i den andre enden av stua. Det må ha vært på slutten av 90-tallet, blir de enige om.

Går grundig til verks

Johan Martin hadde uansett fått nok, og tenkte at det var på tide å finne på noe annet. Han begynte i rekeindustrien, på en fabrikk som pillet reker, i Tromsø. Her styrte han pakkemaskinen og satte sin ære i å kunne den godt, for selv å kunne gjøre vedlikehold på den.

– Alt jeg gjør, skal jeg kunne godt, sier han.

Johan Martin ble tillitsvalgt på rekefabrikken og fikk mer trening i forhandlinger. Men også her gikk det nedover.

Det tok Betina 17 år å få full stilling i Coop: – Det er trist at du må vente så lenge

– Bedriften hadde gjort store investeringer, men manglet råstoff, forteller han.

Rekefabrikken gikk konkurs. Etter fem år som ansatt måtte Johan Martin ut og søke nytt arbeid. Det gikk lett. Svigerfaren jobbet på Coop-lageret og skaffet Johan Martin jobb samme sted, først som vikar, siden fikk han fast jobb.

– Det var mye mer ordnede forhold her, vi fikk lønn til rett tid og ting var mer på plass, sier han.

Makt bak kravene

Johan Martin hadde ikke lyst til å bli tillitsvalgt igjen. Men, som veldig mange andre som blir tillitsvalgt på jobben:

– Jeg klarte ikke å holde stilt, jeg sa ifra hvis det var noe, sier han.

Og det var «noe».

– Jeg synes ting utvikla seg på en måte jeg ikke likte. Maktfordelinga på jobben ble skjev. Vi sa for mye ja, uten å få nok igjen for det, sier han.

Snart ble Johan Martin med i klubbstyret og stilte opp som klubbleder. Med et godt klubbstyre på plass har maktfordelinga endret seg, synes han. Likevel synes han mye av tida går med til å forsvare avtalene klubben har inngått, framfor å få til nye ting.

Coop-ansatte må bytte tariffavtaler: – Vi aksepterer ikke en forringelse av våre vilkår, sier tillitsvalgt

Klubblederen er stolt av den høye organisasjonsgraden på jobben. Av rundt 70 ansatte på lageret er i overkant 60 av dem medlemmer i HK. Trikset er enkelt. Når det begynner nye folk på jobben, får de beskjed om at her er alle fagorganiserte, at det er klubben som forhandler lønna for dem, så det er viktig å være medlem. Og da melder de seg inn.

– Alle tenker sånn, ikke bare de tillitsvalgte. Vi kan stille krav fordi vi er mange som står bak kravene, sier han.

Tørre å si ifra

Livet som tillitsvalgt er ingen dans på tariffavtaler.

– Det har vært mange tøffe tak, med nedbemanninger og personalsaker. Men du blir ikke tillitsvalgt for å få skryt, sier han.

Hvordan er man en god tillitsvalgt?

– Du må inkludere medlemmene, det er der du finner inspirasjon. Å holde på alene er bortkasta, sier Johan Martin.

Butikk- og lageransatte går opp i lønn FØR lønnsoppgjøret

Og ikke minst:

– Du må tørre å si ifra.

Det siste har han lært av faren sin, tror han. Begge heter det samme, og begge er frittalende. Johan Martin husker en episode fra da han var 13–14 år. Johan Martin den eldre hadde sett seg lei på at veien inn til Grøtfjord var så dårlig, og gikk rett opp til ordføreren og ga beskjed om at sånn kunne det ikke være. Det gjorde inntrykk på guttungen. Han lærte å si ifra.

Familie og fotball

Fremdeles er faren er viktig del av livet hans. Johan Martin er ofte i Grøtfjord og steller for faren; han handler, lager mat, gjør reint og hjelper 90-åringen med å betale regninger. Bare Johan Martins yngste datter bor hjemme, den eldste har skaffet seg en egen familie, og har flytta til Sarpsborg. Og Johan Martin og Hege har blitt besteforeldre til to unger.

Extra stor medlemsvekst da Trine fikk sjefen med på vervebonanza

– Det er artig. Og så trenger vi ikke drive med barneoppdragelse, smiler han.

Liverpool. Det er visst ikke mulig å snakke med Johan Martin Andreassen uten å komme inn på hans favorittlag i England. Rødskjortene kommer til å vinne Premier League med god margin i år, her må det en saftig kollaps til for ikke å innfri, informerer han. Hvorfor Liverpool? Vi må tilbake til barndommens bygd, hvor begge brødrene var Liverpool-fans. Laget gjorde det stort også da Johan Martin trådte sine fotballsko som spiss på Tromvik IL, så valget var enkelt. Og selv om vår mann la fotballskoene på hylla da familielivet måtte prioriteres, er det fremdeles Liverpool som gjelder. You’ll never walk alone, vet du.

Nytt forbund

På klubbkontoret er Johan Martin klar med telefonen i hånda og plugger i ørene.

ALLE GODE ER TING TRE: Johan Martin Andreassen er på vei inn til sitt tredje LO-forbund, Fellesforbundet, etter mange år som medlem og tillitsvalgt både i Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund og Handel og Kontor.

Lars Åke Andersen

Få dager senere blir resultatet av dette telefonmøtet og flere andre møter kjent. Mye faller mye på plass for de Coop-ansatte, som har ventet på svar på mange spørsmål etter at det ble kjent at Coop skulle bli medlemmer i Virke. For Johan Martin og de andre lageransatte i Coop Norge betyr det at de må bytte tariffavtale, og at de må gå fra Handel og Kontor til Fellesforbundet. Akkurat det synes han er vemodig, han har mange kamerater i HK, for ikke å snakke om mange verv; i avdelingen, regionen og i forbundsstyret. Men det er ikke det han og kollegene lever av, tross alt. Om den nye tariffavtalen vil bety at de Coop-ansatte beholder alle sine goder, er imidlertid ikke avklart. Men Johan Martin er klar:

– Vi gir ikke bort et punktum!