Arbeiderpartiet er partiet som kombinerer kamp for arbeidstakerrettigheter og velferdsstat med en praktisk politikk for næringsutvikling. At en del velgere likevel forbinder Høyre feltet «næringspolitikk», kan best forklares med gamle assosiasjoner: Butikk- eller småbedriftseierne har vært blant partiets kjernevelgere. Noen av dem tror fortsatt de har en venn i Høyre, som kan skyldes et manglende offentlig søkelys på næringslivets interne interessemotsetninger: Lokalt næringsdrivende har ofte andre interesser enn formuesplasserende selskaper og storkapitalister. I valget mellom disse, har dagens Høyre valgt de sistnevntes side.

Eiendomsbransjen sto for halvparten av valgkampbidragene til årets Høyre-valgkamp (Dagsavisen 21/7). Den styrker da sin posisjon i partiet, mens andre næringsdrivende taper i interessekonflikter. Debatten om søndagsåpent er et eksempel. Svært mange butikkeiere vil beholde søndagen som felles fridag. De vet at søndagsarbeid kun gir økte kostnader. For eiendomskongene er spørsmålet annerledes. Deres avkastning på kjøpesentrene henger ofte sammen med omsetningen – ikke resultatet – til butikkene som leier plass. Hvis vår felles fridag fjernes, og folk sluses til kjøpesentra på søndager, løper også mer penger gjennom kassene der. Til ulempe for lokalt næringsdrivende som får økte kostnader og mindre fritid. Til gunst for Thons profitt. Som en butikkeier og tidligere høyremann fra Sogn og Fjordane uttrykte det, etter at partiet gikk inn for å presse gjennom søndagsarbeid: – aldri mer Høyre på meg.

Tollfri nettimport er et annet eksempel. Etter at både butikkeiere og arbeidstakere hadde jobbet i flere år for å få gjort noe med 350-kronersgrensen, dukket plutselig en ny 3.000-kronersgrense opp i årets statsbudsjett. Særfordeler gis den stedløse netthandelen, til ulempe for små og store klesbutikker rundt om i landet. Høyre anno 2019 lar seg føre av nettets globale giganter, men overser handelsmannen i gata. De pengesterkestes rett er deres ideologi.

Omstillingsloven er et tredje eksempel. Den ble fjernet nå i starten av desember, med høyrepartienes flertall. Et redskap for lokal omstilling ble avviklet med et pennestrøk, og erstattet med tilrettelegging for nedlegging og rask pengeflytting. Arbeiderpartiet mener derimot det er klokt at vi har en omstillingslov som gjør at fylkeskommunene involveres og bidrar til å sikre utvikling og nye former for drift. Loven har gjort at kapitaleiere ikke kan flagge ut på dagen, selv om de ønsker det. Derfor var resultatene fra høringsrunden entydig: fagbevegelsen og fylkene ville beholde loven, NHO ville fjerne den. Flere fylker ga regjeringen gode eksempler på hvordan omstillingsloven har bidratt til å gi nødvendig tid og omstillingsmidler. I en kommune som Elverum har loven vært positiv for virksomhet på tre større bedrifter kun på få år. Det betyr noe, også for andre deler av det lokale næringslivet, som jo har interesse av lokal aktivitet og lokal kjøpekraft. Når en stor arbeidsplass i lokalsamfunnet legges ned, er det en fattig trøst at det bidrar til økt privatformue på en adresse i Bærum eller i et utenlandsk skatteparadis.

Dypest sett handler det om verdier og samfunnssyn. Arbeiderpartiets lange historie som industri- og næringsparti handler om rettferdighet og folk: om økonomisk vekst og fordeling som gjensidig forsterkende og til gagn for alle i samfunnet, om folks behov for en jobb å gå til og ei lønn å leve av, om folks behov for framtidstro i lokalsamfunn over hele landet. Høyre, på sin side, bekrefter ikke bare sin egen historiker Francis Sejersteds ord om at «Høyre har alltid fungert som et interesseparti for de bedrestilte i samfunnet». Nå for tiden må man være stadig bedre stilt, for å kvalifisere som interessant nok.

Nils Kristen Sandtrøen,

stortingsrepresentant (Ap)