Kollektiv fritid har vært og er et honnørbegrep for sosialt og politisk aktive mennesker knyttet til det rike frivillige organisasjons- og kulturlivet vi har hatt. Men vi har over tid sett i utallige politiske sammenhenger og språklige vendinger at kollektiv fritid har blitt definert til å være noe gammeldags og forgangent, tilhørende en tid hvor mennesker angivelig tenkte på en annen måte. Anstrengelsene blir spesielt iherdige når spørsmålet har nærmet seg avtalt og lovfestet fritid, og den tid hvor det fokuseres på mennesket som kjøpekraftig forbruker.

Uansett hvilken posisjon man inntar, er det slik at synspunktene har sin basis i at mennesket er det viktigste grunnlaget for sosial og økonomisk virksomhet i samfunnet. Være seg det er som deltakere i sosiale bevegelser, som arbeidskraft eller som forbruker. For tilskuere til diskusjoner om emnet blir det vel iblant vanskelig å få en bedre forståelse for hvilke tankesett som ligger til grunn for de forskjellige synspunktene.

I en historisk sammenheng er det ikke tvil om at frigjøringen fra det føydale systemet, hvor menneskene i sin helhet ble disponert av føydalherren, var et av de største sosiale sprang som noen gang har skjedd. Det å ha den hele og fulle eiendomsrett til seg selv og dermed frihet til å bære fram sine egne ideer, gjerne sammen men andre, la grunnlaget for at underprivilegerte ble en enorm, materiell kraft når det gjelder omformingen av samfunnet.

Det var i denne ånden at arbeiderforeninger ble stiftet og båret fram i tidligere århundrer. Arbeiderforeninger som etter hvert gikk sammen i landsomfattende faglige organisasjoner, som igjen ga grunnlaget for en innflytelse, som var helt ny i historisk sammenheng. Med basis i organisasjons- og aksjonsenhet ble retten til å organisere seg vunnet. Gevinsten var også retten til kollektive avtaler og grunnleggende beskyttende lovverk. Som om dette ikke var nok var det viktig å få befestet retten til arbeid, bolig og utdanning.

Velferden ble vunnet gjennom kamp, den kom ikke som en almisse fra de rike. Et av de viktigste bidrag til å løfte arbeidsfolk fram til en bedre hverdag var vel i denne sammenhengen innføringen av åtte timers arbeidsdag Den bidro til å rotfeste betydningen av kollektiv fritid, gjennom parolen «8-timers arbeidsdag, 8-timers fritid og 8-timers hvile».

Vi har frihet til å snu og vende på dette som vi vil ut fra et subjektivt ståsted, og gjerne konkludere med at dette hører til en forgangen tid og at mennesker har andre behov i dag. Like fullt ligger denne historikken bak nyere tids synspunkter, og bæres også fram med styrke av de som ser betydningen av å ha en felles sfære, hvor vi kan utvikle bånd til andre, utveksle ideer og oppfatninger. Og, deretter, definere kollektive ideer og mål, som vi ved hjelp av organisasjonsmessig styrke bruker til å endre samfunnet. En innsats og en styrke som ikke bare omregnes i kroner og øre, eller veksles inn i en direkte materiell gevinst for hver enkelt. Men, i aller høyeste grad, en gevinst som er ment å komme alle til gode.

Dette hører til fortidens betraktninger blir det sagt og skrevet med tyngde fra de som representer de mektigste i alliansen fra børs til den minste kremmerbu. Vår evne til å vinne inngangsbilletten til det forjettede land avgjøres av muligheten til å være tilgjengelig for og brukere av produksjon, service og handel over lengre tidsrom. Kombinert med en stadig mer aggressiv markedsføring gjøres alt for at vårt daglige fokus blir konsentrert om opplevelsen av å være forbruker i midten av et kolossalt og altoppslukende vareutvalg. Dette er markedets verden, og markedet vil ha eiendomsretten, kjøps- og salgsrettighetene til dine tanker, ord og handlinger.

Forutsetningen for å lykkes fullt ut med en slik målsetting forutsetter at man må brekke opp og i større eller mindre grad ta fra oss retten til kollektiv fritid. Det er tross alt betydelig enklere å forme deg som et enkeltindivid, enn å måtte forme en gruppe, hvor det er rom for ideer, refleksjoner, motforestillinger. I mange kretser jubles det vel også for at fraværet av kollektivt rom for samtaler legger grunnlaget for at enkeltoppslag og tabloidjournalistikk blir viktigste premissleverandør for meningsdannelse og meningsmålinger.

Kampen om eiendomsretten til den kollektive fritid er en viktig kamp fordi den engasjerer de sterkeste kreftene i samfunnet, i all sin enkelhet folkemakten mot kapitalmakten. Begge sider ser hvilken materiell kraft og hvilken avkastning som kan høstes inn dersom man vinner denne kampen. Argumentene som blir brukt har hatt sin aktualitet i det som for våre generasjoner kan kalles uminnelige tider.

Desto større grunn er det til å løfte denne diskusjonen opp i lyset med jevne mellomrom for å vise hvor viktig den faktisk er, og for å minne om hva vi gir avkall på, dersom vi selger ut eiendomsretten til kollektiv fritid.

Og – ikke minst - for å løfte fram noe av det mest verdifulle vi har å slåss for og bevare i fellesskap!

Stein Kristiansen

Rådgiver i HK