Når de nå gir etter, føyer de seg inn i rekken av andre som har funnet ut at en konfrontasjon med en sterk fagbevegelse ikke er verdt prisen på både omsetning og omdømme.

I Norge står organisasjonsretten og tariffavtalene sterkt, og de fleste arbeidstakere er selv organisert.

Men det er likevel grunn til å se nærmere på måten Expert har gått fram på denne gangen. Ledelsen i bedriften argumenterer ikke – slik vi ofte ser – med generell motstand mot fagforeninger.

I stedet viser man til avstemninger man har holdt blant de ansatte som visstnok skal vise at verken de som er medlemmer av Handel og Kontor eller de uorganiserte egentlig ønsker tariffavtaler. – For oss har dette vært et spørsmål om lokalt demokrati og medbestemmelse på arbeidsplassen, sier Experts Morten Hovland. Det er nærliggende å tro at man i denne saken har hatt førsteklasses, husvarme rådgivere som har hjulpet Expert med både konsept om demokrati og mediestrategi.

I så fall betyr det at vi også ser at fagforeningsknusing - «unionbusting» – har blitt en forretningsidé i Norge. Det er i tilfelle skremmende. Det er et stort og voksende globalt marked for denne typen tjenester, og det omsettes for høye beløp – rundt 25 milliarder kroner i året. Så mange som 2500 advokater eller konsulenter arbeider på oppdragsbasis for å motarbeide og helst hindre faglig virksomhet. (Sverker Lindstrøm (2012) «Union busting i Sverige» Arena, Stockholm)

Det Expert gjør er i virkeligheten å forsøke å innføre amerikansk arbeidslivslovgivning og praksis inn i Norge. Virkemidlene med avstemminger blant de ansatte er en blåkopi av de prosedyrene som etter hvert kreves for å få på plass tariffavtaler i USA, og etter hvert flere andre land. Høyres søsterparti i USA – republikanerne – har kampen mot fagbevegelsen som en av sine viktige saker. I stadig flere republikansk styrte delstater vedtas fagforeningsfiendtlige "right to work" lover, og sentrale politikere som Wisconsins guvernør og presidentkandidat Scott Walker sammenlikner kampen mot fagforeninger med kampen mot den Islamske Stat (IS).

Gjennom årtier har høyrekreftene i USA lagd regler som gjør det stadig vanskeligere både å få til en tariffavtale og å være fagorganisert, og streikeretten har blitt stadig vanskeligere å bruke. Før en tariffavtale kan komme på plass, må fagforeningen først skaffe underskrifter fra en tredjedel av de ansatte om at prosessen overhodet skal komme i gang.

Underskriftene må godkjennes - ledelsen kan nemlig bestride at de er framskaffet på korrekt måte eller om det omfatter de riktige grupper av ansatte, noe som til sist avgjøres av myndighetene etter strenge regler. Ledelsen krever så gjerne avstemming blant de ansatte, og her finnes egne firma som har som forretningsmodell å bistå eiere som vil unngå fagforeninger med å overtale de ansatte til å trekke støtten til fagforeningen – eller kvitte seg med de arbeidstakerne som står i bresjen for å inngå tariffavtale.

Nylig ble en fagforeningsaktivist på Burger King trukket i lønn "for å ikke ha plassert sylteagurkene i en perfekt firkant".

Et eksempel på en type virkemidler som ofte brukes. Resultatet av avstemmingen blant de ansatte blir ofte trukket i tvil av arbeidsgiver, dersom utfallet er positivt for fagforeningen, og lange juridiske prosesser må gjerne til før en tariffavtale over hodet kan framforhandles. Og etter at et år er gått kan man kreve samme rundtur satt i gang igjen. Reglene er lagd for å skape plunder og heft for fagforeningsvirksomhet.

Resultatene er tydelige, organisasjonsgraden blant amerikanske arbeidere har falt sterkt de siste tiårene. Og parallelt med at fagbevegelsen mistet medlemmer har man fått stadig større forskjeller. I 1973 var hver fjerde mannlige ansatt i privat sektor i USA fagorganisert. I dag er andelen mye lavere – i 2010 var bare sju prosent av alle ansatte i private bedrifter, menn og kvinner, medlem. I samme periode økte forskjellen i lønn beregnet per time med mer enn 40 prosent.

I tillegg kan man også vise til ny forskning fra det internasjonale pengefondet (IMF) som slår fast at den fallende organisasjonsgraden i årene 1980-2010 kan forklare omtrent halvparten av den økte ulikheten i samme periode. Utviklingen tar både form av større lønnsforskjeller mellom arbeidere og at en større del av verdiskapingen havner i lomma til bedriftseierne på toppen.

Høy organisasjonsgrad har gitt vanlige arbeidsfolk muligheter til å kreve en plass rundt bordet når de store og små samfunnsspørsmålene skulle avgjøres. Trepartssamarbeidet er en viktig hjørnestein i den norske modellen, og en forutsetning for vår måte å bygge landet på. Men arbeidstakernes innflytelse har ikke oppstått fordi kapitalkreftene har ønsket den velkommen.

Den er en konsekvens av mange medlemmer, kollektive forhandlinger og evne til å stå sammen i fagbevegelsen. En svekket fagbevegelse betyr at andre krefter slipper til, og at andre hensyn enn vanlige folks beste vinner fram. Fagorganisering er vanlige ansattes viktigste maktmiddel for å sikre seg en rettferdig andel av verdiskapingen og dermed en bremse på utviklingen av økonomisk ulikhet. Noe som igjen gir oss et samfunn som samlet sett gir bedre vilkår for alle som bor der. Vi må være på vakt mot det som kan se ut som målbevisst arbeid for å bryte det ned.

Wegard Harsvik

Rådgiver i LO