LENE SVENNING

lene.svenning@lomedia.no

Om vi kan gjøre intervjuet på kveldstid? HK-Nytt forklarer at vi helst jobber i arbeidstida – hva med klokka ni om
morgenen? Da er det jo langt på dag, mener Inger Lise Blyverket, og vi blir enige om å komme hjem til henne halv ni. Her gjelder det å forhandle seg fram til en avtale. Hjemme er i en 80 kvadratmeter stor leilighet i niende etasje i en relativt ny boligblokk på Etterstad i Oslo, med utsikt over byen.

Blyverket ønsker hjertelig velkommen og tilbereder kaffe på skikkelig vis, hun maler bønnene selv og lar kaffen brygge i presskanne.

Taus om pensjon

Hun gleder seg mer enn hun gruer seg til tariffoppgjøret, Virkes nye forhandlingsdirektør. I høst tok hun over jobben etter Pål Skarsbak, og blir den som tar HK-leder Trine Lise Sundnes i hånda når tariffoppgjøret starter, uansett om LO bestemmer seg for å sende en felles delegasjon eller om forbundene skal møte arbeidsgiverorganisasjonene hver for seg.

Den samme morgenen vi møtes har Sundnes vært i alle kanaler med budskapet om at HK vil kreve at arbeidstakere får spare opp til pensjon fra første krone, uavhengig av om de jobber deltid eller ei. Blyverket gjør det klart at hun ikke kommer til å si et ord om tariffoppgjøret i dette
intervjuet, bortsett fra dette ene:

– Virke er i utgangspunktet imot å tariffeste flere pensjonsordninger.

Og siden det er Handel og Kontors viktigste krav foran tariffoppgjøret, kan det gå mot en krevende vår.

KLAR TIL DYST: Forhandlingsdirektør Inger Lise Blyverket mener hun er mer utholdende enn temperamentet hennes tilsier. Hun er klar for tarifforhandlinger med Handel og Kontor.

Martin Guttormsen Slørdal

Mystisk aura

Blyverket og Sundnes kjenner hverandre fra før, helt fra den gangen Blyverket var tillitsvalgt i Utdanningsforbundet. Mer om det siden. At de to ikke er ukjente synes Blyverket er en fordel. De to har jo også forhandlet med hverandre før, om IA-avtalen, da Sundnes satt i LO-ledelsen, og Blyverket hadde ansvaret for arbeidslivspolitikk i Virke.

– Tarifforhandlinger kan bli litt tøffere tak?

– Det vil jeg nok anta, ler Blyverket.

– Hvordan er du som forhandler?

Hun trekker på det, legger armene i kors og bøyer seg over bordet.

– Jeg har et temperament som tilsier at jeg ikke er tålmodig, men skinnet bedrar. Jeg skjønner at ting tar tid hvis jeg ønsker endring.
I forhandlinger speiler man ofte den man forhandler med. Jeg vet at Trine Lise er svært utholdende, sier hun.

Å sitte i forhandlinger i tre døgn i strekk har hun imidlertid ikke sansen for. Hadde kortene blitt delt ut på nytt, hadde det neppe blitt sånn, tror Blyverket.

– Jeg tror det handler veldig mye om spill og om konkurranse. Det skapes en aura av mystikk rundt tarifforhandlinger, men det er jo egentlig ikke så mystisk, sier Virke-direktøren.

Skikkelig

Inger Lise Blyverket er vokst opp i drabantbyen Haugerud i Groruddalen i Oslo, sammen med mor og far og en søster.

– Foreldrene mine har opplevd de harde 30-åra. Moren min kommer fra et småbruk hvor de levde av enkelt jordbruk og fiske. De verken
sulta eller var fattige, men det var harde kår. Faren min vokste opp på Grünerløkka i Oslo. De har opplevd et helt annet Norge, og de har vært med på en velstandsutvikling som er nesten uten sidestykke. Det preger meg faktisk ganske mye, mener Blyverket.

Hun ble oppdratt til nøkternhet, og fikk aldri kastet penger etter seg. De måtte både hun og søsteren tjene selv. Og det har hun slett ikke hatt vondt av, mener hun.

– Jeg har aldri brukt mer enn jeg har hatt, og har ikke noe behov for å flotte meg. Jeg er veldig ordentlig, sier Blyverket.

Som den skikkelige jenta hun var, og hevder hun fortsatt er, utdanna hun seg til lærer. Hun rakk imidlertid bare å jobbe i skolen i noen få år før hun ble tillitsvalgt.

– Det skjønte jeg fort; skulle jeg få påfyll, var det lurt å bli tillitsvalgt. Fagforeninger gir fantastisk mye og god skolering, de er en utrolig viktig arena for voksenopplæring. Å bli tillitsvalgt handler først og fremst om å ta ansvar og om å ha meninger. Det har jo jeg, uavbrutt, sier hun med et smil.

Blyverket var i flere år tillitsvalgt på heltid, først i lærerforbundet i Oslo, senere sentralt i det fusjonerte Utdanningsforbundet.

Myk overgang

I 2006 var hun egentlig på vei tilbake til sin gamle arbeidsplass, Bøler ungdomsskole, nå fikk det være nok med tillitsverv. På den tiden satt hun også i styret til organisasjonen Ungt entreprenørskap, sammen med Trine Lise Sundnes – og Vibeke Hammer Madsen, sjef i HSH, som i dag heter Virke. Blyverket fikk tips om at det var en ledig stilling i HSH, som ansvarlig for organisasjonens kompetanse- og utdanningspolitikk. Hun søkte og fikk jobben. Og innså at lærergjerningen var over.

Hvordan opplevde hun å bytte side, fra en arbeidstakerorganisasjon til en arbeidsgiverorganisasjon?

– Det er jo ikke så uvanlig i Norge. Jeg opplevde det ikke så tydelig. Innen utdanningspolitikken er man samarbeidsparter, vi står sjelden veldig steilt mot hverandre som arbeidstaker og arbeidsgiver. Derfor fikk jeg ikke en opplevelse av at jeg gikk over til «fienden». Gjennom årene har jeg kommet over i fagfelt hvor tradisjonelle partsforhold har vært viktigere, og hvor jeg har vært i klinsj med motparten i mange spørsmål. Men det har skjedd gradvis, så overgangen har ikke vært så stor.

– Du føler ikke at du har byttet ståsted og tilhørighet?

– Jeg oppfatter meg mye mer som en eksponent for det organiserte arbeidslivet, enn at jeg tilhører her eller der. Hvis jeg tror på noe er det det å organisere interesser og ha systemer rundt det, sier hun.

ENTUSIAST: - Jeg kan bli engasjert i nesten hva som helst, og kjeder meg aldri, sier Inger Lise Blyverket.

Martin Guttormsen Slørdal

Homo på tre timer

Blyverket har gått bak faner og flagg i mangt et 1. mai-tog. Det har hun slutta med.

– Jeg tror ikke jeg ville ha hatt noen troverdighet hvis jeg hadde gått i tog i dag, og det ville vært vanskelig å finne en parole å gå under. Bare tenk på alle parolene knyttet til endringene i arbeidsmiljøloven i fjor. Jeg har jo tross alt gått i bresjen for å jobbe dem fram. Men jeg har stor
respekt for den internasjonale arbeiderdagen, sier hun.

Blyverket beveger seg ned mot byen på arbeidernes internasjonale dag, men blir stående på sidelinja. Ett tog går hun imidlertid i hvert eneste år: Homoparaden. Da hun var 20 år, ble hun homo i løpet av tre timer.

– Jeg var på besøk hos en dame, som på et tidspunkt begynte å kysse meg. På morgenkvisten dro jeg derfra og gikk og la meg i Tøyenparken. Så tenkte jeg i tre timer. Dette betydde så mye, mange ting falt på plass. Dette måtte jeg bare sjekke ut. Og så ble jeg sammen med den dama. Siden det har jeg levd lesbisk, sier hun.

De siste 20 årene har hun også engasjert seg i kamp for homorettigheter, blant annet som nestleder i Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner.

Ingen biologisk klokke

Hun bestemmer åpenbart fort, Blyverket. Det tok henne tre timer å finne ut at hun var homo, og 30 minutter å finne ut at hun ikke ville ha barn. Blyverket mener det er viktig at noen sier høyt at det ikke er viktig for alle kvinner å få barn. Og at den avgjørelsen ikke trenger å være så vanskelig. Hun og partneren Helle ble raskt enige om ikke å få barn. Det har hun ikke angret på. Blyverket har lyttet etter den biologiske klokka, men ikke hørt et eneste lite tikk-takk.

– Jeg har ikke hatt et ønske om å få barn, og jeg tror ikke jeg ville vært en spesielt god mor. Jeg synes det er hyggelig med barn, men enda hyggeligere med ungdom. Jeg blir tryggere jo eldre de er, sier hun.

– Hva synes du om å bli spurt om hvorfor du ikke har barn?

– Det gjør meg ingenting. Men igjen har jeg en politisk tilnærming til det: Hvorfor spør man om det?

Blyverket mener spørsmålet bidrar til å opprettholde ideen om at det er en selvfølge at kvinner får barn. Samtidig tror hun mange spør av god vilje.

– Mange har spurt meg om barn fordi de ønsker å signalisere at de er positive til at homoer får barn. Å være hetero og bli spurt om det er jo på grensen til grafsing, sier hun.

Uinntakelig vegg

Når Inger Lise Blyverket ikke jobber, ligger hun slett ikke på latsida. Det løpes, trenes, og det gåes og ståes på ski.

– Jeg bruker jo ikke tid på å hente og bringe i barnehagen, tørke snørr, bake boller eller sjokoladekake til skoleavslutninger som jeg skjønner at norske foreldre bruker tiden sin på. Jeg har tid til rådighet, og fyller fritida med aktiviteter som gir en god balanse. Det er viktig å ha noe annet enn jobb, slik at man ikke går på høyt turtall hele døgnet, sier hun.

De siste årene har hun begynt å klatre, det gir adrenalinkick. Og perspektiver. Som da hun sto på Lille Austanbotntind i Jotunheimen i sommer og så over på Store Austanbotntind, turens mål.

– Det var som en vegg, den så uinntakelig ut, litt sånn som hovedoppgjøret gjorde for meg da jeg takket ja til denne jobben. Jeg tenkte at det ikke gikk å klatre opp der, det virket helt umulig! Men så tenkte jeg, og jeg har alltid tillit til folk med kompetanse, at guiden jo hadde tatt meg med opp hit, han måtte jo tro at jeg kunne klare det. Og da vi kom tettere på veggen så var det ikke så vanskelig. Du finner et tak her og en hylle der, det er jo mange muligheter. Og det er litt sånn som med tariffoppgjøret; jeg finner en knagg her eller et feste der som gjør at jeg får tak. Og du får noen til å hjelpe deg rundt den rabben, slik at du finner fotfeste. Det er litt floskelaktig, men det bildet har falt ned i hodet mitt mange ganger siden i sommer. God hjelp og god tro hjelper mot ganske mye, det.

lene.svenning@lomedia.no

martin.slordal@lomedia.no