Martin Guttormsen Slørdal

Utekontakten

Knut Viktor Hansen har alltid vært en rastløs fyr. Likevel har Handel og Kontor vært arbeidsplassen hans i 39 år.
2017121215085220171212150854

martin.slordal@lomedia.no

Folk trodde sikkert at jeg var gal!

Stemmen er hes. Det snerrer litt ekstra når Knut V. Hansen prater i dag. Han er trøtt etter at han i natt kom hjem fra en tur til Riga sammen med arbeidskollegene, trolig Hansens siste reise i yrkeslivet sammen med gjengen fra HK-kontoret i Tønsberg.

Helt uoppfordret og på sparket hadde 69-åringen stilt seg opp på et torg i den latviske hovedstaden og sunget Wenche Myhre-slageren «Da blir postadressa mi Hollywood».

– Jeg bryr meg ikke om hva andre synes om meg, sier Knut og smiler av sin egen opptreden. Han sikter ikke til kollegene. De er vant til det.

PENSJONIST: Et langt liv i HK er snart over for Knut V. Hansen. Men han har ingen planer om å ligge på latsida som pensjonist.

PENSJONIST: Et langt liv i HK er snart over for Knut V. Hansen. Men han har ingen planer om å ligge på latsida som pensjonist.

Martin Guttormsen Slørdal

På hjemmebane

Vi treffer ham i et hvitmalt trehus i vestfoldbyen Svelvik. Her holder Knut til sammen med kona Berit, som han har vært gift med i 35 år, og jakt­labradoren Odin. Paret flyttet først sammen i HKs leilighet på Trosterud i Oslo, noen år senere gikk turen videre hit til Berits barndomshjem i Svelvik.

Paret ønsket seg barn, men heller ikke prøverørsbehandling ga resultater. Det endte med at Knut og Berit ble fosterforeldre til Tonje.

Knut sier at hun har vært datteren deres på lik linje med de to andre barna han har fra sitt første ekteskap. Tonje har også gjort ekteparet til stolte besteforeldre til en liten gutt.

Klarte ikke å gi seg

Før året er omme er Knut pensjonist. Hvor mange HK-medlemmer han har vervet, trøstet i en vanskelig situasjon eller holdt kurs for, finnes det ingen sikre tall for. Men etter nesten 40 år i Handel og Kontor er en ting sikkert; det er mange. Knut hevder at hjertet for fagbevegelsen og HK-medlemmene banker like sterkt nå som da han begynte som såkalt aspirantsekretær på forbundets hovedkontor i 1978. Han kunne trukket seg tilbake til pensjonisttilværelsen for flere år siden, men klarte det ikke.

– Så lenge jeg tenkte på at det er HK-medlemmer som blir behandlet som dritt på arbeidsplassene, så klarte jeg ikke å gi meg. Men nå er det nok. Nå har jeg gitt alt, sier Knut, og jager bikkja bort fra kakesmulene på stuebordet.

BARNDOMMEN SATTE SPOR: Knut ble mobbet mye på skolen, og hjemme fikk han høre at han ikke dugde til noe. Det har gitt han ekstra omtanke for andre som har det vanskelig.

BARNDOMMEN SATTE SPOR: Knut ble mobbet mye på skolen, og hjemme fikk han høre at han ikke dugde til noe. Det har gitt han ekstra omtanke for andre som har det vanskelig.

Martin Guttormsen Slørdal

Mobbet i barndommen

Knut V. Hansen vokste opp i Tromsø på 50-tallet. Han er rask med å fortelle at han ikke har så gode opplevelser og minner fra barndommen nordpå. Moren Mary og faren Harald skulle oppdra en søskenflokk på fem, tre jenter og to gutter. Knut var i midten. På skolen var han urolig og rastløs. Han slet med å konsentrere seg og følte seg som en taper, forteller han. På hjemmebane fikk han ofte høre, spesielt fra faren, at han ikke dugde til noen verdens ting. Det gikk på selvtilliten løs, og Knut tenkte at han var dum.

På skolen kommenterte medelevene utseendet hans. Knuts hode lå nemlig litt på skakke etter en vanskelig fødsel. Dette fikk han høre gang på gang. Knut kikker ut av stuevinduet og blir stille før han forteller videre.

– Den gangen kalte de det erting. I dag ville vi kalt det for grov mobbing, mener han.

Da han ble 15 år gammel bestemte Knut seg for å forlate hjembyen. Han orka ikke mer, og ønsket å legge Tromsø bak seg for godt. Kursen ble satt med skoleskipet Christian Radich, og etter en sjøsyke som aldri ga seg, endte han hos ei tante på Veitvet i Oslo. Men erfaringene fra barndommen ble med ham hele veien, også inn i arbeidslivet.

– Oppveksten formet meg. Jeg tror den ga meg ekstra omtanke for andre mennesker som har det vanskelig eller føler seg utenfor, sier han.

Snakker så folk forstår

Fra Svelvik er det en halvtimes kjøretur langs Drammensfjorden og inn til byen som har vært Knuts hovedsete i HK-sammenheng. Det er i Drammen han i to perioder har jobbet som regionsekretær i Østlandet Sør, og det var her hans interesse for fagforeningsarbeid våknet.

Spoler vi tilbake til begynnelsen av 70-tallet finner vi nemlig en ung Knut i Krokstadelva utenfor Drammen. Her bodde han med sin første kone og barna deres, Ørjan og Cecilie. Hansen jobbet i en jernvare- og verktøyforetning. Før dette hadde han ikke vært så opptatt av det organiserte arbeidslivet eller fagforeninger.

– Der så jeg kollegene mine bli urettferdig behandlet. De fikk ikke den lønna de hadde krav på, og hadde dårligere rettigheter enn i andre bedrifter, forteller han.

Knut tok grep i jernvareforetningen. Han organiserte de ansatte, ble tillitsvalgt og fikk på plass tariffavtale. Og den munnrappe nordlendingen ble etter hvert lagt merke til i Handel og Kontor. Han ble valgt til leder av Drammen HK, og da forbundet utlyste den nevnte aspirantstillingen, var det nordlendingens søknad som slo igjennom blant de 50 søkerne til stillingen.

– Jeg tør si at jeg hadde karisma. Jeg er bestemt og god til å prate slik at folk forstår meg. Det ga resultater i forhandlinger. Jeg tror jeg slår de fleste der, sier han ubeskjedent.

Innelåst på kontoret

Etter å ha jobbet blant annet som distriktssekretær i Bodø, distriktssekretær i Buskerud og Akershus, og regionsekretær i Østlandet Sør, søkte Knut seg tilbake til forbundets hovedkontor og forhandlingsavdelingen på slutten av 90-tallet. Han fikk rykte på seg for å være kjapp i kjeften og tøff i forhandlinger med arbeidsgiverforeningene. Men det skriftlige var ikke hans sterkeste side, innrømmer han.

Etter hvert som åra gikk på Youngstorget følte han seg innelåst på forbundskontoret. Han ville igjen ut blant fotfolket, ordet han bruker om arbeidsfolk, og startet i en ledig stilling i region Østlandet Sør.

– Forhandlingsavdelingen var ikke min plass. Jeg savna å være ute og snakke med HK-medlemmene, ikke sitte og skrive side opp og side ned med avhandlinger og rapporter, forklarer han.

For det er pulsen på regionkontoret Knut elsker.

– Det er her du får innblikk i hva som rører seg i arbeidslivet. Det er her du møter medlemmene og utfordringene deres i hverdagen på arbeidsplassen, sier han engasjert.

Om det har dreid seg om opprettelse av tariffavtale, lønnsspørsmål eller oppsigelsessaker så har Knut vært på saken. Det har blitt mange møter med folk. Skulle du finne på å gå en tur gjennom Drammens handlegater sammen med Knut kommer du ikke langt, har HK-Nytt blitt fortalt. Men det er ikke bare fordi han skal snakke med gamle kjente.

Sort belte i shopping

– Kom så skal jeg vise deg noe, sier Knut ivrig.

Han viser vei opp i andre etasje i huset i Svelvik og åpner døra til klesskapet utenfor soverommet. Det tyter ut boblejakker, bukser, vesker og sko. Noe av tøyet har fortsatt prislappen på. Inne på soverommet er det mer tøy, sko og vesker.

– Jeg er en moteløve med sort belte i shopping, humrer regionsekretæren.

De som har møtt ham har kanskje lagt merke til klesstilen. Han ønsker å skille seg ut i mengden, han vil ikke ha klær som alle andre har. Selv om Knut passerer 70 ved juletider, så finner du ham ikke foran klesstativene i de tradisjonelle kjedebutikkene for herrer. Hvis ikke han skal verve nye HK-medlemmer, da.

SHOPAHOLIC:  Knut liker å handle klær. Når han har opprydding i klesskapet, står folk i kø utenfor huset hans for å sikre seg et plagg, sier han. Han gir bort (nesten) like mye klær som han handler.

SHOPAHOLIC: Knut liker å handle klær. Når han har opprydding i klesskapet, står folk i kø utenfor huset hans for å sikre seg et plagg, sier han. Han gir bort (nesten) like mye klær som han handler.

Martin Guttormsen Slørdal

– Jeg faller for det dyre. En liten knapp her, eller en glidelås der. Det kan være nok til at jeg tenker at den jakka der skal være med meg hjem, sier han med hodet inne i klesskapet.

Knut drar på seg en blå onepiece, et plagg som minner mest om en russedress. Han viser også fram en liten veske i A4-format med en helt spesiell knapp på.

– Shoppinga kan være en last. Men jeg betaler alltid regningene mine først, så det har aldri gått ut over noen, forsikrer moteløven.

Ekspert på folketrygdloven

Det er mer klær enn bøker som fyller opp Knut V. Hansens hjem. Leser han en roman, så har han glemt hvordan boka begynte når han kommer til side tretti, forteller han. Men når det gjelder lov- og avtaleverk er saken en annen. Der har han klisterhjerne, og han holder tritt med alle endringer.

Det er særlig én lov han kan på rams; Folketrygd­loven som blant annet skal sikre folk økonomisk støtte ved sykdom, uførhet eller arbeidsledighet. Ifølge tidligere og nåværende kolleger vil HK nå miste en av sine fremste eksperter på dette området når Knut går av med pensjon.

I AKSJON: Da Bauhaus etablerte seg utenfor Drammen i 2007 var Knut på pletten for å informere de ansatte om rettighetene deres. Tariffavtalen som til slutt ble underskrevet, er noe av det han er mest stolt av å ha vært med på i HK-sammenheng.

I AKSJON: Da Bauhaus etablerte seg utenfor Drammen i 2007 var Knut på pletten for å informere de ansatte om rettighetene deres. Tariffavtalen som til slutt ble underskrevet, er noe av det han er mest stolt av å ha vært med på i HK-sammenheng.

Lene Svenning

Rettighetene i Folketrygdloven er ingen selvfølge og har ikke kommet av seg selv, advarer regionsekretæren.

– Jeg ser hvordan arbeidslivet har hardnet til. Den borgerlige regjeringen svekker de faglige rettighetene. De har plukket dem fra hverandre over flere år. Se bare hva de prøver å gjøre med dagpengeordningen nå, sier Knut, og legger til noen banneord på slutten av setningen.

Hvis Knut var ung i dag tror han det ville vært vanskelig for ham å komme seg inn i arbeidslivet. Med lite skolegang ville han ha vært lite attraktiv, tror han. Knut mener at realkompetanse er for lite verdsatt i arbeidslivet.

Mitt liv, min hobby

Det merkes på den rå lufta i Svelvik at vinteren er i anmarsj. Knut rusler gjennom gatene ned mot Svelvikstrømmen. Han drar hetta over hodet. Naboen nede i gata flirer litt bak vinduet og vinker til ham. Snart blir dette hverdagen. Det blir slutt på telefoner fra frustrerte eller glade HK-medlemmer. Det blir ingen forhandlingsmøter eller nye saker å ta fatt på. For Knut er det helt greit. Nå kan han bruke mer tid sammen med kona og de fire barnebarna han har. Det skorter ikke på andre ting å fylle timene med heller. Knut synger i kor i nabobygda Sande, har planer om å bli besøksvenn for innsatte i Drammen fengsel og jammen meg var det en gullsmedforretning i Drammen som spurte om han kunne tenke seg å jobbe litt der. Helt stille blir det nok aldri rundt Knut V. Hansen.

– Jeg kan ikke sette meg ned, da dør jeg. Men rart blir det. Mitt liv i HK har også vært min hobby, vet du, sier den fargerike regionsekretæren.

Knut Viktor Hansen

Aktuell:

Blir pensjonist etter 39 år som ansatt i Handel og Kontor.

Siste kulturopplevelse:

Sky bar på Hotel Sas Royal med utsikt over hele Riga.

Glad for:

Når jeg oppnår resultater for HK-medlemmer, og at familien har det bra.

Opprørt over:

Egoisme og folk som ikke vil lytte.

Søndagssyssel:

Gå tur med bikkja i Svelvik.