Travel tankesmed

Hun hadde planlagt et halvår i rolig tempo hjemme med døtrene, men Cathrine Sandnes har aldri brukt så mye barnevakt som nå.
16.12.2014
13:21
27.08.2015 20:00

eva.ler.nilsen@lomedia.no

martin.slordal@lomedia.no

Hva? Har de ikke spaghetti frutti di mare? Jeg var jo her for noen dager siden og spiste det!

Cathrine Sandnes kommer rett fra sin nye jobb som daglig leder i den venstreorienterte tenketanken Manifest. Siden tidlig morgen har hun vært i møter, men arbeidsdagen er langt fra over selv om klokka har passert 16. Et nytt møte venter etter intervjuet med HK-Nytt. Nå er sykkelen parkert og behørig låst utenfor den italienske restauranten på Grønland i Oslo. Det vil si, det som i forrige uke var en italiensk restaurant. Sandnes er sulten og titter i menyen. Utvalget er endret, de ansatte er tilsynelatende nye på jobben, og vi er de eneste gjestene. Hun ser først litt skeptisk ut, men et stort smil brer seg når servitøren forsikrer om at kokken så visst kan lage det hun har mest lyst på.

Er du enig?

Sandnes går rett på sak, og legger ut om den nye arbeidshverdagen, de fantastiske og kloke kollegene, de spennende sakene, vyene og samarbeidet med fagbevegelsen. Hun er innom det klassedelte samfunnet, utfordringene i det europeiske arbeidslivet og viktigheten av konstant politisk debatt.

Cathrine Sandnes snakker nesten uten komma og punktum. Hun snakker fort, og hun snakker mye, avbryter seg selv med digresjoner og returnerer spørsmålene våre; «hva synes du, da?», «hvordan er det der du bor?», «hva mener dere om det, burde det ikke være sånn?»

– Vi er så mange som er i samme båt, mange flere enn før, påstår hun og utdyper:

– Folk har de samme utfordringene i arbeidslivet; press og krav om effektivisering. Vi ser det over hele verden. Vi ser også at forskjellene øker, både ute og hjemme. I noen europeiske land har ungdom for første gang i historien lavere levestandard enn sine foreldre. I vår egen hovedstad lever de rike på vestkanten i gjennomsnitt åtte år lenger enn de som bor øst i byen. Hvorfor er det ikke gjenstand for raseri? Det er nesten ikke til å forstå, sier Sandnes og sparker mot de politiske strømningene som dyrker New public management og nedbygging av offentlig sektor.

– Det gjøres altfor lite for å møte fellesbehovene for framtida. Vi vet at vi trenger enormt mye større kapasitet i eldreomsorgen og vi vet at det vil bli lærermangel. Men i stedet vil høyresiden bygge fellesskapsordningene ned, sier hun oppgitt.

Sandnes frykter den onde spiralen; de som har råd velger private løsninger, og skatteviljen forsvinner.

Politikk i hverdagen

Fellesskap, fordeling, rettferdighet og feminisme. Temaene er ivrig debattert, både til fest og hverdags. Idrettspolitikk likeså. Cathrine Sandnes har alltid debattert, men partipolitisk har hun aldri engasjert seg. Hun synes ikke partibok er noen forutsetning for å kunne jobbe for det hun tror på.

– Vi har det jeg oppfatter som en bred venstreside i norsk politikk. I dette fellesskapet hører jeg til. Vi er mange som vil det samme. Vi ønsker en sterk velferdsstat, mer utjevningspolitikk, små forskjeller på folk og en natur i fellesskapets eie. Oppslutningen om dette er langt større enn antall medlemmer i fagforeninger og politiske partier. Det er et godt utgangspunkt, sier hun.

Hun er glad for at Manifest er en tenketank uten et spesifikt politisk blikk, hvor hovedoppgaven er å samle fakta, analysere og informere.

– Vi skal fortsette å vise fram hvordan storpolitikk virker inn på enkeltmenneskets hverdagsliv. Vi skal konkretisere hvordan resultatet av internasjonale forhandlinger vil slå ut for en Nav-ansatt i Stjørdal. Det er jo tross alt folks hverdag det handler om, sier hun.

Rømte hjemmefra

42-åringen har stor tro på det gode i folk. I motsetning til mange foreldre, prenter hun derfor inn i de to døtrene at det er helt greit å ta kontakt med fremmede dersom det trengs. Etter hennes mening skaper vi bare utrygghet og misforståelser dersom vi tar utgangspunkt i at de vi ikke kjenner er farlige.

– Folk vil vel, er min personlige erfaring, sier hun.

Bra mennesker, kombinert med et godt offentlig sikkerhetsnett, har spilt en viktig rolle i hennes eget liv fra ungdomsalder. Da hun som 14-åring sto alene i Oslo med et par bæreposer med klær, var hun avhengig av tillit til andre. Den unge jenta hadde forlatt adoptivforeldrene for godt. Hun kjente på frihetsfølelsen. Siden den dagen har hun knapt snakket med dem.

– Jeg hadde i flere år ventet på å bli gammel nok til å dra. Det var jeg denne dagen. Det er kortversjonen fra den delen av barndommen, og jeg tror vi lar det bli med den, sier hun.

Men livet som barnevernsbarn i Oslo på midten av 1980-tallet snakker Sandnes gjerne om. Hun ble tatt godt hånd om, samtidig som hun fikk frihet under ansvar. Hun styrte livet på egen hånd slik hun mente det best kunne styres. Den unge Cathrine Sandnes opplevde å ha dårlig tid, og stupte ut i det byen hadde å by på. Det ble et relativt omflakkende liv. Da hun kom til 62, sluttet hun å telle bosteder. Seks måneder på ett sted var rekord.

– Jeg likte å være på vei, at det skjedde forandringer. Alt var gøy og verden var full av hyggelige folk, sier hun.

Cathrine Sandnes hang med de eldre ungdommene, men uten å måtte bevise noe for å høre til. Hun var den lille jenta som gjorde lekser mens de andre drakk på barer, nattklubber og nachspiel. Hennes levevei ble respektert.

– Jeg hadde ikke noen som helst dragning mot å kjøre meg selv i grøfta, tvert om. For meg var det viktigste å gjøre det godt på skolen. Men jeg fikk med meg utelivet samtidig, uten å være full. Det kaller jeg jackpot, sier hun og ler.

Fra A til Å

Før hun reiste fra barndomshjemmet i Røyken, fylte Cathrine Sandnes livet sitt med bøker og fotball. Vi kommer tilbake til det siste om litt. Bøkene ble en flukt inn i nye verdener.

Den leseglade jentungen gikk systematisk til verks. Hun startet på A og leste seg til slutten av Å i barne- og ungdomshylla på biblioteket. Bibliotekaren hjalp henne videre over i voksenlitteraturen og nye bøker ble slukt.

Sandnes forteller at hun opp i gjennom årene har tendert til de samme lesevanene; hun har tatt for seg hele forfatterskap i kronologisk rekkefølge. Ikke de lette romanene, men store, tunge forfattere med lange bibliografier. Ikke overraskende endte hun opp med tittelen litteraturviter fra Universitetet i Oslo.

I hele sitt yrkesliv har hun levd av ord: Hun har jobbet som journalist i ulike aviser, hun har skrevet bøker, vært redaktør for bøker, vært litteraturkritiker og spaltist i ulike publikasjoner, hun har vært en mye brukt debattant og hun ble tidlig sjef. 26 år gammel inntok hun stolen som kulturredaktør i Dagsavisen. Etter det var hun redaktør i tidsskriftet Samtiden i åtte år.

Fortsatt pløyer Sandnes seg gjennom bøker i en rasende fart, det går stort sett i faglitteratur om dagen. Jobben i Manifest krever at hun setter seg inn i stadig nye felt.

– Jeg savner romanene. Nå har jeg regnet ut at jeg kan tilrøve meg 36 minutter hver vei til og fra jobb dersom jeg parkerer sykkelen og kjører kollektivt. Den tiden skal i så fall øremerkes skjønnlitteratur. Men jeg vet ikke helt om jeg vil gi opp syklingen, det er jo så god trening, sier hun om turen hjem til rekkehuset i Maridalen, høyt over hovedstaden ved Oslomarkas port.

En fighter la opp

Det er ikke uten grunn at hun har bosatt seg der. Det er kort vei til alle rekreasjonsmuligheter. Med det menes trening og friluftsliv. Det gir voksenlivet mening, om det så er på sykkel, ski, til fots eller svømmende. Det sporty livet startet som 19-åring. Da begynte Cathrine Sandnes med karate. To år senere begynte hun å trene kickboksing. Etter den tid har hun innkassert 13 NM-titler i disse grenene. Sandnes var ti år på landslaget, men så la hun plutselig opp.

– Jeg kunne sikkert ha vunnet nummer 14 og 15 også, men det var ikke noe gøy lenger. Jeg irriterte meg mer over tapene enn jeg gledet meg over å vinne. Jeg hadde ikke motivasjonen. Jeg hadde kanskje vunnet nok, sier hun og ler.

Konkurranseinstinktet har hun imidlertid beholdt. Perfeksjonismen likeså. Det vil si, om den kommer i en slags temmet form. Perfeksjonisme kan ifølge henne være lammende om man ikke finner balansen mellom kontroll og det å slippe opp på de viktige stedene.

– Jeg forsøker å bruke erfaringen fra idretten også i jobben. Det er lettere å jobbe hardt om man senker skuldrene og har det gøy samtidig, påstår hun.

«All or nothing»

Etter at hun la kampsporten på hylla, har Cathrine Sandnes begitt seg inn på andre idrettsarenaer. Hun gikk sin aller førte skitur i 2001 og ble bitt av basillen. Det ble teknikk-kurs, smørekurs og renn, treningsturer til sommerskisentre og en evig kniving med venninner om hvem som er best. For et par år siden lærte hun seg å svømme, og denne disiplinen har blitt en ny konkurransegren venninnene imellom.

– Jeg er av eller på, ekstremt opptatt av en ting om gangen. Jeg meldte egentlig mannen min på et svømmekurs, men det endte med at jeg ble den gira, forteller hun.

Og nå går det med mang en morgentime i Tøyenbadet, crawlende i jakt på nye rekorder på tusenmeteren.

Og om hun først bestemmer seg for noe, er det «all in».

– Alt blir mye morsommere dess mer du vet om det. Det handler om å knekke en kode, sier hun og nevner to nye prosjekter: Lære å padle og lære å kjøre med hundespann.

Vendepunktet i livet

8. mai i 1999 skulket hun karatetreningen for første gang. Hun dro på fest i stedet, i hagen til en venn. Der møtte hun en mann som imponerte stort. At han var RV-leder var ikke det som gjorde størst inntrykk, nei Aslak Sira Myhre snakket mer enn henne.

– Jeg ble rett og slett snakket i senk for første gang i mitt liv. Det var helt ubegripelig, men jeg var solgt, sier hun.

Etter denne kvelden har det vært de to, og samlivet representerer det største vendepunktet i livet etter at hun flyttet for seg selv som 14-åring.

– Jeg har vært selvstendig så utrolig lenge. Å skulle leve med Aslak ble en øvelse i ikke å gjøre alt på egen hånd. Jeg var vant til meg selv, å være to er noe helt annet. Det var krevende, men jeg er utrolig glad for at jeg droppet treningen den dagen, sier hun.

Det ble bryllup og barn. Likestilte som de er, delte ekteparet foreldrepermisjonen i to. Seks måneder til hver etter at begge jentene ble født. Sandnes ser på de moderne fedrenes interesse i å ta del i barnas liv som en kjempegevinst, og hun har ett og annet å si om kvinners eierforhold til permisjonen med barn. Hun frykter at det kan sette likestillingen tilbake, og at kvinnes hang til å tenke på permisjonen som sin er like ødeleggende som at arbeidslivet ikke legger til rette for at begge kjønn skal være hjemme.

– Jeg skjønner ikke at fedrene ikke slåss mer for foreldrerollen. Med hvilken rett kan jeg påstå at jeg er en bedre omsorgsperson enn Aslak, spør hun.

En sommer i 1982 sitter Cathrine Sandnes hjemme foran tv-en. Det er fotball-VM og som den eneste fotballinteresserte i familien får hun som vanlig disse 90 minuttene for seg selv. På banen er Sokrates i gul trøye. Tiåringen sjekker globusen, og siden har hun holdt med Brasil. Og litt Argentina. Og hun har reist land og strand rundt for å se kamper sammen med mannen sin. Storkamper. VM-kamper. Det har til og med blitt en bok av lidenskapen.

Men i sommer skjedde det noe. Hun fant seg selv i å håpe at Brasil røyk ut mot Chile, og det var heller ikke så farlig at Argentina tapte finalen. Tyskland var bedre, analyserte hun.

– Så fikk jeg panikk. Hva skjer med meg? Etter dette kan kanskje alt skje. Hva om jeg våkner i morgen og er for EU og heier på Verdensbanken? Men jeg kom til at livet nå rett og slett er fylt av breddefotball på lavt nivå, sier hun og gapskratter.

Barna først

Familien gjør at Cathrine Sandnes finner roen og lykken. Hun bruker store ord om hverdagslivet:

– Jeg tar imot hver dag med jentene. Nå er det deres liv som gjelder, jeg er en som skal følge opp.

I likhet med opphavet er jentene på sju og ni svært aktive. Fotball, ski, svømming og kickboksing fyller opp ukedagene. I tre ulike idrettslag, for sikkerhets skyld. Det blir mye kjøring, men mor nyter hvert sekund.

– Så lenge de har det gøy, er jeg fornøyd. Idrett skal være 99 prosent glede, samtidig som barna skal lære at innsats gir resultater. Mestring motiverer på alle livets arenaer, sier Sandnes men bedyrer at hun slett ikke lever ut noen ambisjoner på vegne av barna.

– Slike foreldre er kanskje mennesket på sitt minst skjønne, sier hun om de ivrigste foreldrene på sidelinjen.

Hverdagslykken

Tilbake til høsten som skulle være så rolig.

– Ja, det var planen. Jeg skulle frilanse, jobbe hjemme og ta alt i et sakte tempo. Jeg så dette som min ene sjanse, nå mens jentene er såpass små. Men slik gikk det altså ikke, sier hun.

Først fikk mannen ny jobb som direktør i Nasjonalbiblioteket. Det innebærer en god del pendling til filialen i Mo i Rana. Så dukket Manifest-jobben opp, og hun kunne ikke si nei. Sandnes skjønte fort at høsten ville bli travel og annerledes og at barnevakter ble en del av puslespillet, men pytt. Når hun har fri er huset fullt av andres unger. Og de blir ofte til frokost. Sandnes konkluderer med at døtrene har gode liv og foreldrene jobber med det de synes er viktig. Hverdagslykken er brusende.

– Hver morgen når jeg møter kollegene, tenker jeg på hvor heldig jeg er. De motiverer meg med all sin kunnskap og sitt humør. Arbeidsmiljøet er upåklagelig, og vi jobber med saker som er udiskutabelt viktige. Hvor mange arbeidsplasser er sånn, spør hun.

Om vi vil se henne mye i den offentlige debatten? Nei, ikke om Cathrine Sandnes selv får velge. Hun vil ha fram stemmene fra arbeidsplassene. Det er de som skal fortelle om hverdagslivet, de er ekspertene.

– Vi skal bidra med våre analyser inn i andres samtaler. Det er langt viktigere enn hvor mange tv-programmer jeg deltar i. Det er Manifest som skal være kjent, ikke jeg, sier hun.

Cathrine Sandnes

Alder: 42

Stilling: Daglig leder i Manifest

Diskuter gjerne saken i kommentarfeltet! Bruk fullt navn, vær saklig og vis respekt for andres meninger. Bruk vanlig folkeskikk og husk at det du skriver blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering og hat, og falske profiler.

Vennlig hilsen redaksjonen

16.12.2014
13:21
27.08.2015 20:00

Cathrine Sandnes

Alder: 42

Stilling: Daglig leder i Manifest