Lene Svenning (tekst)

lene.svenning@lomedia.no

Martin Guttormsen Slørdal (foto)

martin.slordal@lomedia.no

genda-medarbeider og eks-Dagsavisen-redaktør Kaia Storvik kommer ilende til der vi står og studerer dørskiltet utenfor Torggata 2 i Oslo sentrum. Hun låser oss inn og loser oss opp heisen til 6. etasje og den nye tankesmias kontorer. Lokalene bærer preg av å være nyinnflyttet, bare en bukett blomster som har sett sine beste dager og en diger sakkosekk lent oppetter en vegg, avslører at det finnes leietakere her. På høye hæler kommer Marte Gerhardsen hastig gående nedover den brede korridoren, kjolekledt og smilende. Vi setter oss på et møterom, Storvik kommer med kaffe, og de to kollegene benytter muligheten til en ørliten diskusjon, det gjelder å få inn en kronikk i Aftenposten, helst på mandag.

– Den har jeg jobbet mye med. Den handler om at avkastningen på kapital er mye større enn avkastningen på arbeid. Derfor er det ikke lenger slik at hvis du jobber kjempemye, blir du rik. De rikeste er ikke de som jobber mest eller har de beste ideene, men de som har arvet rikdom. Kapitalismen fungerer ikke, sier Marte Gerhardsen og viser til den franske økonomen Thomas Pikketys bestselgerbok om nettopp kapitalismen.

– Trodde du at den gjorde det?

– Jeg tror på konkurranse, og at markedet kan løse en del, men på noen områder trengs det styring for at vi skal få de beste løsningene, sier Gerhardsen.

Dette er altså de første tankene fra Agenda.

Preller av

Den nyetablerte tankesmia er finansiert av rikingen (og arvingen) Trond Mohn og av LO. Agenda møtte raskt kritikk. I første runde handlet det om at Marte Gerhardsen har fått en lønn på 1,3 millioner kroner i året, mer enn både statsråder og LO-lederen. Men det lar ikke Agenda-lederen gå inn på seg.

– Jeg har fått et tilbud fra styret. Da jeg tok denne jobben gikk jeg betraktelig ned i lønn, sier hun.

Gerhardsen kom fra jobben som direktør i DNB, hvor hun hadde en årslønn på 1,9 millioner kroner.

– Ser du noen gang på prislappen når du er ute og handler?

– Å, ja! Jeg har masse lån, sier hun og ler.

Gerhardsen hevder hun vet hva det vil si å ha dårlig råd. I studenttida skal hun ha levd på makaroni og ketchup, og brød fra Rimi til 5,90. Likevel understreker Gerhardsen at hun alltid kunne dra hjem til mamma og få god mat, så økonomisk utrygghet har hun aldri opplevd.

Agenda møtte også kritikk for å ha stilt krav om høyere utdanning i utlysningsteksten til lederstillingen. Provoserende, ekskluderende og snobbete, mente flere Arbeiderparti-folk.

Heller ikke det tar Marte Gerhardsen så tungt, det var jo ikke hun som laget teksten. Likevel:

– I ettertid ser jeg at vi kunne ha formulert oss annerledes. Man kan ha opparbeidet seg mye kunnskap og kompetanse uten å ha master. Kaja har ikke master, sier Gerhardsen og lyser opp, Kaja har til og med bakgrunn i partiet Rødt.

– Det viktigste er at de ansatte i Agenda er framoverlente, vil ting, og kan levere, sier hun fornøyd.

Fra sidelinja

Det siste må Agenda-styret ment at Gerhardsen kunne innfri. Erfaringene hennes er mangslungne. Før hun begynte som bankdirektør, var Gerhardsen generalsekretær i hjelpeorganisasjonen Care. Før det hadde hun jobbet ti år i diplomatiet, blant annet fire år som klimaforhandler og fire år som utstasjonert på den norske ambassaden i Jakarta, Indonesia.

– Jeg tror det er en fordel at jeg kommer utenfra det politiske miljøet, sier hun.

Vel, vel. Selv om hun ikke har deltatt i det politiske liv på noen år, er Gerhardsen ikke helt grønn. Allerede da hun var 13 år engasjerte hun seg i SOS Rasisme, etter hvert også i det lokale AUF-laget. Snart ble hun leder av Stovner AUF, og etter medlemsjuksskandalen på begynnelsen av 90-tallet, ble hun leder i Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon i Oslo. Det var hun i to år. Målet var blant annet å få så mange medlemmer som de hadde søkt økonomisk støtte til. Det lyktes hun med, og AUF nominerte henne sågar til Stortinget. Da hun tapte kampen innad i Oslo-partiet, ble hun så skuffa at hun gikk ut av politikken for en stund.

– Jeg var jo ung og reagerte litt barnslig, men er i ettertid glad for at jeg fikk det sparket jeg trengte for å komme meg ut i verden og gjøre andre ting, sier hun.

Marte Gerhardsen benyttet anledningen til å dra til England og til studier ved den velrenommerte London School of Economics. Det var her hun tok masteren sin, som altså var en forutsetning for å få den jobben hun har i dag. Siden den gang har hun ikke vært politisk aktiv. Men Gerhardsen er fremdeles medlem i Arbeiderpartiet.

– Jeg brenner for ideene til sentrum-venstre, og kjenner meg som en sosialdemokrat. Men jeg har ikke noe ansvar for hva partiet driver med, sier hun.

Gerhardsen vil fri til velgere til høyre for Arbeiderpartiet. Hun mener mange Venstre og KrF-velgere deler flere verdier med venstresida enn det de gjør med Høyre og Fremskrittspartiet.

Frihet og tillit

På tavla på møterommet er det spor etter et møte med Fafo-sjef Jon Hippe dagen i forveien. «Velferd», «arbeidsliv», «klima», «integrering», er blant stikkordene i rødt. Dette er temaer Agenda skal jobbe med.

– Jeg tenker at det er noen begreper vi skal ta tilbake, som for eksempel frihet. Vi har latt høyresida ta frihetsbegrepet og latt det blant annet handle om muligheten til å handle klær på søndager. Men frihet er vårt ord, og da snakker vi om frihet for alle, ikke for de få. Den friheten forutsetter et samfunn med like muligheter for alle, sier Gerhardsen.

Hun mener tilliten mellom nordmenn er unik, og at den henger nøye sammen med at det norske samfunnet har en liten grad av økonomisk ulikhet. Gerhardsen har opplevd det motsatte. Da hun jobbet på den norske ambassaden i Indonesia, brukte hun mye tid på å bygge relasjoner til næringslivet. Tillit måtte skapes, den fantes ikke fra før. Indoneserne synes nordmennene var i frekkeste laget når de ville gå rett på sak og snakke business, uten at de hadde blitt godt kjent med hverandre.

– Store forskjeller gir mindre tillit, små forskjeller gir mer tillit. Vi må sørge for å få en større forståelse for hvorfor det er slik. Og vi må skape en politikk som sørger for en god fordeling og like muligheter, sier hun.

Nå høres Marte Gerhardsen ut som en politiker. Hvorfor kan hun ikke drive med dette i Arbeiderpartiet?

– Det som er spesielt med tankesmier er at vi ikke er bundet av partiprogram og vedtak, vi kan si det vi mener. Vi er heller ikke noe underbruk av LO. Men LO-leder Gerd Kristiansen og andre har sett at det er behov for noen på utsida som vil være med å bygge samfunnet på de samme verdiene.

Søndagsåpent

Som bankdirektør i DNB var Marte Gerhardsen ansvarlig for døgnåpne banker. Kort tid etter at ordningen ble innført kom halvparten av henvendelsene til banken etter klokka 16. Ifølge Gerhardsen var tilbudet et stort konkurransefortrinn for banken, de lokale fagforeningene motsatte seg det ikke, og de som jobbet skift var fornøyd med ordningen. Og selv har hun slettes ikke tid til å ta kontakt med banken før etter arbeidstid - som gjerne ikke er før midnatt.

– Åpningstider er spørsmål vi må diskutere grundig, med både brukerne og fagforeningene. Bibliotekene er for eksempel ikke åpne når folk har tid til å gå dit. Her må vi tenke mer på brukerne, sier Gerhardsen.

– Og hva mener du om søndagsåpne butikker?

Gerhardsen, som så langt har svart raskt og effektivt på alle spørsmål, tar en tenkepause. En lang en.

– Personlig vil jeg ikke ha det. Jeg liker godt at vi har en annerledes dag, og det er bra for de som jobber i bransjen. Og er det egentlig frihet å handle hele uka - og for hvem? Og er det viktig med søndagsåpne butikker? Det er det viktig å spørre seg om, sier hun og legger til:

– Men det er åpenbart behov for banktjenester på kveldstid!

The Gerhardsens

Marte Gerhardsen ser på mobilen sin. Sjekker hun klokka?

– Det er en melding fra pappa. Han synes jeg var tøff i Dagsavisen i dag, smiler hun.

I et intervju kritiserer hun både regjeringen og Ap-toppene for at de ikke vil møte Tibets åndelige leder Dalai Lama når han kommer til Norge. Men om de ikke vil møte ham, vil Agenda-lederen gjøre det.

Pappa’n hennes er altså tidligere Ap-politiker Rune Gerhardsen, sønn av landsfader Einar Gerhardsen. Moren hennes er tidligere statsråd Tove Strand. Hva slags forventinger ble Marte møtt med hjemme?

– Nei, det var ingen uttalte forventinger, sier hun, og må igjen tenke seg om.

– Jeg har høye forventninger til meg sjøl, kanskje litt på grunn av Gerhardsen-navnet. Jeg har vært redd for at andre skal tro at jeg får ting på grunn av det. Da jeg bodde i Indonesia visste ingen hvem jeg var, det var deilig! I DNB var det også helt uinteressant hvilken familie jeg kommer fra, der var bare resultatene viktige. Hvis jeg skal forsøke å psykoanalysere meg selv, har jeg kanskje valgt arenaer hvor navnet mitt ikke er viktig. I partiet ville flere vært opptatt av hvem jeg er, sier hun.

Det har hendt det har stormet rundt familien Gerhardsen, i forbindelse med politiske utspill og kamp om makta i Arbeiderpartiet. Det har Marte tatt lærdom av.

– Ting går over. Det er det viktig å huske på, påpeker hun og forteller om den gangen hun og søstera hang opp et Hamsun-sitat på do i barndomshjemmet: «Men hvi skal jeg være så hårdt beklemt? Om hundrede år er alting glemt.»

Frøken skikkelig på dugnad

Marte Gerhardsen er gift med Erik Dugstad, avdelingsdirektør i Olje- og energidepartementet. De har vært sammen siden videregående skole, og jobbet sammen i AUF. Han er fremdeles politiker, som leder i Korsvoll Ap, et lokallag på Oslo Vest. Er det ikke der fiffen bor?

– Jeg opplever ikke nabolaget som snobbete. Jeg visste ikke så mye om området da vi flyttet dit. Vi kjøpte hus der da vi bodde i Indonesia og skulle flytte hjem. Vi hadde en leilighet på Sagene, og den var blitt for liten etter at vi hadde fått barn nummer to. Mamma gikk på visninger for oss, og hun så mest i nærheten av der hun selv bor, forteller hun.

Gerhardsen bruker mye tid på å jobbe – det er så gøy.

– Men jeg er mamma også, og er stort sett hjemme til middag og er sammen med barna til de legger seg. Så setter mannen min og jeg oss ned med PCene, drikker te og spiser sjokolade, forteller hun.

Slik blir de sittende ut over kvelden. Så mye arbeid går på bekostning av andre ting.

– Ja, jeg leser for få bøker og går lite i teater. Og jeg vurderer å anskaffe en sånn robot-støvsuger, ler hun.

Agenda-lederen sykler fram og tilbake til jobben, venninnene skravler hun med på løpetur.

– Er du veldig skikkelig?

– Ja. Jeg er jo egentlig det. Jeg blir ikke sørpe full eller noe, men er veldig bra i starten på fester, forsikrer hun.

Den forestående helgen blir heller ikke preget av utagerende festing. Lørdag morgen stiller Gerhardsen på dugnad i Korsvoll IL, og skal selge vafler på fotballens dag.

– Sånne ting kan man ikke skulke, sier hun.

Størst og best

Fotografen vil gå innover i lokalene for å finne et sted å ta bilder. Gerhardsen nøler med å gi ham lov.

– Det er så flaut at det er så stort her. Vi skal ansette flere, men vi jobber også med å få inn leietakere, ler hun.

Har hun tenkt at Agenda skal bli like stort og innflytelsesrikt som Civita, den høyre-orienterte tenketanken som i flere år har vært med på å sette dagsordenen i det offentlige ordskiftet?

Gerhardsen ser meg inn i øynene.

– Vi skal ikke gjøre det samme som dem, men hvilke virkemidler vi skal bruke, er vi ikke sikre på ennå. Og vi kommer sikkert til å fomle litt i starten. Men vi prøver aldri å bli nest best, gjør vi vel?