Lagerarbeider 2.0

LENE SVENNING (tekst)

lene.svenning@lomedia.no

MARTIN G. SLØRDAL (foto)

martin.slordal@lomedia.no

Det jeg ser på med størst glede er at jeg har bestått sertifiseringene mine. Kjempestolt av meg selv.

Det sier Laila Fjeld i filmen som Handel og Kontor fikk produsert til LOs debattmøte om kompetanseutvikling under Arendalsuka i høst. Fjeld er en av flere ansatte som medvirker i filmen om nettopp kompetanseutvikling på Coop logistikksenter på Gardermoen, også kalt C-log. Hun og mange av kollegene hennes gikk fra å være lagermedarbeidere til å bli driftsoperatører. De plukker ikke varer for hånd lenger, nå har de blitt eksperter på å drifte det helautomatiserte lageret.

Coop ble rådet til å ansette folk med den riktige kompetansen. I stedet valgte de å lære opp de ansatte fra det manuelle lageret på Grorud i Oslo, som skulle legges ned, og ansatte fra Ica-lageret som Coop kjøpte opp. Sånn skal det gjøres, mener HK: Arbeidstakerne må få muligheten til å lære seg nye ting, i stedet for å bli byttet ut med andre. Nå brukes filmen som eksempel på at det lønner seg å øke de ansattes kompetanse. Det Laila og kollegene har vært igjennom kalles en suksesshistorie. Det hører imidlertid med til historien at automatiseringen også førte til nedbemanning: 130 av de 320 lagerarbeiderne fra Coop på Grorud ikke fikk fortsette i jobben.

Trygt eller nytt?

Læringskurven var bratt på veien til å bli driftsoperatør, innrømmer Laila hjemme i sofaen på Hemnes i Høland. Hun jobber seint denne uka, fra 14 til 22, så et intervju på formiddagen har hun tid til.

I 2015, etter 19 år som lagerarbeider i Ica, fikk Laila valget mellom å bli flytta over til Coops manuelle lager på Langhus, eller til det helautomatiserte lageret på Gardermoen.

– Spørsmålet var om jeg skulle satse på det trygge, eller om jeg skulle prøve noe nytt. Hvis jeg skulle prøve noe nytt, var det nå det gjaldt, sier Laila.

Hun var spent på hva dette nye var. Det fikk hun snart greie på. 5. oktober 2015 dro den første gjengen fra Ica-lageret til C-log. Etter en liten omvisning ble de satt på skolebenken i tre dager. Laila fikk utdelt en seks sider lang liste med forkortelser på maskiner og arbeidsoperasjoner, på engelsk, som skulle pugges. For ei som ikke har gått på skole siden videregående, kjentes det krevende.

– Det var et helvete, for å si det mildt, sier hun.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

FILMSTJERNE: HK har laget film om omstillingen på C-log. Laila er en av hovedpersonene. Foto: Fulgene

HK-Nytt

Alt kan læres

Og så fikk de en test. Og den måtte bestås om de skulle kvalifisere som driftsoperatører og få lov til å håndtere anlegget. Laila besto, og gikk i gang med fire-fem ukers opplæring.

– Alt kan læres. Man må bare gjøre det mange nok ganger.

Siden har hun vært oppe til flere muntlige eksamener for å sertifisere seg til flere oppgaver.

– Da må du sette ord på alt du gjør. Det er ikke alltid like lett når du kan jobben, sier hun.

For hvert sertifiseringstrinn har hun fått mer ansvar og høyere lønn. Nå er hun på det nest høyeste trinnet blant driftsoperatørene, K2. Det holder for Laila i denne omgang. De som tar det siste trinnet skal kunne jobbe med alle deler av anlegget. Laila trives i varemottaket, hvor hun tar imot varer på paller, registrerer og sender dem inn på baner i lagersystemet. Hver pall har en lapp med all informasjon om innholdet på pallen og hvor på lageret den skal. Så går den dit automatisk. Er det noe som ikke fungerer, kan Laila ordne opp i det. Det er mye nytt i jobben, men sjåførene og fraktbrevene er de samme. Heldigvis.

– Jeg trives med å prate og kødde med sjåførene, flirer Laila.

– Ingen kan stå alene

Laila er kjent for å være ærlig og for å tørre å si hva hun mener. Da hun jobbet på Ica-lageret var hun verne­ombud. Og på det første årsmøtet i HK-klubben etter at hun kom til C-log, ble fem av åtte i klubbstyret valgt inn fra nettopp Ica. En av dem er Laila.

– Vi er godt voksne mennesker som har jobbet en stund. Vi vet hva vi har krav på, og vi er ikke redde for å si ifra, mener hun.

For da gjengen fra Ica kom til C-log, måtte de melde seg ut av Norsk Transportarbeiderforbund og inn i Handel og Kontor. Det var uproblematisk, mener Laila.

– Vi måtte melde oss over hvis vi skulle ha noe vi skulle ha sagt, slår hun fast.

Laila mener det er en selvfølge å være fagorganisert.

– Jeg skjønner ikke dem som ikke er medlemmer. Da har du jo ingen til å støtte deg. Ingen kan stå alene. For meg er det naturlig å være organisert, sier hun.

Alltid hølending

Har hun lært dette hjemme? Laila er ikke sikker. Riktignok var faren hennes alltid organisert, både da han jobbet på Coop-lageret på Grorud, og i flyttebyrå, men hun har ikke fått beskjed om å organisere seg hjemme. Mora vasket på sykehjem da hun var i arbeid. Nå er begge pensjonister, og bor også på Hemnes. Familien bodde imidlertid i Oslo da Laila vokste opp. Da hun var 13 år og lillesøstera 11, flytta familien til Høland, der faren kom fra. Det var langt fra traumatisk for Laila. Her bodde besteforeldrene, tanter og onkler, kusiner på samme alder, og her hadde de venner fra uttallige besøk.

– Jeg har alltid vært hølending, jeg har aldri prata fint heller, jeg, sier Laila.

Hølendinger er litt breiere i målet enn Oslo-folk, det har hun rett i.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

STRIKKING: Dette er det beste Laila vet. Familie og venner har fått mangt et strikket plagg av henne.

Martin Guttormsen Slørdal

Lager hele livet

Etter ungdomsskolen begynte Laila på APO-kurs på videregående, en kombinasjon av skole og arbeidstrening, Lailas interesse for skole var ikke helt på topp. Så fulgte to år på videregående skole på Bjørkelangen med husstell og allmennfag. Laila var glad i å lage mat. Egentlig kunne hun tenke seg å bli kokk. Mer skolegang ble det imidlertid ikke, det gjaldt å komme seg ut i arbeidslivet. Først ble det vaskejobb på Laila, siden arbeid på et lager – som skulle vise seg å bli hennes yrkesvei.

– Lagerjobber er kjedelige i seg selv, men du kan både være litt sosial og kjenne at du gjør noe riktig, at du kan det du driver med. Et godt arbeidsmiljø er veldig viktig for meg, sier Laila.

Selv om hun har både en og to sjefer over seg, er hun ikke redd for å ta ansvar selv.

– Vi har en teamleder, men alle vet hva de skal gjøre, og vi jobber godt sammen på teamet, sier hun.

Livet snudd på hodet

17 år gammel møtte Laila den jevnaldrende Jack, to år senere flyttet de sammen. Så ble datteren Sarah Elise født, siden sønnen Robin. Samboerparet jobbet sammen på Ica i mange år, til Jack måtte gi seg på grunn av ryggsmerter. For tre og et halvt år siden skjedde det utenkelige. Jack gikk ut en tur, og kom aldri hjem igjen. Hjertet stoppet hos 44-åringen. Tilbake satt Laila med 17-åringen Robin som fortsatt bodde hjemme, og et digert hus hun ikke kunne se for seg at bare to kunne bo i.

– Livet ble totalt endra, slår Laila fast.

Men de aller fleste klarer det de må, mener hun. Livet går videre, det er det nødt til. Laila mobiliserte vennene sine, og etter bare tre måneder hadde hun ryddet og kastet og flyttet fra huset og til den sokkelleiligheten hun bor i dag.

– Jeg er nok sterk, altså, jeg er nok det, erkjenner hun.

Laila var sykmeldt i en måned etter at Jack døde, før hun var klar til å begynne på jobb igjen. På ett vilkår: At ingen av kollegene kondolerte henne.

– Da hadde det blitt bare grining og tull. Så alle fikk beskjed om det, og respekterte det, forteller hun.

Annus horribilis

Det ble et tøft år. På toppen av å miste samboeren, flyttet Laila, hun falt ned en trapp og hun ble påkjørt av en truck på jobben. Og så begynte hun i den nye jobben på C-log, med alt det innebar av læring og eksamener. Da jula kom, alt var klappet og klart, ble Laila bare sittende å gråte.

– Jeg var så sliten, jeg var helt ferdig, forteller hun.

Men Laila er åpenbart seig. Fjorten dager senere var hun i gang igjen, og klar for å jobbe.

– Etter det har det gått bra, bedyrer hun.

– Du klarer alt som kommer. Det er etterpå, når du kan slappe av, at reaksjonene kommer, sier hun.

Men 2015, Lailas annus horribilis, er hun glad hun har lagt bak seg.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Martin Guttormsen Slørdal

Lever alene

Etter at sønnen har flyttet ut bor Laila alene, for første gang i sitt liv. Det trives hun godt med, for­sikrer hun. Fritiden tilbringer hun som oftest hjemme, med strikketøyet innen rekkevidde og fjernsynet på. Det hender hun får tatt en tur på bingo, og ikke sjelden treffer hun venninnene sine. Gjengen på åtte reiser gjerne på tur sammen. Aller gjevest er det å få besøk av ungene. Da ser de helst film sammen.

– Da koser jeg meg, sier hun, og skjenker seg nok et glass Pepsi Max.

Laila er kjent for å snakke rett fra levra. Har hun bare gode erfaringer med det?

– Det er jo ikke alle som tåler det. Det får bare være som det er. Hvorfor skal man holde inne det man mener? Jeg trenger ikke medarbeidersamtale, liksom, jeg sier ifra når jeg trenger det.

Fotografen vil ta bilder utendørs. Er det noen steder du pleier å dra til, spør han Laila.

– Nei.

– Går du tur?

– Nei. Jeg går nok på jobb, jeg.

Laila lar seg likevel overtale til en tur ut i høstfargene.

{"419534":{"type":"m","url":"/image-3.419534.f857451e79","cap":"STRIKKING: Dette er det beste Laila vet. Familie og venner har fått mangt et strikket plagg av henne.","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"419539":{"type":"s","url":"/image-3.419539.72eefedfea","cap":"","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"420261":{"type":"l","url":"/image-3.420261.e17d1e2396","cap":"FILMSTJERNE: HK har laget film om omstillingen på C-log. Laila er en av hovedpersonene. Foto: Fulgene","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"tittel":{"color":"#ffffff","fontsize":"163","bgc":"#ffffff","bgo":"1","bgh":"100%","pos":"1","shadow":true},"extrafiles":{"js":"","css":""},"fb":[{"type":"f1","title":"Laila Fjeld (47)","closed":false,"place":"– Ingen kan stå alene"},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""}],"si":[{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""}],"us":[{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""}],"lpage":{"exist":false,"color":"#000000"},"cpage":{"iscpage":false,"mpage":""}}