Innpiskeren

LENE SVENNING (tekst)

lene.svenning@lomedia.no

MARTIN G. SLØRDAL (foto)

martin.slordal@lomedia.no

Jeg må bare se over mappene til oppgjøret som begynner på mandag, sier Ruth Lindberg, faglig administrasjonssekretær i Handel og Kontor.

Kollega Gunny Busund har lagt dokumenter med program, krav og tidligere protokoller i sirlige bunker på bordet på et av møterommene på forbundets hovedkontor. Ruth, som vi har skjønt liker å ha kontroll, går igjennom rekkefølgen på dokumentene. Alt ser bra ut, men mangler det ikke et dokument? Ruth må dobbeltsjekke før den manuelle jobben med å lage en mappe til hver og en i forhandlingsdelegasjonen kan begynne.

Slag i slag

Vi får med oss hver vår kopp med kaffe inn på kontoret hennes i forhandlingsavdelingen i HK. Selv nøyer hun seg med et glass vann. På veggen henger beviset på at Ruth har fagbrev i kontorfaget, diplomet er skrevet med snirklete forseggjort gullskrift. På pulten ligger flere bunker med papirer, men i sirlig orden. Navet i forhandlingsavdelingen. Kontroll på alt. Omsorgsfull, men streng. Slik omtales Ruth Lindberg av kollegene sine. I disse dager er det høysesong på jobben. Ruth har nemlig en viktig oppgave i Handel og Kontor; hun er den som tilrettelegger og koordinerer reforhandlingene av forbundets tariffavtaler.

Ruth sørger for at alle forhandlerne, både ansatte i HK og tillitsvalgte fra de ulike bransjene har det de trenger når de skal møte arbeidsgiverorganisasjonene til dyst. Men hva gjør hun resten av året?

– Det går i ett. Vi er ikke før ferdige med det ene tariffoppgjøret før vi begynner å forberede det neste, forteller hun.

Det lages debattopplegg som skal brukes i organisasjonen, det arrangeres tariffkonferanser, og det utarbeides en tariffpolitisk uttalelse på bakgrunn av de kravene som kommer inn fra medlemmer, avdelinger, regioner og bransjeråd i løpet av prosessen.

Ruth fungerer som nestleder i avdelingen, og har mange ulike oppgaver i tillegg til å jobbe med lønnsoppgjørene; alt fra å forhandle om hotellavtaler, koordinere konferanser, til å være veileder for kontorlærlinger i HK. Forhandlingsavdelingen har også ansvar for oppfølging av både bransjerådene og konsernklubbene.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

STRUKTUR: Ruth Lindberg og kollega Gunny Busund systematiserer alle dokumenter som HKs forhandlingsutvalg har bruk for.

Martin Guttormsen Slørdal

Protokollsekretæren

I år er det et såkalt samordnet oppgjør, hvor LO forhandler på vegne av alle LO-forbundene. Det er lagt inn en liten runde hvor forbundene møter sine arbeidsgivermotparter, men det er ikke lagt opp til en full revidering av tariffavtalene. Det betyr også mindre arbeid for Ruth – men bare litt.

– Vi må forberede oss som om det skulle være et forbundsvist oppgjør, for formen på oppgjøret blir vedtatt kort tid i forveien. Når det ble et samordnet oppgjør denne gangen, måtte vi barbere kravene våre, forteller Ruth.

Hun sitter på bakerste benk når forhandlingsdelegasjonene møtes, men underveis i forhandlingene har hun en sentral rolle. Det er Ruth som skriver protokollen. Forhandlingslederne oppdaterer henne underveis om hva det har blitt enighet om, slik at protokollen er mest mulig ferdig når forhandlingene er sluttført. For da kan det være langt på natt, og forhandlingsdelegasjonen vil hjem og sove. Ruth holder hodet kaldt og protokollen varm.

Tidlig krøkes

Selv om jobben er mindre omfattende under et samordnet oppgjør hvor LO gjør mye av jobben, liker Ruth forbundsvise oppgjør best.

– Da er det så mange flere muligheter til å få endret ting i tariffavtalene, men i år var pensjon viktig for oss, så da må forbundene stå samla, sier hun.

Ruth er oppriktig engasjert i jobben sin. Hun ble nemlig selv medlem i Handel og Kontor lenge før hun begynte å jobbe i forbundet. Det ble hun da hun som ung jobbet i en delikatesseforretning i Oslo sentrum. Ruth tok tak i misnøyen med arbeidsforholdene blant kollegene, og fikk ordnet med et felles møte med sjefen. Selv om møtet ikke var så veldig vellykket, meldte de fleste seg inn i HK. Det falt seg helt naturlig for henne, forteller Ruth.

– Far var medlem i jern- og metallarbeiderforbundet. Det var ikke noe å lure på; når man begynte i jobb skulle man være fagorganisert. Det lærte jeg hjemme, sier hun.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

HENDENE FULLE: Ruth er mye sammen med de fire barnebarna sine. Her er de på ferie på Furustrand utenfor Tønsberg.

Foto: privat

Mormor

Familien Lindberg bodde i Tønsberg, men flyttet til drabantbyen Lambertseter i Oslo da minstejenta Ruth var 14 år. Da ungdomsskolen var unnagjort fikk hun sommerjobb i en kolonialbutikk. Å tjene penger ga mersmak, Ruth var på full fart inn i arbeidslivet. Så traff hun ham hun senere giftet seg med, og ble mor til Linda allerede som 18-åring.

– Det var tidlig. Jeg syntes jo ikke det da, men vi var jo ikke akkurat etablerte, sier Ruth.

Hennes soleklare råd til datteren var å vente lenger med å få barn enn det hun selv gjorde. Men da Linda nærmet seg 30 år og fremdeles ikke hadde fått barn, begynte Ruth å surmule. Nå har hun fire barnebarn, forteller hun stolt, fire gutter som hun tilbringer mye tid sammen med.

Etter at hun ble skilt for noen år siden, flyttet Ruth igjen til Lambertseter, ikke langt fra datteren, svigersønnen og de fire barnebarna.

Tillitsvalgt

Ruth har erfaring fra både handel og kontor. Etter å ha jobbet i både kolonialforretning og delikatessebutikk, begynte Ruth å jobbe i katalogforlaget S. M. Bryde, et firma som startet med å utgi fortegnelser over alle næringsdrivende i Norge allerede på slutten av 1800-tallet. Da Ruth begynte her, spurte hun hvem som var tillitsvalgt i bedriften. Men her var ingen organisert. Ruth tok affære, på tross av ledelsens misnøye med det, og fikk med seg folk. Margit Glomm fra HK, som senere skulle bli Ruths sjef, kom og informerte om fordelene ved å være organisert. Folk meldte seg inn, tariffavtalen kom på plass, og Ruth ble tillitsvalgt. Litt motvillig, men det var ingen andre som ville.

– Da måtte jeg ta ansvar, sier Ruth.

Noen år senere fikk hun tilbud om en stilling på HKs Oslo-kontor, etter at hun hadde vært i kontakt med HK med et faglig spørsmål. Ruth hadde egentlig ikke så lyst til å begynne med vanlig kontorarbeid, men etter fusjon og omorganisering i forlaget hadde hun ikke lyst til å jobbe der lenger, så hun takket ja til jobben i HK. I 1994, etter fem år på Oslo-kontoret, søkte hun og fikk jobb på forbundets hovedkontor, på forværelset til daværende leder av HKs handelsseksjon. Det var en opptur.

– Her fikk jeg muligheten til å forme min egen stilling, sier hun.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

SKYGGEPROTOKOLL: Underveis i forhandlingene fører Ruth protokoll over det partene har blitt enige om.

Martin Guttormsen Slørdal

Orden i rekkene

Ruth synes hun er heldig som har varierte oppgaver og mye å gjøre på jobben. Arbeidsdagen er ikke alltid like forutsigbar.

– Det hender jeg har planer om å sette i gang med noe, og så blir det til noe helt annet. Det kan være litt frustrerende, men sånn er denne jobben, sier hun.

Ruth synes kontoransatte verken får den anerkjennelsen eller den lønna de fortjener. I hvert fall ikke alle.

– Noen tar mer ansvar i jobben enn andre, jobben blir mer spennende hvis du gjør det. Andre gjør akkurat det som i står i stillingsbeskrivelsen, sier Ruth.

Selv har hun alltid gjort sitt ytterste i jobben. Hun stiller store krav til seg selv – og til kollegene sine.

– Er du streng?

– Ja, jeg er nok det. Jeg vil ha orden, og liker ikke at det sluntres unna, sier hun.

Også den valgte ledelsen i HK får på pukkelen om de ikke har levert det de skal i tide.

– Det er ikke noe forskjell på dem og andre. Vi jobber for det samme, så de må også følge opp. Jeg har respekt for dem, da må de ha det for meg også, sier Ruth, vennlig, men bestemt.

Ruth liker å ha kontroll, og mener at hun har det. Hemmeligheten ligger i å føre lister over oppgaver som skal gjøres og dokumenter som skal produseres.

Ett sted går det imidlertid galt: På hjemmebane. Her føres ikke en gang handleliste.

– Det hender jeg handler altfor mye. Verst er det når jeg går i butikken sulten, ler Ruth.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

TILRETTELEGGER: Ruth har ansvaret for stort og smått i et tariffoppgjør, både i og utenfor møterommene.

Martin Guttormsen Slørdal

Da det glapp

Ruth har stålkontroll på forhandlinger og protokoller. En gang for noen år siden gikk det imidlertid galt. Da tarifforhandlingene med Virke, eller HSH som det het den gangen, var ferdige utpå natta, dro HK-delegasjonen rett på jobben. Da oppdaget Ruth at protokollen manglet et punkt om å videreføre garantilønnsordningen, en ordning som er gull verdt for de ansatte i varehandelen.

– Jeg ble helt fortvila! Og jeg var ganske ute av meg da jeg gikk inn til Sture Arntzen, den forrige forbundslederen, for å fortelle det. Men han bare lo! Dette ordner vi, sa han, og tok en telefon til HSH. Garantilønnsordningen kom med i en revidert protokoll. Da var jeg veldig glad, forteller Ruth og puster lettet ut nok en gang.

Alvorets time

Tre dager senere, i HKs forbundsstyresal. På den ene siden av det lange møtebordet sitter sjef etter sjef fra arbeidsgiverorganisasjonen Samfo. På den andre siden sitter LOs nestleder, hele HKs ledelse, representanter fra andre forbund, og en bråte rådgivere. I en rekke bak sitter Ruth og flere andre som har en finger med i spillet. Det er ved bordet det forhandles. Det hadde neppe gått uten Ruth.

TARIFFSTART: Ruth Lindberg har gjort alt klappet og klart til å ta imot Samfo-direktør Torgeir Kroken og resten av de som skal forhandle om lønna og pensjonen til de ansatte i Coop.

Martin Guttormsen Slørdal