Martin Guttormsen Slørdal

I vind og blest

Vervene i Handel og Kontor hjalp Inger Karlsen gjennom hennes livs største krise.
2017050513490620170505141324

lene.svenning@lomedia.no

martin.slordal@lomedia.no

– Her er er mitt kongerike, utbryter Inger Karlsen idet vi runder svingen og får øye på et stort hvitt våningshus og en rød låve oppi lia.

Vi er på vei hjem til Inger, i Tverrelvdalen i Alta. Den sølvgrå SUV-en kommer seg lett opp den slake bakken, og kjøres rett inn i garasjen, i le for både vind og snø, eller sne som det heter på denne kanten av landet. Mens våren har inntatt den sørligste delen av Norge, er det ingenting som tyder på at vinteren vil vike her med det første.

– Det blir ikke snøfritt til 1. mai i år, spår Inger Karlsen.

SAKONIST: Inger lærte seg å spille i voksen alder, og har fast plass i blåserekka til Tverrelvdalen veterankorps. Hun klager ikke over fritidsproblemer.

SAKONIST: Inger lærte seg å spille i voksen alder, og har fast plass i blåserekka til Tverrelvdalen veterankorps. Hun klager ikke over fritidsproblemer.

Martin Guttormsen Slørdal

HK satte skapet på plass

Butikkmedarbeideren har nettopp tatt over som leder i HK region Nord-Norge, etter flere år som nestleder. Leder i HK Finnmark har Inger Karlsen vært i fire år. Hun vil likevel bli trodd på dette:

– Jeg er ikke ute etter lederposisjoner. Jeg jobber best i team, og har en flott gjeng sammen med meg i regionstyret, sier hun.

Inger har vært LO-medlem i 35 år, siden hun begynte å jobbe i et lite bakeriutsalg etter at hun hadde avlagt examen artium. Kvinnen som jobbet i nabobutikken sa klart ifra om at det var viktig å være fagorganisert. Inger gjorde som hun fikk beskjed om, og meldte seg inn i HK. Det skulle vise seg å være lurt. Etter at hun hadde født sønnen Espen og skulle tilbake i arbeid etter foreldrepermisjonen, så hun jobben sin avertert i lokalavisa. Da Inger ringte sjefen, fikk hun beskjed om at hun ikke hadde noen jobb å komme tilbake til – hun hadde jo fått barn!

Det bar strake vegen til HK-kontoret, den gangen var det et slikt i Alta. Regionsekretæren skrev et strengt brev til både bakeriet og Arbeidstilsynet, og Inger fikk jobben tilbake. Hun begynte riktignok ikke der igjen, i mellomtiden hadde hun fått seg en annen jobb, på Helly Hansens fabrikk i byen. Siden jobbet Inger i til sammen femten år på kafeen på flyplassen i Alta, etterfulgt av sju år på Shell-stasjonen. De siste 17 årene har hun jobbet i Europris.

{f4}

Holder hviledagen hellig

Inger elsker å jobbe i butikk.

– Jeg treffer mange folk og er i bevegelse hele dagen. Jeg kan ikke tenke meg en jobb hvor jeg skal sitte stille dagen lang. Etter 35 år i servicebransjen er jeg ennå ikke lei, sier hun og skjenker kokekaffe fra kjelen der vi sitter i den romslige stua hennes. På bordet står både sjokoladekake, is, og multer, som hun har plukket selv.

ELSKER BUTIKKARBEID: Inger trives svært godt på Europris, og skylder på gode kolleger. Her med kollega, og søster, Bjørg Rydland.

ELSKER BUTIKKARBEID: Inger trives svært godt på Europris, og skylder på gode kolleger. Her med kollega, og søster, Bjørg Rydland.

Martin Guttormsen Slørdal

Det er bare én ting som kan få henne til å slutte å jobbe i butikk: Søndagsåpent.

– Jeg har jobba på søndager i ti år av mitt yrkesliv. Det koster mer enn det smaker. Hvis det sto om liv, ville jeg vært førstemann til å melde meg til å jobbe på søndager. Men søndagsåpne butikker er ikke et reelt, men et skapt behov, sier hun.

Argumentet om at ungdom står i kø for å jobbe på søndager, fnyser hun av.

– Det er ikke elever og studenter som skal bestemme arbeidstida for oss i varehandelen, sier hun.

Selv jobber Inger både kvelder og lørdager. Men søndagen holder hun hellig.

– Det er den ene dagen familien vet at jeg er tilgjengelig, sier hun.

Selv om regjeringen la forslaget om å tillate søndagsåpne butikker i en skuff og satte ned et utvalg for å se på saken, slapper Inger fortsatt ikke av.

– Vi har ikke vunnet den kampen. Får vi et nytt borgerlig flertall i stortingsvalget til høsten, vil forslaget komme opp igjen, spår hun.

Saueflokk

Inger kommer fra Seiland, Norges femte største øy, fra den delen av øya som tilhører Alta kommune. Her vokste hun opp sammen med mor, far, en storebror, tre yngre søstre og en saueflokk som talte 40 vinterstid. Faren drev i tillegg med fiske, mora jobbet på internatskolen i hjembygda Altnes.

– Det var et bekymringsløst liv. Men alle visste at det tok slutt når du fylte 16 år, forteller Inger.

For da hun var 16 måtte hun som alle andre ungdommer flytte til Alta og bo på hybel for å kunne fortsette skolegangen. Tjue minutter med båt og en time med bil hver vei er for langt å pendle daglig.

Etter tre år på gymnaset var Inger i tvil om veien videre. Skulle hun utdanne seg innen reiseliv? Hun tok et års pause, og begynte på bakeriet.

Det var på den tiden hun traff han som ble far til hennes to eldste barn, som nå er voksne. Dattera har skaffet henne to barnebarn, to gutter på tre og åtte år som mer enn gjerne besøker Mommo. En barnestol på kjøkkenet vitner om at de er velkomne.

Urinveisinfeksjon?

Familien på fire flyttet sørover i 1987, til Svelvik i Buskerud, for å prøve noe annet. Det ble med forsøket.

– Det første året trivdes jeg, det andre året var vi på besøk i Alta fire ganger, og det tredje året flytta vi hjem igjen, ler hun.

For det er her i Alta hun har alt som betyr noe.

– Det er her jeg har familien min. Jeg er ikke noe bymenneske, jeg må ha luft, og frihet til å gå rett ut i naturen. Og så er det forskjell på folk her og der. Her kan jeg slenge innom venninna mi på en kopp kaffe uten at det blir så mye styr. Det savna jeg sørpå, sier hun.

«Det er her jeg har familien min. Jeg er ikke noe bymenneske, jeg må ha luft, og frihet til å gå rett ut i naturen» 
Inger Karlsen

«Det er her jeg har familien min. Jeg er ikke noe bymenneske, jeg må ha luft, og frihet til å gå rett ut i naturen» Inger Karlsen

Martin Guttormsen Slørdal

Inger ble skilt etter noen års ekteskap. Etterhvert traff hun Birger. De var kjærester i flere år og bodde hver for seg, helt fram til Inger fikk det hun trodde var en urinveisinfeksjon. Det viste seg å være en graviditet.

– Det var en overraskelse for oss begge. Birger fikk sitt eneste barn, Åse Birgitte, i 50-årsgave, smiler Inger.

Det var da hun flyttet inn på gården.

HK-vervene hjalp

Her på den ene av de to Opgårdene i bygda er det ikke lenger gårdsdrift. Det ble det slutt på da Birger fikk beinmargskreft. Han døde for snart tre år siden. Inger blir stille et øyeblikk.

– Vi lever med det, vi har ikke noe annet valg. Når ting skjer, må du bare godta det, sier hun.

I fem år var Birger syk og under behandling. Familien prøvde å holde hverdagen i gang.

– Da var det godt å ha HK og vervene mine. Jeg ville helst droppe alt, men Birger mente at vi måtte prøve å fortsette som før. Kollegene og sjefene mine var fantastiske, jeg hadde blankofullmakt til å komme og gå som jeg ville. Det gjorde at jeg klarte å stå i jobb, forteller hun.

Det første året som alenemor for Åse Birgitte, nå 15 år, jobbet Inger deltid.

– Jeg gikk på en smell, og trengte tid for meg selv. Jeg fikk gjort mye i hagen den sommeren, minnes hun.

Gårdens melkekvote på 120.000 liter har Inger leid ut til naboen, det samme med jorda. Hvor mange mål inn- og utmark hun eier, har hun ikke oversikt over. Hun og yngstedattera er også medeiere i den lokale Joker-butikken, som Birger drev sammen med søstera si.

Samisk identitet

Inger er ikke bare en fagforeningsdame, hun har også politiske verv. Hun sitter i Arbeiderpartiets samepolitiske råd i Finnmark, og står på det samme partiets valgliste til sametingsvalget.

At Inger er samisk, gikk ikke opp for henne før i voksen alder.

– Jeg er en gatemiks, ler hun, og forteller at moren ikke har samiske aner.

Farens familie er imidlertid sjøsamer. Det snakket han aldri om da han levde. Inger tror han ville skjule det for barna sine, slik at de ikke skulle lide under det.

– Han bar på skammen over å være same. Jeg kan ikke huske at han sa et eneste ord på samisk. Både farmor og farfar vokste opp i hjem hvor de snakket samisk, men i min fars barndomshjem gjorde de aldri det. Det var et resultat av fornorskingspolitikken. Jeg husker selv at en skolekamerat snakket samisk på skolen, og ble straffet av læreren for det. Det var ikke lov, forteller Inger.

– Det samiske har blitt en del av min identitet, en del av den jeg er, og som jeg er stolt av, sier hun.

Inger har en Finnmarksbunad. Nå har hun planer om å skaffe seg en sjøsamekofte også.

– Jeg må ha noen prosjekter å holde på med, smiler hun.

Uteliv

For Inger er ikke ei dame som sitter i ro lenge av gangen. Hun elsker naturen, og ferdes mye i den, på ski eller til fots. I tillegg til å spille i korps og drive med håndarbeid, strikkejakka hun har på seg har hun laget selv, har Inger kjøpt seg hytte. Hun har allerede en seter som tilhører gården, og som hun og mannen har pusset opp fra topp til tå. Likevel:

– Vi ville ha et sted som ikke er knyttet til Birger, et sted hvor ikke minnene om ham kommer hele tida, sier hun.

{b}

{b}

Martin Guttormsen Slørdal

Det er ikke langt til hytta i Bållo, bare ti minutters bilkjøring og ti minutter med snøskuter.

Inger legger også ned mang en arbeidstime i hagen. Drivhuset, som er relativt nytt av dato, forlenger sesongen. At det er et gaupetråkk rett bak huset skremmer henne ikke.

– Nei, gaupa går alene og er så sky. Jeg er mer skeptisk til elgen, den kan bli provosert. Jeg har krangla med en om ringblomstene, men måtte gi meg, ler hun.

Inger er i sitt ess utendørs.

– Jeg går ut i april og går inn igjen i slutten av oktober.

tittelfarge: #000000

Inger Marie Karlsen (54)

Verv:

Leder i HK region Nord-Norge

Stilling:

Butikkmedarbeider hos Europris i Alta

Siste kulturopplevelse:

En felles julekonsert for kor og korps i Alta. Det er en årlig tradisjon.

Glad for:

Når mennesker rundt meg har det bra.

Opprørt over:

Urettferdighet.

Søndagssyssel:

Søndagen tilbringer jeg helst sammen med familien på hytta og slapper av.

tittelfarge: #000000

tittelfarge: #000000