LENE SVENNING

lene.svenning@lomedia.no

Hun kommer feiende inn i ombudets resepsjon, på vei fra et møte. Snart skal hun i et nytt.

– Det er for mange møter, det blir for liten tid til å tenke, sier Hanne Bjurstrøm, og snor seg ut av den brune kåpa inne på det hvitmalte kontoret sitt.

Hun er ikke så glad i portrettintervjuer, Bjurstrøm. Hun påstår at hun ikke er så interessert i andre folks privatliv, og regner ikke med at folk er så opptatt av hennes heller. Men den gamle sjefen hennes, Jens Stoltenberg, sa at hun måtte stille opp til slike intervjuer for å få oppmerksomhet om sakene sine. Så da sitter vi her, da, rundt møtebordet på kontoret hennes i Mariboes gate i Oslo sentrum, og lover å snakke litt sak også. Vår avtalte tid har hun skrumpet inn til én time. Heldigvis snakker hun fort.

Brev til Erna

Hanne Bjurstrøm har vært likestillingsombud i Norge siden januar, utnevnt av sin tidligere politiske motstander Solveig Horne fra Fremskrittspartiet. Hyggelig gjort, mener Bjurstrøm.

Likestillingsombudet har nylig engasjert seg i en sak Handel og Kontor er opptatt av. Forbundet vil endre tre regler i tjenestepensjonsordningene som gjør at deltidsansatte kommer ekstra dårlig ut i forhold til heltidsansatte. Og de deltidsansatte er stort sett kvinner. Dessuten gir mange av tjenestepensjonsordningene ikke utbetalinger etter ti år, de opphører på et tidspunkt da kvinner i gjennomsnitt har flere år igjen som pensjonister enn menn har. Det synes Handel og Kontor, og likestillingsombudet, er urettferdig. Bjurstrøm skrev nylig et brev til statsministeren hvor hun ba Erna Solberg se til at kvinner ikke kommer dårligere ut av pensjonsreformen enn menn. Hjelper det, da?

– Å skrive brev er et av virkemidlene jeg har, men jeg vet ikke om det vil få betydning. Men min rolle som pådriver er nedfelt i loven, derfor forutsetter jeg at ombudets synspunkter og innspill i hvert fall blir tatt i betraktning, sier hun.

– Selv har jeg alltid ment at kvinner bør jobbe heltid, legger hun til.

– Mener du ikke det lenger?

Bjurstrøm tenker seg om.

– Ja, jo, og nei. For meg personlig har det alltid vært viktig å kunne forsørge meg selv. Kvinner må passe på at de ikke blir den eneste omsorgspersonen i familien, og den som jobber redusert når familien har bruk for det. Vi må være klar over at deltidsarbeid gjør oss avhengige av en forsørger, og at vi får dårligere pensjon. Men folk får bestemme dette selv, sier hun.

Bjurstrøm mener kvinner har for lite kunnskap om pensjon.

– Det kan provosere meg. Det ansvaret må vi selv ta, sier hun.

TRAVLE DAGER: Arbeidsdagene går i ett for Hanne Bjurstrøm. Da er det praktisk å være et arbeidsjern som sjelden slapper av.

Martin Guttormsen Slørdal

Deltidsarbeider

Likestillingsombudet har selv jobbet deltid, av fri vilje. Da sønnen, som i dag er 25 år, skulle begynne på skolen, gikk hun ned i 80 prosent stilling for å kunne ha kortere arbeidsdager og mer tid til skolestarteren.

– Jeg synes han var så liten. Karl tilhørte det første kullet som begynte på skolen som seksåringer, og han var kanskje ikke blant de mest modne heller. Jeg håper han tilgir meg for at jeg sier det, ler hun.

Men Bjurstrøm skulle ønske at også menn i større grad jobbet redusert når familien trenger det. Da støtter hun kanskje HKs krav om sekstimersdag?

– Nei, jeg er ikke for sekstimersdag med full lønnskompensasjon. Det koster mye penger. De ville jeg i tilfelle brukt på andre politikkområder for likestilling og utjevning av levekårsforskjeller i befolkningen.

Ny lov på tre minutter

Ombudet har engasjert seg i nok en sak som HK er opptatt av. Høyesterett slo nylig fast at deltidsansatte bare har fortrinnsrett til en høyere stilling hvis de kan ta på seg hele den utlyste stillingen. Det vil si at hvis du jobber for eksempel sytti prosent, kan du ikke kreve 30 prosent mer hvis den utlyste stillingen hos arbeidsgiveren din er på 50 prosent. Det liker likestillingsombudet dårlig. Bjurstrøm var leder av tvistenemnda som avgjør slike saker for ti år siden, og var med på å etablere praksisen som ga deltidsansatte fortrinnsrett uansett størrelse på den utlyste stillingen. Hun mener at høyesterettsdommen begrenser fortrinnsretten.

– Retten til heltid har blitt veldig redusert gjennom denne dommen. Det er uforståelig at man ikke kan reparere dette med det samme, sier Bjurstrøm.

– Da vi snakket om dette for et par uker siden, sa du at det ville ta deg tre minutter å skrive en ny lovtekst. Holder du fast på det?

– Tre minutter? Sa jeg det? Det er typisk meg å være så bråkjekk. Men...ja, det kunne jeg. Jeg har jo jobbet i justisdepartementet, og har skrevet lover før, sier hun.

Bjurstrøm er optimistisk, hun mener det bør la seg gjøre å rette opp dette.

At de som vil jobbe full tid skal få lov til det, har opptatt Bjurstrøm i mange år. Da hun tok en mastergrad i EU-rett i London, brukte hun deler av svangerskapspermisjonen sin til å skrive en oppgave om deltidsansattes rettigheter i EU-landene.

– Jeg var så full av en energi den gangen, men jeg skjønte etterhvert hvorfor man ikke jobber når man har svangerskapspermisjon, sier hun.

Nåvel. Bjurstrøm synes det er på tide å konsentrere seg om de deltidsansatte som ønsker å jobbe heltid, ikke de som frivillig jobber deltid. Altfor ofte dreier debatten seg om de som ønsker å jobbe mindre enn full stilling, for eksempel studenter.

– Debatten har låst seg, synes jeg. Vi må snakke om dem som jobber ufrivillig deltid, og om hvordan vi kan få til en generell heltidskultur, understreker hun.

Måtte gå av

Nok sak nå. Det var ikke tilfeldig at Hanne Bjurstrøm ble jurist. Allerede da hun felte sine første melketenner hadde hun bestemt seg, hun skulle bli forsvarsadvokat. Likevel, noen karriereplan har hun ikke fulgt – ikke ble hun forsvarer heller. Veien har blitt til underveis, og har gått gjennom jobber i både justisdepartementet og miljøverndepartementet, som nestleder i Arbeidsretten, advokat i Aker RGI, leder av den norske delegasjonen under FNs klimakonferanse i København, arbeidsminister i Stoltenbergs siste regjering, og altså denne jobben som likestillingsombud. Men det fantes også en drøm om å bli skuespiller. Unge Bjurstrøm gikk på dramalinja på Hartvig Nissen videregående skole i Oslo.

– Jeg skjønte etterhvert at jeg ikke var god nok. Jeg er nok mer en som står utenfor og betrakter. Jeg misunner de som kan gå helt opp i rollen, sier hun.

I et tidligere intervju har hun sagt at hun nok ikke passet til å være politiker heller. Det er et utsagn hun gjerne vil moderere.

– Jeg vet ikke om det er helt riktig. Det som er vanskelig som politiker er å kunne være nyansert, og vise fram politikkens dilemmaer. Gjør man det, blir man sett på som vinglete og svak. Som politiker skal du være kjekk og grei og ha en løsning. Jeg trodde at det var mer åpenhet om dilemmaer i politikken, sier Bjurstrøm.

Hun måtte gå av som arbeidsminister da statsminister Stoltenberg ville ha Hadia Tajik inn i regjeringen. Hun synes Stoltenberg oppsummerer det godt i den ferske selvbiografien sin: «Hun var skuffet, men forsto».

– Jeg synes det var spennende å være arbeidsminister, og jeg synes jeg gjorde en fin nok jobb. Og så syntes jeg at det var ubehagelig at noen andre skulle bestemme at jeg skulle slutte, jeg er vant til å bestemme selv, sier hun.

SANG: Hanne Bjurstrøm var på HKs pensjonskonferanse i september. Fra talerstolen røpet hun at hun hadde bursdag - og fikk en bursdagssang i retur. – Det var så hyggelig, sier hun.

Martin Guttormsen Slørdal

Dansk overklasse

Bjurstrøm startet sin politiske karriere tidlig. Det var i Sosialistisk Venstreparti, eller rettere sagt i ungdomsorganisasjonen SU. Å diskutere politikk var ingen ny foreteelse for unge Bjurstrøm. Faren var redaktør i Arbeiderbladet, politiske diskusjoner var mer regelen enn unntaket i barndomshjemmet på Bjølsen på Oslos østkant.

Allerede som 18-åring var hun vara til Oslo bystyre for SV. Noen år senere tok hun skrittet over til Arbeiderpartiet.

– Jeg hadde ikke lenger tro på at det vi sa i SV kunne gjennomføres. Jeg er en praktiker, sier hun.

Hanne Bjurstrøms foreldre kom fra to forskjellige verdener. Mens far kom fra en arbeiderklassefamilie i Drammen, kom mor fra en rik overklassefamilie i København.

– Jeg hadde en fantastisk stilig mor, altså. Hun gikk voldsomt ned i levestandard da hun giftet seg med faren min. Jeg tror hun elsket far veldig høyt, sier Bjurstrøm om moren som døde bare tre uker før hun selv fødte sin datter Inger.

Alle kvinnene i familien på mors side har hett Inger, det har de gjort helt siden 1670. Hanne Inger brukte ikke sitt mellomnavn så mye før, men mer etter at moren, som selvfølgelig også het Inger, døde. Da ble navnet viktigere for henne.

Tilknytningen til Danmark og sin danske familie har hun beholdt. Både hun og søsteren Rikke har hytter på Skjælland.

Folkets favoritt

Selv om Bjurstrøm kommer fra en finere familie, i alle fall på den ene siden, vil hun ikke ha på seg at hun er en snobb. Hva da med den stressless-historien? Hun kommer ikke utenom: På NHOs årskonferanse i 2011 skulle arbeidsminister Bjurstrøm på scenen, og be bedt om å sette seg i en lenestol som skulle symbolisere det arbeidsgiverne kalte velferdsfella. «En stol veldig få ville hatt i sitt hjem i dag», sa Bjurstrøm om den røde lenestolen. Det stemte ikke.

– Dum som jeg er trodde jeg det var en gammel stol de hadde funnet fram. Men stolen viste seg å være kåret til «folkets favoritt», sier hun og rister på hodet.

Saken ble slått opp i mediene, Bjurstrøm ble stemplet som en møbel-snobb, som straks skrev brev til møbelprodusenten og beklaget fornærmelsen.

– Jeg tror egentlig ikke at folk brydde seg så mye om det, sier hun i dag.

Bjurstrøm har ikke så mye behov for en lenestol selv, etter eget utsagn er hun en rastløs sjel som ikke er så god til å slappe av. Unntaket er kanskje på hytta på Helgeroa – og når hun stryker tøy.

– Det er avslappende, det.