Fransk på norsk

LENE SVENNING (tekst)

lene.svenning@lomedia.no

MARTIN G. SLØRDAL (foto)

martin.slordal@lomedia.no

Hun drømte slett ikke om å flytte til Norge, Lorelou Desjardins. Den franske juristen med menneskerettigheter som spesialfelt var bare på jakt etter en jobb den gangen i 2009. Den fant hun i organisasjonen Regnskogfondet. Oslo og Norge var vel ikke så veldig annerledes enn København hvor hun bodde den gangen, tenkte hun. Da jobben var hennes og flyttingen gjennomført, innså hun det. Norge og nordmenn var noe for seg selv.

I mars kom boka hennes, «En frosk i fjorden - kunsten å bli norsk». Målet var å lage en guide­bok for andre innvandrere i Norge, så ikke alle behøvde å forveksle snus med lakris, eller taushet med enighet.

EN FROSK I FJORDEN: Norge og nordmenn er noe for seg selv, tenkte Lorelou Desjardins. Derfor laget hun en guidebok for andre innvandrere i Norge.

Martin Guttormsen Slørdal

Lettere å leve

Nå sitter Lorelou Desjardins på Frognerseteren restaurant, 435 meter over havet, nærmere bestemt Oslofjorden, sammen med HK-Nytt. En «norskere» restaurant finnes knapt i hovedstaden; satt sammen av laftet tømmer, dekorert med drager (hvor norsk er det egentlig?), og med elgkarbonade på menyen. Uteserveringen er nesten full av turister og pensjonister, på dette som må kunne karakteriseres som en klassisk norsk sommerdag – det må da være nesten 20 grader i skyggen. Lorelou forsyner seg med kaffe, eplemost og en engelsk scones med krem fra kakebuffeten.

Hvorfor har hun blitt værende i Norge?

– Jeg liker meg her. Jeg liker skogen, naturen, og jeg har det fint på jobben. Det er lettere å leve med dette arbeidslivet enn det franske, hvor det er lange dager, liten respekt for kvinner og lav lønn, sier hun.

SKOG OG NATUR: Lorelou har blitt glad i turer i skog og mark etter at hun flyttet til Norge.

Martin Guttormsen Slørdal

Trussel mot familien

Lorelou har hatt mang en aha-opplevelse på jobben. Ta for eksempel mammaperm og pappa­perm. I hjemlandet hennes er den på to og en halv måned for mødre og elleve dager for menn. Det er småtterier sammenlignet med norske arbeidstakeres vilkår.

– Snakker man om lønnsforskjeller mellom kvinner og menn, får man raskt beskjed om at det finnes viktigere ting å snakke om. Mange ser på kvinner som jobber som en trussel mot familien. Jeg har mange venninner i Frankrike som begynte å jobbe deltid når de fikk barn, advokater og leger som har begynt som sekretærer, eller som har fulgt mannen dit han har fått jobb, sier hun.

Tro endelig ikke at Lorelou ser på likestillingen som et gjennomført og avsluttet prosjekt i Norge.

– I privat sektor er det flest mannlige sjefer, fortsatt er mange yrker typiske manns- og kvinne­yrker, flere damer enn menn er sykmeldt, de tjener mindre og får mindre i pensjon. Vi er ikke i mål ennå, sier hun.

Uhørt

I «En frosk i fjorden - kunsten å bli norsk» skriver Lorelou om en episode på jobben hun lot seg overraske av. En mannlig kollega holdt et foredrag. Midtveis får han en telefon, hvorpå han klapper sammen pc-en og annonserer at han må gå, ungen har blitt syk og må hentes i barnehagen sporenstreks. Lorelou tror ikke sine egne ører. Er dette greit, liksom? Ingen reagerer, ikke engang sjefen!

– I Frankrike ville noen spurt om han ikke hadde en kone til å hente barnet. Barnehagen ville ikke engang hatt telefonnummeret hans. Min egen far fikk nesten sparken da han forlot arbeidsplassen sin for å være med på fødselen da jeg ble født. Og det har ikke forandret seg så mye på 30 år, skal jeg tro vennene mine hjemme, sier Lorelou.

– Jeg synes det er fantastisk at menn får en så stor rolle i barneoppdragelsen, og et sosialt ansvar for å være far. Sånn burde det vært overalt, mener hun.

Møtegale

Også møtekulturen er en annen i Norge, enn den hun er vant med. Ifølge juristen er det ingen som har så mange og lange møter på jobben som nordmenn.

– Ja, huffamei! Folk klarer ikke å bestemme seg. Sjefene vil ikke framstå som arrogante og bestemme, alle må få si hva si de mener. Det tar mye tid! I mange år ba jeg om å få en oppsummering etter møtene
- ble vi enige om noe her nå? Ofte har vi ikke blitt det,
sukker Lorelou.

BLIR HER: Etter å ha bodd i en rekke land, har Lorelou Desjardins slått seg til ro i Norge.

Martin Guttormsen Slørdal

For å forstå hva nordmenn faktisk mener er ikke enkelt, hevder hun.

– Når folk er misfornøyd sier de det ikke høyt. Folk er mye mindre direkte i Norge enn jeg er vant til, det er slitsomt for meg å skjønne hva folk mener. Jeg må se etter tegn på at folk er misfornøyde, som at folk sukker eller himler med øynene. De fleste oppfatter nok meg som veldig direkte, selv om jeg prøver å være litt mer norsk. Det er så vanskelig!

Lorelou understreker at hun liker at alle får komme til orde, at ikke sjefen bestemmer alt. Som hun skriver i boka: Kompromiss er et nydelig konsept.

Livskvalitet

Det har vært mye nytt å lære om kulturen i arbeidslivet.

– Man innkaller ikke til møter klokka 17 på ettermiddagen eller etter klokka 14 på fredager, ikke i påskeuka, og ikke den siste uka før jul. Hvis du ikke kan disse kodene, skjønner du det ikke av deg selv, sier Lorelou.

I Frankrike er arbeidsdagene lengre, men det er også lunsjene. En halv times lunsj og knekkebrød som føde var også noe nytt og rart for Lorelou. Men hun avviser at franskmenn bruker to timer på lunsjen.

– Det er stor arbeidsledighet i Frankrike. Folk er presset til å jobbe mye, og får beskjed om ikke å klage og å være takknemlig for at de har en jobb, sier hun.

Det som imidlertid har overrasket Lorelou mest med det norske arbeidslivet, er at det går an å ha et liv utenom jobben. At man kan ta en langhelg på fjellet, og at man stort sett kan gå fra jobben klokka fire.

– Livskvaliteten er mye høyere her, mener hun.

Det tok en god stund etter at Lorelou begynte i Regnskogfondet før hun meldte seg inn i Handel og Kontor.

– Jeg skjønte ikke helt hva det var, klubben altså - «the club»? Men da jeg forsto det, likte jeg ideen om å stå sammen. Gjennom å lese aviser forsto jeg etterhvert systemet med trepartssamarbeid. Vi har sterke fagforeninger i Frankrike også, men de har en annen plass i samfunnet og er mye mer pågående enn i Norge. Veldig lite er basert på kompromisser. Moren min var forferdet da jeg hadde blitt tillitsvalgt - skulle jeg lage bråk i gatene og bli hatet av ledelsen, forteller hun.

Nå er Lorelou nestleder i HK-klubben på jobben, tidligere var hun leder. Da det var valg, trodde hun at det skulle bli kamp om vervet. Det var det ikke.

– I Frankrike vil alle være tillitsvalgt, det er en kultur hvor alle vil ha makt, å være en som snakker mens andre lytter. Damer får sjelden mulighet til det, sier hun.

Lorelou er imidlertid ikke fornøyd med at bare 60 prosent av kollegene hennes er HK-medlemmer. Det vil hun gjøre noe med.

Verdensborger

34-åringen er ikke bare fransk, hun er en verdensborger, påstår en av HK-Nytts kilder. Det kan vel være en riktig betegnelse. Fra hun var tre til hun var elleve år reiste hun og det hun kaller hippie-familien rundt i Sørøst-Asia, bare avbrutt av halvårige opphold i Frankrike eller Australia når foreldrene trengte penger til å fortsette reisen.

– Oppveksten min har gjort at jeg kan flere språk og at jeg har lett for å tilpasse meg nye miljøer. «Jaja, her var det mange rare folk, men det går nok bra», er holdningen min, sier Lorelou og ler.

Kanskje er det ikke så rart at hun heller ikke som voksen har latt seg stoppe av landegrenser. Lorelou har studert i både Canada og Storbritannia, og har bodd og jobbet i Indonesia, Filippinene og Danmark før hun kom til Norge.

Blogger

Telefonen ringer. Lorelou unnskylder seg, denne må hun ta. Det er fra Universitetet i Oslo, de ville avklare noen detaljer før morgendagen. Forfatteren har nemlig sagt ja til å snakke til alle de nyankomne, internasjonale studentene om hvordan det er å være ny i Norge. Boka har ført til mange ulike forespørsler og intervjuer med aviser, radio og tv. Det er ikke helt nytt for henne, også bloggen hennes har fått sin skjerv med oppmerksomhet. Afroginthefjord.com - Frosken i fjorden - har vært oppe å stå i mer enn tre år.

– Jeg begynte med bloggen fordi jeg liker å skrive. Og det er et godt tema – det er så mange rare ting med Norge og nordmenn, ler hun.

KOSELIG: Lorelou skjønte ikke konseptet «koselig» da hun kom til Norge. Hvorfor brant folk så mange stearinlys?

Martin Guttormsen Slørdal

Også VG gir henne jevnlig spalteplass. Nylig skrev hun en kronikk om mange nordmenns negative
holdninger til folk med en annen hudfarge og opprinnelsesland.

– Jeg har vokst opp sammen med folk med mange forskjellige hudfarger. Begrepet «etnisk fransk» finnes ikke som konsept, men her snakkes det om «etnisk norsk». Jeg forstår det ikke, sier hun.

Ulykke

Etter bare tre måneder i Norge var Lorelou utsatt for en ulykke. Hun deltok på et teambuilding-arrangement med jobben, kollegene prøvde seg på curling. Lorelou gjorde så godt hun kunne, men ramla og slo hodet i isen. Det ga henne en kraftig hjernerystelse som satte henne helt ute av spill i et år. Legen nedla forbud mot dataskjermer i alle varianter. Hodepinen og migrenen gjorde at Lorelou knapt maktet å være sammen med folk, og bodde i hytter hun lånte av kollegene sine store deler av året. Dagene gikk med til turer i skogen, bærplukking og soppsanking.

– Det var et perfekt integreringseventyr, sier Lorelou sarkastisk.

– Jeg kunne ikke norsk, og mange trodde jeg bare var ute etter å utnytte systemet.

Sakte men sikkert begynte hun på jobb igjen. Nå, mange år senere, er hun kommet opp i 90 prosent stilling. Helt bra blir hun aldri, tror hun selv, hodepinen er stadig tilbakevendende.

– Jeg er veldig takknemlig for Nav-systemet. Og hadde det samme skjedd i Frankrike, hadde jeg trolig mistet jobben.

Klasseskille

Vi sitter på t-banen ned mot Oslo sentrum, snart passerer vi nabolaget der Lorelou leide leilighet de første fem årene i Norge. Utsikten fra Midtstuen over byen og fjorden er upåklagelig. Likevel liker Lorelou seg langt bedre på Bøler på Oslos tjukkeste østkant, der hun har kjøpt seg sin egen leilighet.

– Folk tror ikke at det finnes sosiale klasser i Norge, men det er ikke sant. Det er bare å se seg rundt. Her på vestkanten er det store eneboliger og store biler. På Bøler går folk fra butikken og hjem med posene sine, og barna leker sammen utendørs. Her så jeg knapt et barn. De leker i hver sin private hage bak høye hekker, sier Lorelou.

Den franske frosken tror hun kommer til å bli i Norge. Hun har til og med begynt å tenke på norsk, bedyrer hun.

– Helt på ordentlig! Eller «ånkli», som jeg inntil nylig trodde det skulle skrives, ler Lorelou Desjardins - eller kan vi kalle henne Laila Hagen?

{f1}