Fra full til null oppslutning

LENE SVENNING (tekst)

lene.svenning@lomedia.no

MARTIN G. SLØRDAL (foto)

martin.slordal@lomedia.no

Siim Aarmaa har litt av en jobb. Han er den eneste ansatte i ETKA, forbundet for ansatte i servicebransjen og varehandelen i Estland. Sammen med den valgte lederen, Elle Pütsepp, jobber 32-åringen for å skaffe forbundet flere medlemmer. I dag har forbundet 1.300 medlemmer i hele landet. Estisk LO, EAKL, har 22.000 medlemmer. Antallet står i sterk kontrast til hvordan det sto til da Estland var en del av Sovjet. Den gangen var alle medlemmer i en fagforening. Men den gangen var også en fagforening noe annet enn det det er i dag. Da var medlemskapet nødvendig for å få mulighet til å reise på ferie og å kjøpe seg en bil, og det var også nødvendig for å få sykepenger. I dag regnes esterne for å være mer opptatt av enkeltindividet enn kollektivet.

– De gamle husker hvordan fagforeningene var i sovjettida, og vil ikke være medlemmer. De unge vet ikke hva en fagforening er, forteller Siim Aarmaa.

Ikke hørt om fagforening

Det er Marili Kõiv et godt eksempel på. Kõiv har startet en egen kosmetikkbutikk i sentrum av hovedstaden Tallin. Hun forteller at det er lett å starte opp små bedrifter i Estland, men det er ikke en dans på roser. Hun er heldig som får leie leilighet billig av en venn, hvis ikke måtte hun hatt to jobber for å klare å betale leia, tror hun. Fagforeninger har hun ikke hørt om.

– Jeg har ikke hørt om noen fagforening for butikkarbeidere, og jeg tror ikke det er vanlig å være medlem, sier hun.

(Saken fortsetter under bildet)

GRÛNDER: Marili Kõiv mener det er enkelt å starte egen forretning i Estland. Noen fagforening for butikkansatte har hun ikke hørt om.

Martin Guttormsen Slørdal

Ut av kontorene

ETKA er avhengig av økonomisk hjelp av sitt finske søsterforbund PAM. Opplæring har de fått av Baltic Organizing Alliance (BOA), som Nordisk handels samarbeidskomité, som Handel og Kontor er med i, har opprettet. Her har de lært mye nytt.

– Det er en helt annen måte å jobbe på. Jobben min er å være ute blant medlemmene, ikke sitte på et kontor og vente på at medlemmene skal komme til oss. Halvparten av forbundene her i Estland tenker på samme vis som oss, mens den andre halvparten fremdeles sitter på kontorene sine og er i ferd med å dø ut, forteller Siim Aarmaa til HK-Nytt.

Få tariffavtaler

ETKA har tariffavtaler med bare fem arbeidsgivere; en dagligvarekjede, et
kjøpesenter, et hotell, et firma i sikkerhetsbransjen og en vindusfabrikk. Tariffavtalene i Estland gjelder med få unntak ikke hele bransjer, slik det er vanlig i Norge, men må forhandles fram på hver enkelt bedrift.

I møte med potensielle medlemmer er Siim Aarmaa dønn ærlig.

– Jeg forteller dem at vi ikke er sterke. Hvis vi skal bli større, starter det med dem. Styrken til en fagforening starter med arbeiderne, sier han.

Det er ikke enkelt å organisere arbeidstakerne i varehandelen, for det er stor gjennomtrekk av ansatte, forteller Aarmaa. Det skyldes de lave lønningene, mener han. Veldig mange må nøye seg med den nasjonale minstelønna på 500 euro i måneden. Det er ikke mye å leve av, så mange søker seg til bedre betalte jobber.

(Saken fortsetter under bildet)

FÅ TARIFFAVTALER: Dagligvarebutikken Prisma er en av fem bedrifter ETKA har tariffavtale med.

Martin Guttormsen Slørdal

Møter motstand

Forbundet opplever seg motarbeidet av arbeidsgiverne. Ifølge Aarmaa er det ikke uvanlig at folk blir skremt fra å være medlemmer i forbundet.

– Vi har eksempler på at aktive medlemmer og tillitsvalgte blir sagt opp. Arbeidsgiverne leter og finner feil disse har gjort i jobben sin, og bruker det som et påskudd for å si dem opp. Loven gir tillitsvalgte beskyttelse mot å bli sagt opp, men bedriftene kommer seg unna, hevder Aarmaa.

– Folk er redde for å organisere seg, og tror ikke at de kan endre noe. Det utnytter sjefene, sier han.

Derfor holder forbundet det hemmelig når de forsøker å organisere de ansatte på arbeidsplassene. Først når de krever tariffavtale, opplyser forbundet om at de har medlemmer på bedriften. Det er for å hindre at arbeidsgiveren skal skremme de ansatte fra å være medlemmer.

Lønnssatsene i tariffavtalene er betydelig høyere enn minstelønna; 800-900 euro i måneden.

– Det er derfor de hater oss, sier Aarmaa.

(Saken fortsetter under bildet)

NORSKEID: Reitangruppen har etablert seg med en lang rekke R-kioski i Estland. Franchisesystemet gjør det vanskelig å opprette tariffavtaler, mener ETKA.

Martin Guttormsen Slørdal

Andre boller

Situasjonen er ikke annerledes i de svenske og finske bedriftene som holder til i Estland, mener Aarmaa.

– Hjemme har de tariffavtaler og respekt for arbeidstakerorganisasjonene. Her er det ikke sånn, sier han.

Det norske selskapet Reitangruppen eier kjeden R-kioski i Estland. ETKA har ingen medlemmer her. Hvorfor ikke?

– Det er organisert som franchisevirksomhet, hvor hver enkelt kiosk er et eget selskap. Det gjør det vanskelig for oss, fordi loven sier at vi må ha minst fem medlemmer for å kunne kreve tariffavtale. Ikke alle kiosker har så mange ansatte engang, forklarer Aarmaa.

Lidelse som nasjonalsport

Politisk kjemper forbundsleder Elle Pütsepp og Siim Aarmaa i motvind. Estland regnes som et svært liberalt økonomisk og politisk regime.

– Politikerne forsøker å endre loven slik at det skal bli lettere å sparke folk og bruke arbeidskontrakter uten arbeidstid, slik at de står fritt til å bestemme over folk. For tre år siden ble det innført tre karensdager i sykelønnsordningen, forteller Pütsepp på estisk, Aarmaa gjør så godt han kan med å oversette.

– Var det ingen protester?

– Nei. Det var det heller ikke da myndighetene økte pensjonsalderen. Estere er vant til å bli slått i ansiktet av myndigheter og arbeidsgivere. Lidelse er vår nasjonalsport, sier Aarmaa med et skjevt smil.

Politiske streiker er ikke tillatt i Estland.

(Saken fortsetter under bildet)

LAV LØNN: Maria Garcia Castillejo er fra Spania, men jobber i butikk i Tallin ved siden av studiene. Hun synes minstelønna i Estland er veldig lav.

Martin Guttormsen Slørdal

Store forskjeller

Maria Garcia Castillejo er opprinnelig fra Spania og har bodd i Tallin i fem år for å studere smykkedesign. Hun jobber deltid i bruktbutikken MS Vintage ved siden av studiene. Maria synes minstelønna i Estland er veldig lav.

– Det er store forskjeller mellom fattige og rike her, men esterne er ikke et folk som protesterer så mye, bekrefter hun.

Forbundsleder Elle Pütsepp har bakgrunn som ansatt og tillitsvalgt i varehandelen. Hun er en evig optimist.

– Jeg har jobbet med dette i 17 år. Da jeg startet trodde jeg det skulle bli bedre neste år. Eller neste år. Det tror jeg fremdeles, ler hun.

– Jeg tror på forandring, på at estere kan få et bedre liv. Det kan jeg ikke slutte å tro på, sier hun.

Kilde: Nordens faglige samorganisasjon; Field study: The baltic states and the implementation of ILO core conventions.