Et ja-menneske

LENE SVENNING (tekst)

lene.svenning@lomedia.no

MARTIN G. SLØRDAL (foto)

martin.slordal@lomedia.no

Du snakker om å stupe ut i et verv! Det kaller jeg en bratt læringskurve!

Åse Blomkvist sitter ved et kafébord i Oslo sentrum og ler av sin egen start som leder i LO Finans HK. To måneder etter at hun ble valgt på HK-avdelingens årsmøte gikk hun i spissen for en streik i finansnæringa. Men det var ikke mye latter å spore hos Blomkvist på vei ut av Riksmeklerens kontor etter å ha takket nei til arbeidsgivernes tilbud.

– Jeg har aldri vært så redd i hele mitt liv som da vi gikk derfra. Det er et stort ansvar å ta ut folk i streik. Men medlemmene hadde sagt ifra at kravene våre var viktige, og vi fikk en utrolig støtte fra dem da streiken var et faktum, forteller hun.

Høy og mørk

Vi må spole litt tilbake. Natt til torsdag 31. mai tok LO 1.200 medlemmer i finanssektoren ut i streik, både medlemmer i Handel og Kontor og Postkom, en sammenslutning kjent som LO Finans. Arbeidsgiverforeningen Finans Norge hadde avvist LOs viktigste krav: Retten til å opprette tariffavtaler i bedrifter de har medlemmer i, på lik linje med andre forbund i finansnæringa. Selv om Blomkvist var redd i starten, kom det seg fort.

– Jeg er lita og lys, men jeg var høy og mørk i noen dager. Det var en perfekt streik, vi fikk akkurat det vi ville ha, sier hun.

For etter seks dager i konflikt fikk LO innfridd kravene sine.

– Dette er første gang jeg har vært i streik, og er det absolutt største jeg har opplevd som tillitsvalgt, sier Blomkvist, som har vært i arbeidslivet i mer enn 30 år, og som har vært tillitsvalgt nesten like lenge.

Kappe land

Selv om ledervervet i LO Finans HK er nytt, har Blomkvist allerede vært heltidstillitsvalgt i flere år, som konserntillitsvalgt i Sparebank 1 Gruppen. Det vervet har hun fortsatt. I dag har LO Finans HK mer enn 1.700 medlemmer, drøyt halvparten i Sparebank 1-alliansen, resten i omlag 70 finansinstitusjoner. Nå skal hun ut og kappe land.

– Vi har gått til streik, vi har vunnet, og vi kan nå kreve tariffavtaler i andre bedrifter på lik linje med andre organisasjoner. Vår ambisjon er at vi skal være et reelt alternativ til Finansforbundet, sier hun.

Blomkvist er ikke redd for at oppgavene blir for store eller mange med to verv i stedet for ett.

– Jeg får energi av å holde på med noe som er gøy, sier hun.

Det kan jo ikke være bare gøy heller. I finanssektoren er det nok av utfordringer, blant annet med automatisering av arbeidsoppgaver og påfølgende behov for ny kompetanse. Det bør komme i form av at de ansatte får påfyll av kompetanse, ikke bare ved nyansettelser, mener Åse Blomkvist.

– Arbeidsgiverne må skjønne at de må investere i medarbeiderne sine. Det er de i ferd med å skjønne nå, sier hun.

Også arbeidstakerne må ta inn over seg endringene som skjer i bransjen, påpeker hun.

– Ansatte må også forstå at de må lære seg nye ting og omstille seg. Vi har alltid opplevd endringer, forskjellen er at det skjer mye fortere nå, sier hun.

(Saken fortsetter under bildet)

APPELL: Under finansstreiken i juni holdt Åse Blomkvist appell for LOs representantskap.

Ole Palmstrøm

Bli sjef!

Finansbransjen er også kjent som en lønnsvinner. Det kommer ikke alle til gode, mener fagforeningslederen.

– Bildet er litt mer nyansert. Vanlige folk i bank og forsikring tjener ikke spesielt bra, sier hun.

Bransjen er også kjent for å lønne menn langt bedre enn kvinner. Det har sine årsaker, mener Blomkvist.

– Hvis vi sammenligner stillinger med lik verdi, er det ikke så store forskjeller i lønn. Det vi må spørre oss om er hvorfor kvinner i bransjen ikke vil ha ledende stillinger, det er de som har de høyeste lønningene, sier hun.

Blomkvist avviser at det handler om at kvinner ikke får mulighet til sjefsjobber.

– Jeg tror det dreier seg om at det innebærer et stort arbeidspress. Ledere må være villige til å jobbe mye, og det må avklares på hjemmebane. Vi er så redde for å slippe ansvaret hjemme, men vi må tåle at ungene går i barnehagen med to ulike sokker. Slipp mennene til, oppfordrer hun.

Blomkvist skulle også ønske at de mannlige lederne i bransjen viser at det er lov til å ha et privatliv, og at de prioriterer det på linje med jobben.

«Late bloomer»

Engasjert. Det er en karakteristikk som alle vi snakker med før intervjuet gir Åse Blomkvist. Selv hevder hun at det ikke alltid har vært slik.

– Jeg er ikke en sånn som satt i elevrådet på barneskolen. Jeg er en «late bloomer», jeg våkna først i 18-19-årsalderen. Da satt jeg gjerne oppe og diskuterte politikk med faren min til langt på natt, sier hun.

Faren satt i herredsstyret for Arbeiderpartiet hjemme på Senja i Troms, mens morfaren var Høyre-politiker. Åse er vokst opp i sin mors barndomshjem i det lille fiskeværet Skrolsvik, sammen med foreldrene, søsken, mormor, morfar og oldemor. Mora var hjemmeværende husmor og stolt av yrket sitt, mens far var bestyrer på Samvirkelaget i Skrolsvik. Her hadde Åse sommerjobb hver eneste sommer da hun ble gammel nok til det, også etter at hun flytta til Harstad for å gå på handelsskolen. Åse var rastløs, så etter to år i Harstad flytta hun til Oslo og jobbet i Bærum samvirkelag. Det var her hun ble HK-medlem. På den tida var det obligatorisk å være fagorganisert når man var ansatt i kooperasjonen.

31 år i samme selskap

Etter et år «sørafor», reiste Åse til Tromsø for å gjøre ferdig videregående skole. Deretter bar det ut i arbeidslivet, som kontorfullmektig og saksbehandler hos Fylkesmannen i Troms, med ansvar for separasjon, skilsmisse og adopsjon. Her var det få fagorganiserte, så Åse og kollegene etablerte en klubb, og snart var hun leder av tjenestemannslaget hos Fylkesmannen. Fire år senere søkte Åse jobb som sekretær for regionsjefen i Samvirke forsikring i Tromsø.

En arbeidsplass eid av LO må jo være bra, tenkte Åse.

Og det har den vært, i 31 år. LO-eide Samvirke forsikring ble etterhvert overtatt av Sparebank 1-alliansen. Etter sju år i Tromsø flyttet Åse til Oslo. Her fikk hun jobb på lønningskontoret til forsikringsselskapet. Arbeidsoppgavene ble etterhvert for rutinepreget for Åse, så hun begynte å jobbe med forsikring. Hun har byttet jobb flere ganger innad i konsernet, og har nå permisjon fra jobben som key account manager.

– Det er bare en rar tittel, jeg var ikke sjef for noe som helst. Jeg har vært opptatt av å få nye utfordringer, og av at folk skal ha det bra på jobben, sier hun.

Og det er nok det siste som har fått Åse Blomkvist til å bruke tiden sin som tillitsvalgt.

(Saken fortsetter under bildet)

VETERAN: I 31 år har Åse Blomkvist jobbet i samme konsern. Nå har hun permisjon fra jobben som salgssjef for å være tillitsvalgt på heltid.

Martin Guttormsen Slørdal

Krøller og snille øyne

Åse går åpenbart ikke over bekken etter vann. Det var på jobben hun traff Pål. Åse og noen kolleger skulle ut og ta et par øl en fredags ettermiddag. Ved bordet satt det en fyr fra IT-avdelingen, han hadde krøller og snille øyne. Åse hadde aldri sett ham før, selv om de hadde jobbet i samme hus i halvannet år. Han må jeg bli kjent med, tenkte Åse. I fjor feiret de sølvbryllup. To sønner har de fått, som begge har flyttet hjemmefra for å studere.

Rett i kjelleren

For snart tjue år siden hadde Åse en vanskelig periode på jobben. Hun jobbet hardt og slet med samarbeidet med en sentral kollega.

– Jeg ble mer og mer sliten, jeg var så svimmel at jeg måtte støtte meg til veggen og holde meg fast i bordplata. Da jeg endelig kom meg til legen, kunne han påvise høyt blodtrykk. Men det viktigste var at han så meg, sier hun.

Åse var utbrent.

– Jeg gikk helt i kjelleren. Jeg satt og stirret i veggen i en måned, jeg klarte verken å lese avisa eller gå ut, forteller hun.

Ved hjelp av Pål, venninna si og en psykolog kom hun sakte, men sikkert, til hektene igjen. Etter et halvt år var hun tilbake på jobb, men i en annen stilling. Åse er opptatt av at dette ikke er en historie om et personlig nederlag. Av psykologen lærte hun at alle de fysiske reaksjonene på en vanskelig situasjon er naturlige.

– Jeg er ikke flau over det, og snakker gjerne om det. Jeg kom ut av det med et nytt perspektiv, og lærte å ta vare på meg selv. Vi har bare én helse, og et eget ansvar for å ta vare på den, sier hun alvorlig.

Nei. Og ja

Kort tid før dette døde moren og faren hennes, med bare ett års mellomrom.

– Det gjorde meg ekstra sårbar. Jeg følte meg så forlatt, enda jeg var voksen og hadde barn selv. Jeg syntes livet mitt var brutalt og urettferdig, sier hun og blir blank i øynene.

Disse opplevelsene gjorde at Åse ble mer bevisst hva hun brukte livet sitt på.

– Jeg valgte bort alt som ikke gir meg glede, og slutta med å please folk som bare ville bruke meg, sier hun.

Åse begynte for første gang å si nei til for mange arbeidsoppgaver, både på jobben og privat. Hun har likevel hatt en del å drive med.

– Jeg har litt vanskelig for å si nei, innrømmer hun.

Det har gitt sine utslag; Åse har vært styreleder i barnehagen sønnene har gått i, sekretær i huseierforeningen hjemme på Brenna i Oslo, leder i foreldreutvalget på sønnens barne- og ungdomsskoler, og leder i kunstforeninga på jobben. I dag er hun oppmann for fjellsport-gjengen på jobben, det er ikke mange dagene siden hun og en gjeng kolleger kom hjem fra en tur i Rondane.

Jordbærstedet

Det er fjellet, og ikke sjøen, som er Åses rette element. Som barn ble hun sjøsyk, og tålte ikke lukta av fisk. Åse gikk heller i fjellet. Det har hun altså forsatt med. For noen få år siden bygde hun og Pål hytte på Lauvåsen i Oppland, etter at Åse på tilfeldigvis vis hadde forelsket seg i området. Her går paret mange turer, både på beina, på sykkel og på ski.

– Det er vårt jordbærsted. Det er her vi puster med magen, sier hun med et smil.

Martin Guttormsen Slørdal