Eva Ler Nilsen

eva.ler.nilsen@lomedia.no

Velkommen, sier Maren og vinker oss inn på kontoret. Hun sitter bak en stor pult i den ene kroken og skriver lister over gjøremål. Kontoret er stort, omtrent på størrelse med leiligheten hun deler med samboeren Ola Harald og to omplasseringskatter. Her, i 6. etasje på Folkets Hus på Youngstorget i Oslo, skal hun holde til i ett år og tre måneder framover. Maren Alexandra Gulliksrud har sin første dag på jobb i vikariatet som ungdomssekretær i Handel og Kontor.

Fra valgt til ansatt

Da Maren så stillingen utlyst, var hun ikke sen om å søke. Å kunne sysle med dette feltet på heltid er en drømmejobb, mener Maren, selv om det er for en begrenset periode. Virketrangen er stor, hun har mye hun vil utrette i denne jobben. Tilrettelegging, kaller hun det diplomatisk. For det er strengt tatt ikke den ansatte ungdomssekretæren som skal utforme ungdomspolitikken i HK. Det er det de valgte unge medlemmene som skal gjøre.

Maren har selv vært aktiv i sitt regionale ungdomsutvalg i flere år. Hun har også vært tillitsvalgt på jobben i A-møbler og hun er nestleder i avdeling Oslo/Akershus. Å skulle gå fra verv til ansettelse er en overgang hun har tenkt mye på.

– Det er å ha en helt annen hatt på hodet. Nå må jeg lytte mer til HK sentralt, jeg må forholde meg til vedtekter og landsmøtevedtak. Det er ikke lenger aktuelt å tale forbundet midt imot, sier hun og ler.

Men Maren er sikker på at hun likevel får anledning til å sette sitt preg på HKs ungdomspolitikk.

– Jeg vil nok komme med innspill, og jeg tror ikke ungdomsrådet eller ungdomsutvalgene vil ha noe imot det, sier hun.

Hun håper å påvirke HK litt fra innsiden også. Den ferske ungdomssekretæren har erfart at den voksne garde i forbundet gjerne ser at de unge medlemmene holder seg til ungdomssaker og så kan de erfarne ta seg av resten. Det fikk hun klare signaler om da hun var landsmøtedelegat i 2012. Men Maren synes at HK-ungdommene skal kunne mene noe om og ha innflytelse over all politikk.

– Vi er ikke i en egen nisje bare fordi vi er under 30 år, påpeker hun.

Maren vil også jobbe for at de unge HK-medlemmene kan bli bedre representert. Hun gremmes når hun tenker på forrige LO-kongress. HK stilte ikke med en eneste ung representant.

Tok tak i problemene

Det var da Maren begynte å jobbe i A-møbler i Oslo at det faglige engasjementet skjøt fart. Hun takker kollegene for at hun ble HK-medlem omtrent i det hun kom inn døra.

– Det var én pådriver der, og det var nok. Jeg fikk all den informasjonen jeg trengte for å forstå hvor viktig det er å organisere seg. Selv om jobben var tenkt å vare midlertidig, var det viktig for meg å bli med i fagforeninga, sier hun.

Maren ble etter kort tid tillitsvalgt og fikk vervet nok medlemmer til at de kunne kreve tariffavtale på jobben. Et fantastisk arbeidsmiljø gjorde at hun ble der i nesten fire år, til tross for at det var nok av saker å ta tak i sett med fagforeningsøyne.

– Flere av mine kolleger følte seg urettferdig behandlet og lite verdsatt. De manglet informasjon og det hersket en gnien holdning fra ledelsens side. Det ble så jeg bet meg fast. Jeg syntes det var blodig urettferdig mye av det som skjedde på jobben og ville få til endringer. Og vi fikk ting gjort, sier hun.

Barnelærdom

Å stå opp for dem som ikke har det bra har vært Marens selvpålagte oppgave siden hun var liten. Rettferdighetssansen og toleransen utviklet hun tidlig i barndomsåra. Marens foreldre jobbet på Dikemark psykiatriske sykehus og fram til hun begynte på skolen bodde familien i en personalbolig på sykehusområdet. Like ved var det et asylmottak. Omgivelsene formet den lille jenta.

– Det var et flott sted å vokse opp. Jeg lærte at det var greit å være annerledes. Det har vært gode verdier å ha med seg videre, sier hun.

Far var verneombud på Dikemark og mor var aktiv i sin fagforening. De var opptatt av å formidle sine verdier til de to døtrene. Maren husker at det stadig var debatter rundt bordet om aktuelle saker, særlig nyhetssendingene ble analysert i familien.

– De skånet oss aldri for det som skjedde i verden. De sa alt som det var. Vi ble fort klar over at ikke alle har det like bra og at det er viktig å kjempe for rettferdighet, både for den enkelte og i samfunnet generelt, sier Maren.

– Dessuten, pappa lærte meg å legge merke til hvem som flagget på
1. mai - og hvem som ikke gjorde det. Det gjør jeg fremdeles, humrer hun.

Ble mobbet

Mot slutten av barneskolen fikk Maren selv merke hvordan det var å stå utenfor. Hun, som alltid stilte opp for dem som ble plaget, ble selv et mobbeoffer. Det startet i det små, men utartet. Den sterke jentegjengen holdt det gående ut ungdomsskolen. Det var ikke slag og spark, men Maren var aldri trygg for verbale angrep og utestenging. Det var en tøff periode, men hun lot ikke mobberne seire over den utrettelige jobben for å stå opp for andre. Hun husker veldig godt en episode fra ungdomsskolen da en hel gjeng gjøv løs på en medelev som opprinnelig kom fra Chile. Maren gikk imellom da de angrep ham. De stoppet. De gikk. Det ble med det.

– Ingen andre gjorde noe. Det var han og jeg mot røkla. Jeg var aldri en del av dem. Men jeg klarte meg fint alene, sier hun.

Maren vet egentlig ikke grunnen til at hun ble plaget. Hun tror det var tilfeldig, at mobberne trengte noen å hakke på. Ingen tok tak i det på skolen, hun var også tilbakeholden med å snakke om dette hjemme. Det var for vanskelig da, men de har snakket om det senere. Pappa Ove tror mobbingen startet fordi Maren ikke lot seg pille på nesa, hun nektet å være med på jentegjengens regler for oppførsel og utseende. Maren ville være seg selv. Faren mener dette har gitt henne stor selvtillit og brakt henne dit hun er i dag. Maren selv mener at mobbeårene har ført til at hun ikke tør å rope så høyt på egne vegne.

– Jeg ser veldig raskt om noen ikke har det bra, og jeg reagerer veldig på urettferdighet som rammer andre. Jeg trives best med å jobbe for kollektivet, sier hun.

Ut og verve

I jobben som ungdomssekretær skal hun gjøre nettopp det. Hovedoppgaven framover er å få flere organisert. Maren synes det er synd at så mange deltidsansatte velger å stå utenfor LO-kollektivet. Hun ser at unge heller slutter i en kjip jobb enn å ta opp kampen. Det vil hun gjøre noe med.

– Det handler om mangel på informasjon. Vi må ut og snakke med dem som ennå ikke har sett poenget med å bli med i fellesskapet. Vi må få dem til å forstå at det er viktig å organisere seg lenge før man er i sitt framtidige yrke. Det handler om å ta ansvar og det handler om solidaritet med kolleger og de som kommer etter deg, sier hun.

Maren har vært rundt på mange arbeidsplasser og hun synes ungdom i arbeidslivet finner seg i altfor mye.

– Det er jo helt utrolig, egentlig. Tenk på hvordan vi forholder oss til et ferieopphold. Vi ville jo ikke funnet oss i et skittent rom eller dårlig mat selv om vi bare skal være et sted i to uker! Men i arbeidslivet gjelder åpenbart ikke den samme kritiske sansen, påstår hun.

Maren mener arbeidslivets spilleregler og lovverk burde vært skolepensum.

Måtte si opp

I utgangspunktet ønsket Maren permisjon fra jobben på A-møbler for å vikariere ved HKs hovedkontor i et drøyt år. Hun fikk klare lovnader om det da hun tok det opp før jul, men i februar kom kontrabeskjeden.

– Jeg fikk ikke permisjon likevel. De ga meg bare noen få timer til å avgjøre situasjonen. Jeg valgte å si opp. Det er egentlig langt utenfor min komfortsone å ta en sånn risiko. Jeg har jo huslån og greier, trygghet og forutsigbarhet er viktig for meg. Men jeg kunne ikke si nei til dette vikariatet. Å få jobbe med det jeg brenner for, det var utslagsgivende. Tenk, for første gang i livet mitt har jeg våknet kjempeglad på en mandag og gledet meg til å gå på jobb, sier hun og slår ut med armene.

27-åringen har riktignok måttet redusere litt på aktivitetsnivået. Hun har de siste årene hatt en tendens til å si ja til alt. Det har blitt verv lokalt, regionalt og sentralt. Selv med en enorm arbeidskapasitet, kan avtaleboka bli for full og det samvittighetsfulle arbeidet for tidkrevende. Nå har hun luket vekk det som ikke er forenlig med å være ansatt ungdomssekretær. Det er fortsatt et knippe verv som skal inn i planene, blant annet nestledervervet i avdelingen.

– Jeg har fått råd om å trappe ned litt også. Å gå inn i ny jobb tar mye tid og krefter, og så skal jeg jo ta imot de ballene jeg har kastet opp i lufta. Jeg klarer det stort sett, men det går jo innimellom på bekostning av søvn og fritid, sier Maren.

Flink pike

Hun gjør nemlig ingen ting halvveis. Maren forbereder seg godt og gjennomfører alt hun skal til punkt og prikke. De som kjenner henne best beskriver henne som krevende i den forstand at hun pirker. Maren ler av dette, men skjønner hva de mener og kjenner seg igjen i karakteristikken. For skal du omgås henne må du komme presis, holde tiden og stille forberedt.

– Haha, jeg er nok fæl sånn. Jeg pirker på språk spesielt. Jeg gjør nok mange frustrert, sier hun.

Men Maren bare må! Hun kan ikke la dokumenter med dårlig språk passere. Orddelinger gir henne nærmest utslett.

– Men viktigst er at folk gjør en skikkelig jobb og at de har respekt for andres tid og at det er litt effektivt, sier hun.

Men eventuell kritikk fra Maren kommer ikke ubehøvlet og impulsivt. Nei, hun velger sine ord og tidspunkter med omhu. Hun vil ikke såre noen på sin vei.

Endelig gode venner

Barne- og ungdomsskolen ga ikke Maren noen venner for livet. Det er kun et par stykker hun har kontakt med fra den tida. De andre er ikke noe savn. Nå vanker Maren sammen med likesinnede. Det er stort sett fagforeningsfolk hun også omgås på fritida. De frekventerer hovedstadens kafeer på jakt etter en god, politisk prat. Jobb og verv og fritid glir litt over i hverandre, mener Maren, men hun elsker det. Sammen med de nye vennene sine får hun brynt meninger og hun blir inspirert.

– Det er fantastisk fine folk. Sånne venner har jeg alltid ønsket meg, sier Maren.

– Og det kommer mange gode ideer på bordet over en øl, legger hun til.

Fagbevegelsen har også budt på den store kjærligheten. Han hun kaller påtroppende samboer (siste flyttelass går i morgen), er tidligere leder i Fagforbundet ungdom. Nå har han gått tilbake til jobben som hjelpepleier på Uranienborghjemmet. Sykehjemmet er privatisert siden sist han jobbet der, og som hovedtillitsvalgt har Marens samboer Ola Harald nok å gjøre. Samboerparet har mange faglige temaer å diskutere også hjemme i egen stue.

Søndags-nei

Samboeren jobber nattevakter. Maren ser at det er slitsomt. Hun unner ingen andre yrkesgrupper å jobbe til alle mulige tider. Nei til søndagsåpent har lenge vært en av hennes hjertesaker. Hun frykter at regjeringen gjør alvor av liberaliseringen av åpningstider.

– Det er utrolig at de kan kjøre over en så stor gruppe ansatte som de rundt 370.000 i handelen, uten betenkeligheter. De har krav på det samme lovvernet mot arbeid på ubekvemme tider som alle andre yrkesgrupper. Søndagsåpne butikker er dessuten et skapt behov, understreker hun.

Hjem til mor og far

For HKs nye ungdomssekretær er selve drømmesøndagen å reise hjem til mamma og pappa på Lierskogen, til ferdig middag og masse skravling. Og kanskje stikke på Strømsgodset-kamp med pappa Ove.

– Det er der jeg slapper aller mest av, familien er utrolig viktig for meg. Men det blir for sjeldent, dessverre, sier Maren, som håper fotballsesongen vil bringe dem jevnlig sammen. Faren har sesongkort på Marienlyst, Maren blir med når hun kan.

Det er ikke bare fotballinteressen hun har arvet av faren sin. De deler også musikksmak. 27-åringen synes de eldste er best. Det går i David Bowie, Bob Dylan og Pink Floyd. Far og datter hadde også gledet seg til konsert i mai, men til tross for Oves iherdige forsøk på å kjøpe billetter, lyktes han ikke; Rolling Stones ble utsolgt på 13 minutter.

Maren Alexandra Gulliksrud får heller synge selv, og det gjør hun så gjerne. Med bakgrunn fra Tensing og et eget bluesband er hun ikke vond å be om noen tar fram gitaren og fagbevegelsens sangbok.

– Det synges altfor lite, men på nachspiel er vi HK-ungdommer rå til å synge. Problemet er bare at vi ikke kan ta «Internasjonalen». Den skal nemlig ikke synges med alkohol i blodet. Og den regelen er vi selvsagt tro mot, sier hun.

– Hva gjør du om ett år og tre måneder?

– Ikke spør! Jeg skyver på det. Å ikke ha en jobb å gå tilbake til er egentlig altfor skummelt for meg. Jeg orker ikke å tenke på det. Nå skal jeg først gjøre denne jobben.