Bråkmakeren fra Gøteborg

LENE SVENNING (tekst)

lene.svenning@lomedia.no

MARTIN G. SLØRDAL (foto)

martin.slordal@lomedia.no

– Nei, nei, det har jeg ikke tid til, fagforeninga er kjæresten min!

Det er Fawsi Adems svar på spørsmålet om han deler den moderne loftsleiligheten på Grünerløkka vi akkurat har kommet inn i, med en kjæreste. Det gjør han altså ikke. Fawsi bor imidlertid ikke alene, en ung IT-mann han fant på Finn eier leiligheten.
Forholdet til HK ser for så vidt ut til å være nært, 31-åringen har trukket i en rød pikétskjorte med en diger HK-logo på.

De siste årene har Fawsi Adem også kledd seg i en annen uniform og farge, nemlig den gule og blå Ikea-uniformen. Fawsi har vært klubbleder på varehuset på Furuset i Oslo de siste tre årene. På den tida har antall medlemmer mer enn doblet seg, fra under hundre til mer enn to hundre medlemmer. Det skal i stor grad være Fawsis fortjeneste. Mer om det senere.

«Busunge»

Fawsi og familien flyktet fra det somaliske området Ogaden i Etiopia til Sverige i 1989, da Fawsi var knappe fem år gammel. Faren var politisk aktiv, og sto i fare for å bli fengslet av regimet. Dette var like før borgerkrigen i Somalia brøt ut. Fawsi husker ingenting fra dette. Sine første minner har han fra Kramfors, byen hvor asylmottaket han og familien kom til lå. «Velkommen til Sverige» sto det på plakaten barna i barnehagen hadde laget da han kom dit første gang.

– Jeg tror vi var de første afrikanerne de hadde sett. Vi var heldige som kom tidlig, sier han.

Snart ble familien flyttet til Gøteborg, hvor Fawsi vokste opp og bodde fram til 2010. Han hevder at han har hatt en fin oppvekst, selv om han karakteriserer seg selv som en «busunge» – en rakkerunge på norsk.

– Jeg var ikke verdens snilleste unge. Jeg har ingen forklaring på hvorfor, sier han.

Han hadde visse konsentrasjonsvansker på skolen, men Fawsi klarte seg likevel greit faglig, selv om foreldrene ikke kunne hjelpe til med leksene. Moren var analfabet. Sosialt var det også litt trøblete. Fawsi ble plassert på sløyden for å gjøre lekser. Han fikk ikke lov til å være sammen med de andre elevene, til det lagde han for mye bråk.

– Trodde jeg skulle dø

I Tynnered i bydelen Frölunda bor det folk fra hele verden. Da Fawsi begynte på ungdomsskolen kom han og de andre ungene fra blokkene i samme klasse som villa-barna.

– De hadde ambisjoner. Vi visste ikke hva det var. De var flinke på skolen, så da ble vi det også. Men jeg var fortsatt en bråkmaker, sier han.

I 1998, da Fawsi var 14 år gammel, var han til stede under den store diskotekbrannen i Gøteborg. 63 ungdommer døde av kullosforgiftning, 200 ble skadd. Fawsi var en av dem. Bare ti minutter etter at han og kameratene hans kom til diskoteket, brøt den påtente brannen ut. Antallet ungdommer på diskoteket overgikk langt det tillatte antallet. Det oppsto kaos og trengsel ved utgangen. Fawsi satt fast i døråpningen, men ble dratt ut.

– Jeg trodde jeg skulle dø, jeg klarte ikke å puste, forteller han.

Fawsi var i sjokk, og drev rundt utenfor diskoteket. Broren hans fant ham og skjønte at han var dårlig, og tok taxi med Fawsi til sykehuset. Der ble han lagt i respirator på intensivavdelingen. Etter tre dager ble han skrevet ut. Da skjønte han at han hadde mista mange venner i mordbrannen. To av fetterne hans omkom også.

Jobb ga frihet

Det gikk ikke så bra med Fawsi etter brannen. Han takket nei til oppfølging av alle slag, holdt seg for seg selv, og prøvde å fortrenge katastrofen. Det ble vanskeligere å konsentrere seg om skolearbeidet. Karakterene ble dårligere. Med et nødskrik kom Fawsi inn på videregående skole året etter. Han fullførte imidlertid ikke, på våren i 1. klasse reiste han til London for å bo hos en fetter. Samme høst begynte han på et college i byen, men fullførte heller ikke dette skoleåret. Han flyttet tilbake til Gøteborg, drev dank og levde på erstatningen han hadde fått etter brannen. Etter en stund skaffet svogeren hans Fawsi jobb på et bakeri. Det skulle bli nok et vendepunkt i livet.

– Jeg fikk kolleger, et fellesskap, noe meningsfullt å gjøre. Da jeg fikk min første lønning følte jeg meg fri og uavhengig, sier han.

Bråkmakeren Fawsi forsvant.

– Jeg tenkte at hvis jeg gjorde noe dumt, ville jeg miste inntekten min. Og da ville jeg miste leiligheten min. Å lage bråk var en trussel mot friheten min, resonnerer han.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Fant identiteten sin

I begynnelsen var Fawsi riktignok ekstrahjelp på bakeriet, og visste ikke når og hvor mye han fikk jobbe.

– Det var vanskelig, jeg kunne ikke planlegge noen ting. Jeg ville tjene penger, og holdt meg i nærheten av telefonen i påvente av flere vakter, forteller han og legger en pose snus under overleppa.

Etterhvert fikk han fast full stilling. Etter en disputt med sjefen fulgte han en eldre kollegas råd om å melde seg inn i fagforeninga. Snart ble han sendt på kurs for nye medlemmer. Her ble han inspirert.

– Jeg hadde aldri hatt min egen identitet. Nå ble arbeiderbevegelsen min identitet, min bevegelse, sier Fawsi høystemt.

Vi blir avbrutt. En annen høylytt bevegelse starter opp inne i stua. Det viser seg å være en robotstøvsuger, programmert til å gjøre den samme drittjobben hver formiddag.

Politikk og fagbevegelse

Tilbake på jobben stilte Fawsi krav. Han begynte å verve medlemmer, og tok initiativ til å danne klubb. Ingen av delene var særlig populært hos ledelsen, forteller Fawsi. Da bedriften skulle innskrenke, ble han flyttet over til renholdsavdelingen. Til slutt gikk han til sjefen og spurte hvor mye han ville betale for å bli kvitt ham. De ble enige om seks måneders lønn, så fikk han gå på dagen.

Etter møtet med fagbevegelsen, meldte Fawsi seg inn i Sosialdemokratene, og ble politisk aktiv.

– Jeg så koblingen. Vi kan jobbe for bedre forhold på arbeidsplassen, men vi må jobbe politisk for å få endret ting. Jeg meldte meg inn i partiet for å forandre verden, sier han.

Fawsi fikk en telefon fra klubben på Volvo Lastvagnar, en av verdens største lastebilprodusenter. Bedriften skulle ansette 600 stykker til å jobbe kveldsskift. Klubben ville gjerne at Fawsi skulle søke, de hadde hørt om hans erfaring og suksess med organisering. Fawsi fikk jobb, og stortrivdes som montør i Volvo.

– Vi fikk jobbe og slite, men vi var alle volvoitter. Jeg var stolt over arbeidsplassen min, og jeg elsket fagforeningen, sier han.

Møte med fortida

Det tok ikke lang tid før Fawsi ble valgt inn i klubbens styre på sin avdeling.

– Jeg var dyktig til å verve, og fikk ansvaret for klubbens introduksjonskurs, forteller han.

Snart ble han også kursleder i det svenske motstykket til AOF, og holdt kurs for fagorganiserte fra ulike forbund.

Samtidig ble han valgt inn i bydelsutvalget i Tynnered i Frölunda, hvor han representerte sosialdemokratene.

– Det var mye aktivitet. Jeg mistet to-tre kjærester på den tiden, flirer han.

På denne tiden var det en del bråk i Frölunda. Frustrerte ungdommer kastet stein og satte fyr på biler. Fawsi, i sin rolle som lokalpolitiker, tok initiativ til et prosjekt hvor ungdom møtte brannfolk, for å lære om hvor ille det kan gå i en brann. Da møtte han en brannmann, Magnus, som var en av dem som først kom til diskoteket da det brant elleve år tidligere.

– Da kom følelsene. Jeg fikk en reaksjon, fikk pratet ut om det som skjedde. Det hadde jeg ikke gjort før. Nå fikk jeg en avslutning på det hele, sier han.

Til Norge

Fawzi jobbet på Volvo i fire år. Så fikk både han og Volvo Lastvagnar merke finanskrisen. Han og mange andre kolleger mistet jobben. Fawsi søkte mer enn hundre jobber, uten å få napp. Da han hadde gått et år på arbeidsløshetstrygd, dro han til Norge for å besøke venner. Her tok han en telefon til et vikarbyrå, to dager senere hadde han jobb i en telekom-bedrift. I tillegg begynte han å jobbe deltid på Ikea i Asker. Der meldte han seg inn i HK. Senere flyttet han over til Ikea Furuset hvor han jobber i dag.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Et løfte

Fawsi oppdaget snart det han karakteriserer som mange tilfeller av urettferdighet på jobben. Han ble valgt til vara i klubbstyret, men begynte snart å stille spørsmål ved klubbens arbeid.

– Majoriteten av medlemmene jobbet på lageret. Det betød at klubben først og fremst jobbet med spørsmål knyttet til deres jobbhverdag, sier han.

Fawsi bestemte seg for å gjøre en større innsats, og ble valgt til klubbleder. Han satte i gang vervearbeidet, og har altså mer enn doblet medlemstallet på Ikea. Hva er hans kronargument?

– Det handler om å gi hverandre et løfte. Når du melder deg inn i fagforeningen lover du ikke å gjøre jobben for en lavere pris eller dårligere vilkår. Det er med på å beskytte fagforeningskameratene dine, men også uorganiserte og samfunnet mot dårligere vilkår. Dette lærte jeg i Sverige, og gjentar det i alle møter jeg deltar i, sier han.

Det skal også ha vært av betydning for medlemsveksten at klubben har fått til resultater. Ryktet sprer seg, og stadig flere har valgt å melde seg inn i HK.

Svenske på museum

Etter fem år i Norge har han bestemt seg. Han vil bli her.

– Jeg har hele tiden tenkt at jeg skal hjem. Leiligheten min i Gøteborg har jeg beholdt. Men nå har jeg skaffet meg et liv i Norge, sier han.

Tilknytningen til Gøteborg og Sverige vil alltid være der. Hva med den somaliske delen av ham?

– Jeg har lite til felles med dem som bor i Somalia. Jeg har ingen minner derfra, og ser på meg selv som svensk. Det er dette samfunnet jeg kan, sier han.

Det er også som en svensk arbeidsinnvandrer han blir presentert i en utstilling på Arbeidermuseet i Oslo. Der henger det et bilde av ham på veggen, side om side med andre svensker som kom til Norge for å jobbe for hundre år siden.

Det aner oss at Fawsi ikke har tenkt å jobbe på Ikea resten av livet. Hva slags ambisjoner har han egentlig?

– Jeg sikter høyt, men tar et skritt om gangen. Først vil jeg sørge for at klubben blir stabil og i stand til å klare seg uten meg. Så vil jeg ta utdanning. Planen er å studere ledelse. Jeg er nødt til å gå videre og utvikle meg. Da jeg var liten tenkte jeg at jeg skulle bli president et eller annet sted. Kanskje det er en idé, sier han med et smil.

{"255296":{"type":"m","url":"/image-3.255296.911bcdec3d","cap":"PYNT: Fawsi leter etter en bok, og avslører dekoren på soverommet: En streikevest og Somalia og Puntlands flagg.","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"255519":{"type":"l","url":"/image-3.255519.18cb424102","cap":"FANT SEG SELV:– Jeg hadde aldri hatt min egen identitet. Arbeiderbevegelsen ble min identitet, min bevegelse, forteller Fawsi.","s":"","sb":"","stype":"","sbg":"","sco":""},"tittel":{"color":"#ffffff","fontsize":"113","bgc":"#ffffff","bgo":"1","bgh":"100%","pos":"1","shadow":true},"extrafiles":{"js":"","css":""},"fb":[{"type":"f1","title":"Fawsi Adem","closed":false,"place":"– Trodde jeg skulle dø"},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""}],"si":[{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""},{"title":"","place":""}],"us":[{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""},{"type":"f1","title":"","closed":false,"place":""}],"lpage":{"exist":false,"color":"#000000"},"cpage":{"iscpage":false,"mpage":""}}