Jo Moen Bredeveien

Maja og Simon Lotric hadde gjort som de hadde fått beskjed om i det felleseuropeiske arbeidsmarkedet: De dro dit jobbene fantes. Maja var utdannet økonom og jobbet i bank i hjemlandet, Slovenia. Simon hadde studert psykoterapi og hadde en ledende stilling innen salg av sportsutstyr.

De to møttes i hjemlandet i 2014 – en uke før Maja flyttet til Norge for å begynne å jobbe i Travel Retail Norway (TRN) på Gardermoen. Taxfreebutikken, på folkemunne.

Flyttet til Norge

De to merket at de ønsket å være mer sammen. Simon besøkte Maja to ganger i Norge før også han søkte – og fikk – jobb i TRN.

De to slo rot i Norge. De fikk to døtre, Isabella og Eva. De gjorde som nordmenn, både nye og mer etablerte, skal gjøre: Maja og Simon tok opp boliglån og kjøpte seg inn i et boligprosjekt som var under oppføring.

Begge hadde lært seg norsk, Maja litt mer enn Simon. Livet var som livet er for småbarnsforeldre i full jobb: Hektisk.

15 uker i uvisshet

Så kom mars 2020, og landet stengte ned. Hele samfunnet ble rammet, men landets hovedflyplass hardere enn de aller fleste steder. TRN permitterte 1.200 av sine 1.250 ansatte på norske flyplasser, flest på Gardermoen.

Da vi møtte dem i juni i fjor, hadde Maja og Simon gått 15 uker hjemme på gården på Brårud i Nes kommune, der de leide en leilighet mens de ventet på at deres egen bolig skulle bli ferdig. 15 uker uten full lønn. 15 uker i uvisshet.

• Maja og Simon bygde livet sitt rundt jobben på flyplassen. En dag i mars mistet de alt

Lavinntektsfamilier var overrepresentert blant dem som mistet jobben da krisen rammet. Dårlig likviditet var en annen indikator på om du fikk beholde jobben eller ikke. Sannsynligheten for å miste jobben var klart høyere om også ektefellen led samme skjebne. Familier med barn var noe mer utsatt enn familier uten barn. Innvandrere var mer utsatt enn øvrig befolkning.

Ekstra sårbare

Rent kulturelt tilhører Maja og Simon et sjikt som har greid seg godt gjennom krisen: Den utdannede middelklassen. Men Maja og Simon er innvandret. Det gjorde dem ekstra sårbare. De mangler nettverket mange av oss andre har, og de kjenner mekanismene dårligere enn mange andre. De kom til landet for å gjøre en konkret jobb. Nå var den jobben plutselig borte.

I stedet for å jobbe, hadde Maja og Simon gått oppå hverandre på gården på Brårud i 15 uker.

15 uker uten full lønn.

15 uker i uvisshet.

Kunne det bli 15 uker til? Eller enda flere?

Hva skjedde etterpå?

Her forteller Simon Lotric med egne ord hvordan det har gått med dem:

«Jeg er litt sliten, merker jeg, men ellers er ting ok. Jeg tenker litt sånn: Det som skjer, det skjer. Alt er veldig usikkert. Både Maja og jeg er fortsatt permittert fra jobben på flyplassen, men nå er i alle fall permisjonsordningen utvidet til 1. oktober. Da blir vi ikke sagt opp, i det minste.

Jeg har lunsjpause nå, fra den ubetalte praksisstillingen jeg har fått gjennom Nav. Jeg jobber på en kafé to dager i uka og har fått hjelp av Nav til å gå på norskkurs. Så jeg har heldigvis litt å gjøre, og jeg blir bedre i norsk.

Maja har også fått plass i et program for utenlandske arbeidstakere i Norge. Hun går et kurs på seks måneder og har fått en egen mentor. Det er veldig bra. Det er et opplegg for utenlandske arbeidstakere med høy utdanning, så de kan videreutdanne seg og tilpasse seg nye jobber. Planen er at Maja skal kunne jobbe i en bank eller lignende etter de seks månedene. Hun har også fått tatt norskkurs på nivå B2 («Test i norsk – høyere nivå», som kvalifiserer for studier i Norge, og som gjerne etterspørres for å bruke en høyere utdannelse fra et annet land i Norge, journ.anm.). Det er veldig bra.

Vi fikk da også flyttet inn i vårt nye hus til slutt, selv om det ble litt vanskelig siden vi begge var permittert. Banken dro litt på det. Det var en vanskelig tid, vi måtte flytte tre ganger før vi endelig kunne flytte inn i det nye huset vårt. Utbygger ble forsinket, så vi måtte bo på hotell. Så bodde vi hos en venn, og så leide vi Airbnb. Men til slutt gikk alt fint. Vi fikk seks avdragsfrie måneder av banken, så det løste seg. Nå i februar må vi begynne å betale avdrag. Det blir jo litt vanskelig, vi lever på mindre penger enn da vi begge jobbet.

Vi er nede i kanskje 60 prosent av den lønna vi hadde tidligere. Så vi er forsiktige med hva vi gjør med penger. Det blir å betale regninger og kjøpe mat. Men vi har det ikke så ille. Det er mange som har det verre enn oss.

Det er mentalt tøft å leve i usikkerhet. Og det finnes nesten ikke jobber å søke på. Jeg tror det blir lettere å finne jobb når vi endelig kommer tilbake på jobb. Alle bare venter og venter nå, alt står stille. Men vi kan i alle fall bruke tida til å bygge mer kompetanse, så vi kanskje kan søke andre jobber når dette er over. Om vi ønsker det. Jeg må rose arbeidsgiveren vår. De vet jo ikke hva som skal skje, men de informerer oss om situasjonen på et videomøte en gang i uka, og vi får daglige oppdateringer skriftlig. Arbeidsgiveren betaler også helseforsikring for oss selv nå, så jeg fikk rask behandling for dårlig rygg før jul. Jeg tror ryggen ble vond på grunn av stresset og kulda.

Vi har ikke sett foreldrene våre på ett år. Barna har ikke sett besteforeldrene. Vi håper det løser seg snart. Vi har lagt ferien vår til september i år, og da vil vi gjerne dra hjem til Slovenia. Vi har jo Skype og Messenger, men det blir ikke det samme som å være sammen.

Så vi får bare håpe at vi er vaksinert til sommeren, slik at samfunnet åpner opp igjen.»

Les også: Henning drømte om sin egen leilighet. Koronaen har gjort ham sjanseløs på boligmarkedet