Privat

Karin fikk sparken fordi hun giftet seg. Det nektet hun å godta.

2018110612485820181127135208

martin.slordal@lomedia.no

Onsdag 13. oktober 1937 går ekspeditrise og HK-medlem Karin Olsen på jobb i Oslo Samvirkelag avdeling 38 som vanlig. Om to dager skal hun gifte seg med barbersvenn Reidar Olav Johansen. Da hun kommer på jobb blir hun kalt inn på kontoret til disponent Gustav Hansen. Det er snart frøken Olsens bryllup. Samvirkelaget har hatt den samme vedtatte praksisen siden 1926; gifte kvinner må vike fra stillingene sine til fordel for arbeidsledige menn. En gift kvinne har tross alt en forsørger, og hun kan gjøre god nytte for seg i hjemmet, er fortsatt gjennomgangstonen i samfunnet.

OSLO SAMVIRKELAG: Illustrasjonsbildet viser Ullevål Samvirkelag i slutten 20-årene. På denne tiden var arbeidsledigheten i Norge høy og gifte kvinner måtte vike fra stillingene slik at arbeidsledige menn fikk jobbe. Samvirkelaget innførte praksisen i 1926.

OSLO SAMVIRKELAG: Illustrasjonsbildet viser Ullevål Samvirkelag i slutten 20-årene. På denne tiden var arbeidsledigheten i Norge høy og gifte kvinner måtte vike fra stillingene slik at arbeidsledige menn fikk jobbe. Samvirkelaget innførte praksisen i 1926.

Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Du er sagt opp!

Disponent Hansen har fra han fikk vite om giftemålet forsøkt å få Karin Olsen til å si opp stillingen sin selv. Det nekter hun å gjøre.

Her kan du høre mer om livet til Karin Johansen, fortalt av datter og barnebarn i podkast-serien «Rørsla»:

TØFF OG SELVSTENDIG KVINNE: HK-medlem Karin Olsens (senere Johansen) førerkort fra 1936. Hun fikk sparken fra Oslo Samvirkelag i 1937 fordi hun skulle gifte seg.

TØFF OG SELVSTENDIG KVINNE: HK-medlem Karin Olsens (senere Johansen) førerkort fra 1936. Hun fikk sparken fra Oslo Samvirkelag i 1937 fordi hun skulle gifte seg.

Privat

Frøken Olsen kjenner til praksisen i Samvirkelaget, men mener at den nye arbeidervernloven fra 1936 beskytter henne. Det at hun skal gifte seg er ikke en saklig grunn til oppsigelse, påpeker hun nok en gang foran disponenten, men nå har disponent Hansen fått nok. Han gir henne sparken på dagen og sier at hun ikke trenger å komme tilbake på jobb.

Hun ber disponenten om å få oppsigelsen skriftlig, men det får hun aldri. Karin Olsen møter opp på jobb dagen etter, men da har allerede en mann overtatt stillingen hennes. Det er bare å pakke bort uniformen og komme seg hjem.

Fredag 15. oktober er det bryllup i Paulus kirke på Grünerløkka. Karin er nok lykkelig der hun går ned kirkegulvet arm i arm med sin kjære barbersvenn. Men inni hodet hennes surrer det også noen tanker om hvor urettferdig hun har blitt behandlet. Hun kan ikke godta det.

LO og Ap ville ha gifte kvinner ved kjøkkenbenken

Da Karin Olsen fra Grünerløkka ble ansatt i Oslo Samvirkelag i 1931, var det høy arbeidsledighet i Norge. Dette ga opphavet til betegnelsen «de harde 30-åra». Det vanlige var at gifte kvinner tok seg av hjem og barn mens mannen jobbet. I 1930 var 30 prosent av alle arbeidsføre kvinner over 15 år i jobb i Norge. Blant gifte kvinner var det kun tre prosent som jobbet ved siden av å ta seg av hjem og familie.

Fagbevegelsen var bekymret for de høye arbeidsledighetstallene, og på LO-kongressen i 1925 ble det vedtatt et forslag som kongressen mente ville være et effektivt virkemiddel for å bekjempe arbeidsledigheten: «Fagkongressen pålegger de fagorganiserte arbeidere og dets tillitsmenn, å motarbeide, at det i sådanne hjem hvor det ikke er nødvendig for familiens eksistens, at både mann og hustru tar fast arbeide. Likeså at det pålegges de fagorganiserte i sitt arbeide gjennem de politiske partier å arbeide i samme retning. Der hvor fagorganiserte arbeidere deltar i kommune- og bystyrer pålegges de det samme».

Politikken ble drevet fram av LO med Arbeiderpartiet som ivrig støttespiller. Vedtaket fra 1925 ble gjentatt på den kommende LO-kongressen. Det er ikke før i 1936 at LO opphever innskrenkingspolitikken sin: «Da arbeidsmulighetene nå er atskillig bedret, er det ikke lenger grunn til å fravike prinsippet om åpen adgang for alle, menn og kvinner - gifte som ugifte - til å søke og få arbeid.»

Året før har også Arbeiderpartiet merket presset fra grasrota i partiet, men de store endringene uteblir. Her er Arbeiderpartiets landsstyrevedtak fra 1935: «Adgang til å søke og til å få arbeide må være lik for kvinner og menn. Dog bør ikke begge ektefeller ha lønnet beskjeftigelse når den ene av dem oppebærer full og forsvarlig lønn.»

Saksøker Samvirkelaget

På tampen av 1937 oppsøkte Karin Johansen (som hun nå heter som gift kvinne) forbundets sitt, Norges Handels- og Kontorfunksjonærers Forbund, forbundet vi i dag kjenner som Handel og Kontor. I desember 1937 er Handel og Kontor kritiske til samvirkelagenes praksis med å sparke ut gifte kvinner, og de ønsker å ta kampen for dem som mister jobben. Fra 1926 til 1937 har 138 kvinner blitt sagt opp i Oslo Samvirkelag fordi de har giftet seg. Ingen av dem har så langt protestert offentlig. Før nå.

Oslo Byrett 28. mars 1938. Karin Johansen sitter i Oslo Byrett med LO-advokat Viggo Hansteen ved sin side. HK-medlemmet har saksøkt Oslo Samvirkelag. Advokat Hansteen har lagt ned påstand om at arbeidsgiveren må betale Karin Johansen en halv årslønn i erstatning, 1.700 kroner er beløpet.

LO-ADVOKAT: Viggo Hansteen førte saken for Karin Johansen i byretten og i Høyesterett. Dette ble hans siste store rettssak.  10­­. september 1941 ble han henrettet av de tyske okkupasjonsmyndighetene.

LO-ADVOKAT: Viggo Hansteen førte saken for Karin Johansen i byretten og i Høyesterett. Dette ble hans siste store rettssak. 10­­. september 1941 ble han henrettet av de tyske okkupasjonsmyndighetene.

Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Viggo Hansteen mener oppsigelsen er usaklig og viser til paragraf 33 a og b i den ferske arbeidervernloven. Loven sier at man kan ha krav på erstatning dersom man blir sagt opp. Dette gjelder hvis du har vært ansatt i bedriften i tre år etter fylte 21 år og når oppsigelsen skyldes utenforliggende grunner. Erstatningens høyeste sum er satt til en halv årslønn.

Dommeren: Hvis De kunde få arbeid i Samvirkelaget igjen, for det tilfelle at opsigelsen av Dem ikke er lovhjemlet, står De da parat til å begynne igjen?

Fru Johansen: – Ja

Advokat Hansteen: – Da disponent Hansen sa Dem op, spurte han om Deres manns forhold?

Fru Johansen: – Nei.

Advokat Hansteen: – Kjente han Deres mann?

Fru Johansen: – Nei.

Dommeren: – Men det er vel slik at Deres mann har forsørget Dem siden De sluttet?

Fru Johansen: – Ja. Men vi har jo måttet leve sparsommelig da.

Dommeren: – Ja, det forstår jeg.

Må betale erstatning

I prosedyren sier advokat Hansteen at det ikke kan bli noe likestilling for kvinner så lenge de ikke er sikret økonomisk uavhengighet. Han hevder videre at «det er noe tøv» at den oppfatningen ikke har «klangbunn hos arbeiderklassen».

Dommen i byretten blir avsagt av dommer Harald Julsrud 31. mars 1938. Retten kommer fram til at inngåelse av ekteskap ikke er saklig grunn til oppsigelse. Oslo Samvirkelag dømmes til å betale 1.000 kroner i erstatning til Karin Johansen. Dette tilsvarer i dag 33.000 kroner. Saksomkostningene må LO ta.

I Arbeiderbladet blir formann i Oslo Samvirkelag, Jens Teigen, spurt om de kommer til å anke saken. Han svarer: «Det tør jeg ikke si noe om nu».

Prinsipiell sak

Karin Johansen kan ikke slippe jubelen løs ennå. Det kan heller ikke andre kvinner som er i arbeid og har forlovet seg og planlegger giftemål. 20 tilsvarende saker ligger og venter på behandling i rettssystemet. I bedrifter som Melkeforsyningen og i andre avdelinger i Samvirkelaget er kvinnene spente. Hva vil kampen til Karin Johansen og HK bety for dem?

KJØRER SAKEN TIL TOPPS: Samvirkelaget bestemte seg for anke videre til Høyesterett.

KJØRER SAKEN TIL TOPPS: Samvirkelaget bestemte seg for anke videre til Høyesterett.

Arbeiderbladet/Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Samvirkelaget anker dommen fra byretten i slutten av april 1938. LO-advokat Viggo Hansteen er igjen klar til å føre saken for Fru Johansen. Oslo Samvirkelag er tydelig forbannet på Johansens pågangsmot og kamp. Etter at dommen falt i byretten året før, fikk Johansen tilbud om noen ekstravakter hos sin tidligere arbeidsgiver. Disse ble plutselig tatt fra henne og i riksavisene kaller advokat Hansteen Oslo Samvirkelag for smålige.

Fullsatte rettslokaler

Høyesterett 7. februar 1939. Det er kø for å slippe inn, og tilhørerbenken i Høyesterett er fullsatt da saken starter klokka 11.00. Unge kvinner er i klart flertall blant de frammøtte. Også kjente kvinnesaksforkjempere som Karen Platou og Margarete Bonnevie blir observert i rettslokalene.

PRISIPIELL SAK: Det var mange på tilhørerbenken 8. februar 1939. De fleste var kvinner, og mange var nok spente på utfallet av dommen i Høyesterett. Nederst til venstre i bildet sitter Karin Johansen.

PRISIPIELL SAK: Det var mange på tilhørerbenken 8. februar 1939. De fleste var kvinner, og mange var nok spente på utfallet av dommen i Høyesterett. Nederst til venstre i bildet sitter Karin Johansen.

HK-Nytt/Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

«Advokat Viggo Hansteen fortsatte i formiddag sitt foredrag. Han tok først fatt i direktør Hanssons (sannsynligvis direktør i Storebrand, red. anm.) erklæringer om at «ekteskapets byrder og sinnsbevegelser virker forstyrrende på den gifte kvinnes arbeid så hun ikke leverer så godt og interessert arbeid som de andre kvinnelige funksjonærer. Advokaten benektet ikke at vanskeligheter kan opstå. Men på den annen side kan det vel også tenkes at den nygifte mannlige funksjonær av samme grunner ikke er så opmerksom i sitt arbeid.

Også den ugifte kvinnelige funksjonær kan vel til sine tider, av lignende personlige grunner, ligge under for tankeflukt og uopmerksomhet, som influerer på hennes arbeid. Men skal en bedrift med utgangspunktet i slike menneskelige skrøpeligheter ha rett til å si op en funksjonær? Vi mennesker er nå en gang ikke i stand til å koble ut slike ting under vårt arbeid. Vi har ikke ett sinn i arbeid — og et annet utenfor arbeid».

Skal kvinner leve i sølibat?

Argumentene til advokat Viggo Hansteen kommer som perler på en snor. Han viser til at både LO og Arbeiderpartiets landsstyrer noen år i forveien har opphevet de gamle vedtakene om at gifte kvinner må vike fra stillingene sine til fordel for arbeidsledige menn. På LO-kongressen i 1938 kom det inn et forslag om å gjeninnføre det gamle vedtaket. Forslaget fikk kun 13 av nesten 500 stemmer blant delegatene.

SATTE MEDIA PÅ HODET: Saken om Karin Johansen vakte stor oppmerksomhet i 1938. Samvirkelaget bestemte seg for å anke videre til Høyesterett.

SATTE MEDIA PÅ HODET: Saken om Karin Johansen vakte stor oppmerksomhet i 1938. Samvirkelaget bestemte seg for å anke videre til Høyesterett.

Faksimiler fra Aftenposten, Arbeiderbladet og HK-Nytt

I Høyesterett spør advokat Hansteen hva man skal gjøre med alle kvinnene i industrien. Skal man «henvise alle de tusener kvinner som trengs i industrien til kjøkkenbenken og barselsenga? Skal disse 115.000 kvinnene leve i cølibat? Skal de tvinges inn i illegitime forbindelser?», spør advokaten.

Høyesterett 8. februar 1939 klokka 12.00. Høyesterettsdommer Erik Toralf Solem kikker utover rettslokalene. I sentrum av begivenhetene sitter HK-medlem Karin Johansen. Solem sier:

«Jeg er enig med byretten i at denne grunn til opsigelse ikke er berettiget, da den ikke kan sies å ha saklig grunn i bedriftinnhaverens, arbeiderens eller bedriftens forhold, men skyldes utenforliggende forhold.»

DOMMEN FRA HØYESTERETT: Full seier.

DOMMEN FRA HØYESTERETT: Full seier.

Arkivverket-Høyesterett

Enstemmig dom

Dommen i Høyesterett er enstemmig. Byrettens dom om å betale Karin Johansen 1.000 kroner i erstatning blir stående, og Oslo Samvirkelag må i tillegg betale 800 kroner i saksomkostninger til HK-medlemmet.

Karin Johansen fra Grünerløkka i Oslo har kjempet og vunnet en historisk likestillingskamp i norsk arbeidsliv. Hun har slått de mektige kreftene og mennene i Oslo Samvirkelag ned i støvlene og kvinnene på tilhørerbenken kan endelig slippe jubelen løs.

«Landet over trekker forlovede forretningsdamer lettelsens sukk»

I mars 1939 drar en journalist fra den kulørte pressen i hovedstaden, Oslo Illustrerte, hjem til Karin Johansen. De gjør et «hjemme hos»-intervju med HK-medlemmet etter seieren i Høyesterett. Blomster og brev fra folk som takker henne har strømmet inn til leiligheten i Ole Bulls gate på Torshov, der hun bor sammen med mannen sin. Magasinet lurer på om avgjørelsen fra Høyesterett får noen øyeblikkelige følger.

– Jo, allerede dagen efter hørte jeg tre av damene i Melkeforsyningen som samtlige skulde gifte seg, hadde fått beskjed om at deres opsigelser var falt bort. De hadde be­rodd til denne saken var avgjort, sier Karin Johansen til magasinets journalist.

«HJEMME HOS»: Oslo Illu­strerte dro hjem til fru Johansen på Torshov for å snakke med henne om seieren i Høyesterett.

«HJEMME HOS»: Oslo Illu­strerte dro hjem til fru Johansen på Torshov for å snakke med henne om seieren i Høyesterett.

Oslo Illustrerte-privat

Hun blir også spurt om ikke avgjørelsen kan ødelegge arbeidsmarkedet.

– Langtifra. Det hele vil regulere sig selv. For selvfølgelig vil vi helst ha tid til å kunne stelle huset vårt og få barn. Men først må vi kunne hjelpe til med å sette i stand hjemmet vårt og skaffe leilighet, så man kan komme på økonomisk sikker grunn. I vår tid er starten så mye av et økonomisk løft at det kan trengs to til å ta i, svarer Karin Johansen til Oslo Illustrerte.

Kampen var ikke over

Elisabeth Lønnå er historiker og forfatter. I 1975 skrev hun sin hovedoppgave i historie ved Universitetet i Oslo som het «LO, DNA og striden om gifte kvinner i lønnet arbeid». Hun har også skrevet flere bøker med kvinne- og kjønnshistorie som tema.

– Vedtakene til LO og DNA (Det Norske Arbeiderparti, red anm.) var ikke bare prat. De ønsket å hindre gifte kvinner i å ta seg arbeid. Det gikk hardest utover lærerinnene og stillinger i yrker som menn ville ha, sier hun.

På midten av 30-tallet gis det inntrykk av at Arbeiderpartiet og LO snur i synet på saken om gifte kvinners rett til å beholde stillingen. Men Elisabeth Lønnå mener at partiets landsstyrevedtak fra 1935 ikke er noe å rope hurra for.

– Det var ingen i Norge som trodde at dette betød at mannen måtte gå fra arbeidet, sier Elisabeth Lønnå.

Historikeren minner om at kampen slett ikke var over etter Karin Johansen vant i Høyesterett i 1939. Straks krigen kom, var nemlig motstanderne mot at gifte kvinner fikk arbeide på banen igjen. Da permitterte blant andre Handel og Kontor gifte kvinner som arbeidet i forbundet. I september 1940 oppnevnte LO-sekretariatet en komité som skulle se hva de kunne gjøre med gifte kvinner på arbeidsplassene. Komiteen sendte ut forespørsler til forbundene, og det viste seg da at de fleste allerede hadde godkjent at gifte kvinner ble tatt ut av arbeidet. Det ble også laget sentrale retningslinjer for hvordan dette skulle gjøres.

Kilder: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek, Arbeiderbladet 28. mars 1938 og 8. februar 1939, Aftenposten 8. februar 1939, Oslo Illustrerte 11. mars 1939, Kongressen 1925, Dagsorden og forslag med motiver, Arkivverket-dom fra Oslo Byrett 31. mars 1938 og Høyesterett 8.februar 1939, Norgeshistorie.no-Gro Hagemann-Kvinners rett til arbeid, Hanne Marie Johansen-Univeritetsbiblioteket i Bergen,
Kvinner i mellomkrigstida.

– En sterk og selvstendig dame

Da Karin Johansen satt i Høyesterett og ventet på avgjørelsen om gifte kvinners rett til å beholde jobben, var hun gravid med det som ble hennes eneste barn. HK-Nytt møter Marit Skui og datter Marianne Skui, barnebarnet til Karin Johansen, hjemme i leiligheten til Marit Skui i Oslo. De tror ikke det var tilfeldig at det var Karin Johansen som endte opp i Høyesterett.

– Mor var en sterk og selvstendig dame som var opptatt av å klare seg selv. Men jeg tenker ikke på henne som en typisk kvinnesaksdame, sier Marit Skui til HK-Nytt.

TO BLAD JOHANSEN: Marit Skui (t.v) er datteren til Karin Johansen. Hun forteller om en mor som var både selvstendig og sterk. Marianne Skui, barnebarnet til Karin Johansen, sier at mormoren hennes var stolt av arbeideridentiteten sin.

TO BLAD JOHANSEN: Marit Skui (t.v) er datteren til Karin Johansen. Hun forteller om en mor som var både selvstendig og sterk. Marianne Skui, barnebarnet til Karin Johansen, sier at mormoren hennes var stolt av arbeideridentiteten sin.

Martin Guttormsen Slørdal

Da Marit Skui vokste opp kan hun ikke huske at moren pratet noe særlig om saken hun vant i Høyesterett i 1939. Men datteren husker godt 1. mai hjemme på Torshov.

– Mor gikk i 1. mai toget. Jeg husker at hun måtte ut og gå men at jeg var hjemme, sier hun.

Marit Skui forteller at det var moren som var sjefen i familien. Det var hun som ordnet opp med de fleste praktiske oppgaver og gjøremål i hjemmet.

– Jeg var veldig glad i henne, men hun var ikke en kjærlig mor. Det var nok hyggeligere å sitte på fanget til far enn til mor, forteller hun.

Marianne Skui, barnebarnet til Karin Johansen, sier at hun husker mormoren som en arbeiderkvinne som var stolt av sin bakgrunn.

– Hun var ei dame som hadde respekt for det Arbeiderpartiet hadde fått til og det som arbeiderbevegelsen hadde sørget for. Man skulle ikke tulle med arbeideridentiteten, sier hun.

HELE FAMILIEN JOHANSEN: Karin, Marit og Reidar Olav Johansen i leiligheten på Torshov. Datteren Marit er stolt av det moren gjorde, men hun satt helst på fanget til faren, forteller hun.

HELE FAMILIEN JOHANSEN: Karin, Marit og Reidar Olav Johansen i leiligheten på Torshov. Datteren Marit er stolt av det moren gjorde, men hun satt helst på fanget til faren, forteller hun.

Privat

På 30-tallet fikk Karin Johansen tak i matvarer som det var knapphet på i samfunnet. Hun ga dette til sin svigerfamilie. Dette fnøs svigerfamilien av.

– Karin fortalte meg at svigermoren ikke ville snakke med henne. Hun var kanskje litt sterkere og mer selvstendig enn det omgivelsene syntes var greit, sier Marianne Skui.

Da Marit Skui var 14 år døde faren hennes, og moren Karin Johansen dro til sjøs. Marit Skui ble passet på av venner av familien mens moren var på havet. Karin Johansen fikk jobb på «Stavangerfjord» og krysset Atlanteren mange ganger. Etter at MS «Stavangerfjord» gikk ut av trafikk gikk hun over til MS «Oslofjord». Der jobbet hun resten av sitt arbeidsliv.

Barnebarnet Marianne Skui sier at det var en selvfølge for Karin Johansen å vise at hun var en sterk kvinne.

– Hun ble alene ganske tidlig i livet og ønsket å vise at hun klarte seg bra til tross for det, sier hun.

Selv om Karin Johansen var en fraværende mor, er Marit Skui er stolt av henne.

– Jo mer jeg tenker på det, desto stoltere blir jeg, sier Marit Skui.

Viktig å organisere seg

Peggy Hessen Følsvik, nestleder i LO, sier at Karin Johansen må ha vært ei modig dame og at historien hennes viser hvor viktig det er å være medlem av en fagforening.

– Slik er det også i dag. Skal arbeidslivet vårt fungere godt, er det viktig med høy organisasjonsgrad på arbeidsplassene, sterke klubber og tillitsvalgte, sier Følsvik.

Da servicesamfunnet vokste seg større på 60-tallet gikk mange kvinner ut og tok seg jobber i yrker knyttet til service og handel.

– Dessverre så har ikke organisasjonsgraden vokst tilsvarende her. Det at vi i dag jobber for å ha et godt organisert arbeidsliv og bygge sterke klubber og tillitsvalgte er utrolig viktig i servicesektoren, sier Følsvik.

LO-nestlederen sier at selv om det er snart 70 år siden Karin Johansen satt i Høyesterett, har vi ikke kommet lenger i dag enn at det fortsatt er menn som tjener mest, eier mest, kvinner som jobber mest deltid og det er fortsatt et likelønnsgap som ikke er tettet.

– Likestillingskampen er høyst reell i dag. Jeg mener at et godt organisert arbeidsliv er viktig for å komme videre i disse spørsmålene, sier Peggy Hessen Følsvik.

– I et klasseperspektiv er denne saken like aktuell i dag

Trine Lise Sundnes, forbundsleder i HK, mener at saken med HK-medlem Karin Johansen har relevans også i dagens samfunn.

– Karin Johansen virket som ei beintøff dame som ikke fant seg i å være annenrangs borger. I et klasseperspektiv er denne saken like aktuell i dag, sier hun.

Sundnes mener at arbeidsgiversida ikke alltid tar inn over seg at det faktisk er lønna man lever av.

– Dette ser vi den dag i dag med deltidsproblematikken i varehandelen. Det ferskeste eksemplet er fra HK-medlemmene i Vinmonopolet i Bergen, sier Sundnes, og viser til saken der Bergen tingrett avgjorde at Vinmonopolet måtte gi HK-medlemmene Anne Geirulv og Borghild Solibakke høyere stillingsprosent fordi de hadde jobbet mye mer enn det arbeidsavtalen spesifiserte.

Sundnes sier at det er mange tøffe HK-medlemmer og tillitsvalgte der ute, og at vi må takke alle som gjør og har gjort som Karin Johansen.

– De sier ifra, gir seg ikke og er gode forbilder. Karin Johansen burde fått en gate oppkalt etter seg, mener forbundslederen.

– Politikken til LO og DNA var en skam

Historiker og forfatter Elisabeth Lønnå sier at Karin Johansen var en veldig modig kvinne som tok denne kampen.

– Før dommen hadde kvinnene verken turt å gifte seg eller å ta det opp med arbeidsgiver. Dommen fra Høyesterett gjorde at de følte seg sterkere, sier Lønnå.

Historikeren traff en gang en som husket saken med Karin Johansen og som var i jobb på den tida. Han beskrev for Lønnå hvordan kvinnene på arbeidsplassen der han jobbet stormet ut av kontoret for å levere papirene til giftemålet sitt.

Elisabeth Lønnå sier at Det Norske Arbeiderparti og LO må ha brukt mye tid og krefter på politikken med å hindre gifte kvinner i å bli værende i stillingene sine.

– Politikken til LO og DNA på denne tida er en skam. Det var rett og slett en dårlig unnskyldning for å hindre kvinnene i å jobbe, sier Elisabeth Lønnå til HK-Nytt.