STIFTELSESMØTE: For 110 år siden stiftet denne forsamlingen det vi i dag kjenner som Handel og Kontor.

STIFTELSESMØTE: For 110 år siden stiftet denne forsamlingen det vi i dag kjenner som Handel og Kontor.

Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

HK er 110 år, les om forbundets lange og stolte historie

9. august fylte Handel og Kontor 110 år. Forbundet startet tidlig kampen for lik lønn for kvinner og menn.
2018080920180810124113

10 kvinner og 43 menn utgjorde forsamlingen som i 1908 stiftet forbundet som fikk navnet Den Underordnede Handelsstands Landsforbund. Bankfunksjonæren Carl Bugge fra Kristiania ble valgt til forbundets første leder.

På stiftelsestidspunktet hadde forbundet 2.175 medlemmer. HK er i dag LOs tredje største forbund med over 71.000 medlemmer.

Under finner du historien om de hundre første årene av HKs historie, delt inn i tiår. Dette er utdrag fra jubileumsboka «HK 100 år», skrevet av tidligere redaktør i HK-Nytt, Einar Fjellvik.

1908-1918:

Trang start for nytt forbund

Dagens Handel og Kontor fikk en tøff start da 21 foreninger dannet landsforbundet i 1908. Det var ikke stemning for å ta politiske standpunkter, heller ikke for å bidra til forbundskassa.

Det konstituerende landsmøtet hadde omfattende debatter om alt fra økonomi og arbeidsløshetskasse til ideologi og hvem som kunne være medlemmer.

Ikke noe politikk

Etter to intense dager, lyktes det delegatene å enes om en formålsparagraf som blant annet understreket at forbundet er upolitisk. Det siste var en viktig seier for delegasjonen fra Trøndelag, og det upolitiske ståstedet ble holdt i hevd. Da en av foreningene skrev til hovedstyret og lurte på adgangen til å delta i et demonstrasjonstog for åtte timers arbeidsdag på 1. mai, var svaret kontant avvisende: «Da Demonstrationen var arrangeret saaledes, at den kunde tages til indtægt for et enkelt politisk parti, fraraadet Hovedstyret vedkommende Forening at deltage», står det i årsberetningen fra 1909/10.

Lite å rutte med

Men det var økonomien som voldte størst hodebry i starten. Det konstituerende landsmøtet hadde diskutert fram og tilbake om hvor mye som skulle betales i kontingent. De som argumenterte for at det trengtes penger til å bygge opp et sterkt landsforbund, talte for døve ører. Landsmøtet endte med å vedta et kompromiss om 1 krone i året per medlem.

Et lite regnestykke gir en pekepinn om hvor små ressurser stiftelseslandsmøtet ga forbundet å rutte med: En kontingent på 1 krone i året i 1908 tilsvarer 53,50 kroner i 2006. Til sammenligning betalte HK-medlemmene i 2006 i gjennomsnitt en kontingent til forbundet på 2.064 kroner.

Et oppsving

Den svake økonomien satte sitt preg på de første årene av forbundets liv. Agitasjonsreiser utenom de aller nærmeste byene rundt hovedstaden var ikke til å tenke på. Til og med det planlagte landsmøtet i 1910 måtte avlyses på grunn av sviktende økonomi. Økonomien ble ytterligere svekket ved at foreningene ikke var så ivrige etter å betale inn til landsforbundet. Regnskapene viser at de kun fikk inn kontingent fra litt over halvparten.

I 1910/11 tok de seg likevel råd til å sende forretningsfører Fridthjov Nilssen ut på agitasjonsturné. Det ble innbringende. Medlemstallet økte med rundt 500 medlemmer. Høydepunktet opplevde han i Tønsberg, hvor 300 hadde møtt opp for å høre på ham. 150 meldte seg inn.

• 53 delegater deltok på det konstituerende landsmøtet 9.-10. august 1908. Disse kom fra 21 foreninger og representerte 2.176 medlemmer over store deler av landet. 10 av de 53 delegatene var kvinner. Året etter besto landsmøtet av 34 representanter – alle menn.

• Bankfunksjonæren Carl Bugge ble valgt til den aller første lederen i Den Underordnede Handelsstands Landsforbund.

• Helt fra starten var butikkenes åpningstider den store saken for forbundet. På grunn av den dårlige økonomien måtte saken drives fram av de lokale foreningene. De la press på kommunestyrene for å få dem til å vedta lukningsforskrifter. Kampanjen var vellykket, 32 byer og 69 landkommuner vedtok innskrenkede åpningstider. Forbundet drev også god lobbyvirksomhet på Stortinget, og fikk etter noen intense runder nasjonalforsamlingen til å revidere lukkeloven slik ar arbeidsgivernes vetorett ble fjernet.

1919-1928:

Et radikalt forbund tar form

I de krisepregede 1920-årene ble kampen om HKs politiske sjel avgjort. Men det ble langt fra noen parademarsj for «den nye retnings menn».

På forbundets landsmøte i 1919 blåste nye radikale vinder. Fram på scenen trer også en mann som skal sette sitt sterke preg på forbundet de neste 25 årene. Albert Raaen var forretningsfører for Kristianiaforbundet og allerede under beretningsdebatten dundret han til og kalte funksjonærene for et «velklædt, men sultende proletariat». I forkant av landsmøtet hadde Raaen ledet en taktikkomité som foreslo nye retningslinjer for tariffarbeidet. Komiteen tok til orde for bruk av streik, blokade og boikott for å ivareta standens interesser, og «den nye retningens menn» fikk landsmøtet med seg.

Krise og streikebryteri

Det tok imidlertid ikke lang tid før landet var i økonomisk krise, og dette påvirket selvfølgelig også forbundets arbeid. Størst hodebry skapte håndteringen av Norges Samfundshjelp, en organisasjon som ble stiftet av en rekke næringslivsorganisasjoner for å skaffe streikebrytere i store arbeidskonflikter. Forbundets ledelse ønsket ikke at handelsfunksjonærene skulle la seg rekruttere, og i 1920 vedtok HKs hovedstyre den såkalte Trondheimsresolusjonen der forbundet anerkjente fagorganisasjonenes betydning og også deres kampmidler. Men meningene i forbundet var delte, og på landsmøtet i 1921 fikk «den nye retningens menn» et tilbakeslag. Det varte riktignok ikke lenge. 1923-landsmøtet vedtok resolusjonen og begynte også å sammenligne seg med arbeiderne.

Medlem i AFL?

Spørsmålet om medlemskap i AFL (dagens LO) preget alle landsmøtene på 20-tallet. Holdningen endret seg gradvis år for år, mye takket Albert Raaen og «den nye retnings menn». I 1927 vant Raaen forbundsklubba med knapp margin. Dette landsmøtet vedtok også med 29 mot 18 stemmer å gjennomføre uravstemning om AFL-medlemskap.

• I 1926 ble det nesten storkonflikt i handelen. Minstelønnsloven var utløpt og Kjøbmandsforeningen forkastet alle krav om tariffavtale. 4. februar ga funksjonærene forbundet fullmakt til å si opp plassene for 400 funksjonærer i 26 bedrifter. Kjøbmandsforeningen svarte med å varsle lockout for to tusen funksjonærer. I siste liten kom imidlertid partene til enighet.

• De dårlige økonomiske tidene gjorde at HK mistet mange medlemmer på 20-tallet. I 1927 var medlemstallet nede i 4.700 medlemmer.

1929-1938:

Tiåret da avtalene kom på plass

Tross økonomisk krise, gjenstridige arbeidsgivere og «kneblingslover», ble 1930-årene det store gjennombruddstiåret for HKs tariffarbeid.

Første del av 1930-årene er brolagt med konflikter som alle dreide seg om å få opprettet tariffavtale. Det avgjørende gjennombruddet kom allerede i 1931, da HK sa opp overenskomsten med Oslo Kjøbmandsforening. Denne tariffavtalen var den eneste av noe omfang som HK hadde greid å holde gående nokså uavbrutt gjennom 1920-åras kriser. Men forhandlingene gikk raskt i stå, og dermed ble det erklært lockout av alle HK-organiserte butikkfunksjonærer i 81 firmaer fra 1. august.

Måtte snu

I stedet for å fire på kravene, svarte HK med å varsle streik for lager- og kontorfolkene i de samme bedriftene. I tillegg hadde forbundet nå en mektig alliert. Forbundet var blitt med i AFL (dagens LO), og her ble det varslet sympatiaksjoner for alle AFL-organiserte som var engasjert i transport til og fra de konfliktrammede handelsbedriftene. Det gjorde arbeidsgiverne mer forhandlingsvillige. Dagen før konflikten skulle trådt i kraft kunne kretsmeklingsmannen legge fram et anbefalt meklingsforslag. Det imøtekom praktisk talt alle forbundets krav.

Effektivt våpen

Taktikken med såkalt betinget sympatiaksjon fra arbeiderforbundene i AFL ble siden brukt med atskillig suksess. Dette fikk en bråstans da boikottloven ble vedtatt i 1933. Det gjorde også HK til en del av den politiske arbeiderbevegelsen. Før stortingsvalget i 1933 var rådet fra forbundsleder Albert Raaen krystallklart: «Kast alle fordomme over bord og stem med Det norske Arbeiderparti. Et skred av funksjonærstemmer må bli vårt svar på boikottloven!»

Opptur

1930-tallet ble en sammenhengende opptur for HKs arbeid med å fagorganisere og tarifflegge handelsnæringen. Dermed kom også behovet for distriktsvise eller bransjevise avtaler. Den første landsomfattende avtalen ble opprettet med Vinmonopolet i 1935. To år senere var hovedavtalen mellom HK og N.A.F. på plass.

Kvinnenes rettigheter

På landsmøtet i 1933 fremmet Ragna Andersen fra Oslo forslag om at forbundet skulle gjennomføre likelønnsprinsippet i sine tariffavtaler. Forslaget utløste en større debatt, og ble utsatt til 1936. Da prøvde forbundssekretær Karl Bjurstrøm å gravlegge saken med at «dette krav er uforenlig med det privatkapitalistiske samfundssystem», uten at han fikk gjenhør for det. En appell fra forbundsleder Albert Raaen om å «stikke fingeren i jorden og lukte hvor vi er» gjorde ikke nevneverdig inntrykk. Etter en runde i redaksjonskomiteen vedtok landsmøtet at «forbundet i den daglige lønnskamp efter hvert søker å hevde at det skal være lik lønn for samme arbeid, uansett om det utføres av kvinne eller mann.»

• I 1933 besto HK av 3.000 butikkfunksjonærer, 2.000 kontorfolk og 1.000 lagerfolk.

• I løpet av 1930-årene økte antall tariffavtaler fra 30 til 1.361. Over halvparten av medlemmene i 1930-årenes HK var under 30 år.

1939-1948:

De vanskelige krigsårene

Okkupasjonen var vanskelig å håndtere for fagbevegelsen. Noen prøvde å samarbeide med tyskerne, andre jobbet iherdig mot.

Da krigen kom, valgte LO og HK i første omgang en «bli-på-din-post»-holdning, blant annet for å unngå at tyskerne fikk for mye kontroll. Men det var ikke enkelt. I september 1940 fikk ledelsen i LO beskjed om å trekke seg, og Jens Tangen ble ny LO-leder. Samtidig ville tyskerne ha forbundslederne til å skrive under lojalitetserklæringer til den ny LO-lederen. HK-leder Albert Raaen gjorde dette, men møtte sterk motstand i egen organisasjon – blant annet fra nestleder Omar Gjesteby. Gjesteby valgte til slutt å gå fra sine verv, og ble senere fengslet da han protesterte mot nazistisk kontroll av bystyrets virksomhet.

Melkestreiken

Åpen konflikt ble det først i september 1941. 8. september forlot læreguttene på Akers mekaniske verksted i Oslo jobben i protest mot at de ikke fikk melk til frokosten slik de pleide. Det førte til en storstreik hvor mellom 20.000 og 25.000 deltok. 10. september slo tyskerne til. Det ble erklært unntakstilstand, og lederen for NS’ faggruppe, Odd Fossum, ble beordret til å overta som kommissarisk LO-leder. Hele LO-sekretariatet og så godt som alle forbundsledere ble arrestert. Samme dag ble LO-advokat Viggo Hansteen og klubbformann Rolf Wickstrøm skutt.

Ny ledelse

I HK ble Michael Berg kommissarisk forbundsleder. Personalet ble tvunget til å fortsette sitt arbeid, under trussel om at de ellers ville bli stilt for standrett. Det faglige arbeidet gikk mer eller mindre i stå, samtidig som Berg gjennomførte en del tvangssammenslutninger med andre forbund. I skjul var store deler av forretningsutvalget i HK involvert i motstandsarbeid. Blant disse var Peder Birkeland som var med i gruppa som utga den illegale avisen «Fri Fagbevegelse».

Exit Raaen

HKs forbundsleder Albert Raaen var blant dem som ble avsatt og arrestert 10.september 1941. Han satt på Grini frem til februar 1942, men hadde da så dårlig helse at han ble innvilget uførepensjon fra LO. Mot slutten av krigen ble helsa bedre igjen, men han kom likevel aldri tilbake som forbundsleder. Forretningsutvalget mente Raaen ikke hadde utvist tilstrekkelig rakryggethet, blant annet i spørsmålet om lojalitetserklæringene. I stedet var det den 48 år gamle kontorfunksjonæren Alfred Nilsen forbundet samlet seg om på landsmøtet i 1945.

(Saken fortsetter under bildet)

STREIK: I 1952 gikk HK til funksjonærstreik. Her er en streikevakt utenfor Maskinhuset.

STREIK: I 1952 gikk HK til funksjonærstreik. Her er en streikevakt utenfor Maskinhuset.

Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

1949-1958:

Tid for å vise muskler

Årene etter freden var usedvanlig tavle for Handel og Kontor. Og for første gang måtte forbundet vise muskler.

Det startet bra ved at forbundet og N.A.F i 1949 ble enige om standarsoverenskomsten. En sentralisering av tariffavtalene hadde vært et mål siden krigen, og landsoverenskomsten med Handelens Arbeidsgiverforening kom på plass allerede i 1946. De første tariffoppgjørene gikk også stille for seg, ved innføringen av den såkalte stabiliseringspakten. Den ga regjeringen fullmakt til å stoppe arbeidskonflikter med lønnsnemnd. Til gjengjeld påtok regjeringen seg å føre en målrettet og sosial gjenreisningspolitikk og å holde prisene i sjakk. Det holdt fram til 1952.

Storstreik

Foran lønnsoppgjøret i 1952 hadde AFL (LO) stilt forbundene fritt, og i oppgjøret mellom HK og N.A.F kom man ikke fram til en løsning. 4. april kom lønnsnemndas kjennelse i oppgjøret for jern- og metallarbeiderne, og Riksmeklingsmannen la straks fram et tilsvarende forslag i funksjonæroppgjøret. Ingen av partene ville anbefale det, men det gikk til uravstemning. Der stemte 90 prosent av industrifunksjonærene nei, og da ny mekling ikke førte saken videre, ble det streik fra 12. mai.

Streiken varte bare i to dager. I et brev til partene ba Kommunal- og arbeidsdepartementet om at arbeidet ble gjenopptatt og konflikten løst ved frivillig voldgift. HK var villig til å gå med på det, mens N.A.F ønsket ny mekling. I løpet av helgen 16.-18. mai kom de fram til en løsning som ble godtatt over bordet. Mandag 19. mai ble arbeidet gjenopptatt.

Kamp for likelønn

Nå kom også kravet om likelønn for fullt i forbundet. I 1951 vedtok Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) en egen konvensjon om likelønn, og dermed fikk den hjemlige likelønnssaken støtte. Det tok imidlertid en stund før Norge ratifiserte konvensjonen. Det skjedde ikke før i 1959, og det skulle gå enda noen år før like lønnssatser ble en realitet.

Likelønn ble derfor en gjenganger på HKs landsmøter. Karakteristisk er følgende utsagt fra Oslo-representanten Ingeborg Bakken i 1956: «Vi kvinner er fremdeles utålmodige og vi mener tiden nå er inne. Og vi vil ikke finne oss i å få høre fra forbundsstyrets representanter, at det ikke nytter å komme med krav om likelønn fordi arbeidsgiverne ikke vil gå med på det. Det vet man på forhånd, men vi kvinner mener - og vi teller over halvparten av forbundet - at det er våre medlemmers interesser som skal komme til uttrykk i forslagene, ikke hva arbeidsgiverne mener».

1959-1968:

Til felts mot gratispassasjerene

Vreden mot at uorganiserte får de samme rettighetene som de som betaler kontingent, kom til overflaten allerede på 60-tallet. Problemet er ennå ikke løst.

Forbundsleder Alfred Nilsen svingte seg til store retoriske høyder i sin åpningstale til HK-landsmøtet i 1964. I malende vendinger skildret han de uorganiserte som «måker som følger i skutenes kjølvann fra havn til havn og snapper opp alle fordeler», og han oppfordret LO til å reise kravet om at alle som var ansatte i bedrifter med tariffavtale måtte være organisert.

Mange mot - og for

Nilsens tale skulle imidlertid skape større furore og voldsommere debatt enn noen tidligere tale han hadde holdt. Knapt en avis unnlot å kommentere utspillet, og fordømmelsen var unison. «Tvandsorganisering», «angrep på den politiske friheten» og «forsøk på å voldta funksjonærstanden» var blant karakteristikkene som ble brukt.

Men flere samorganisasjoner vedtok uttalelser som støttet opp om HKs syn. Også LO-leder Konrad Nordahl hadde forståelse for tanken.

Slutt på kvinnelønn...

Et gammelt HK-krav som ble innfridd på 1960-tallet var kravet om like lønnssatser for kvinner og menn. I HK hadde saken versert siden midt på 30-tallet, men det var først etter at Norge ratifiserte ILO-konvensjonen om likelønn i 1959 at det for alvor ble fart i sakene.

I 1961 inngikk LO og N.A.F en prinsippavtale om at forskjellene mellom lønnssatsene for menn og kvinner skulle være utjevnet innen utgangen av 1967. I 1963 fikk HK i stand avtaler med både Handelens Arbeidsgiverforening og Norsk Arbeidsgiverforening om å forsere utjevningen, slik at den skulle være fullført innen 1. oktober 1965.

...men fortsatte i praksis

Men selv om det ble slutt på egne minstelønnssatser for kvinner, betydde det langt fra likelønn. Lønnsforskjellene mellom kvinner og menn ble redusert med bare 2-4 prosentpoeng fra 1964 til 1966. Fortsatt lå kvinnelønningene i handelen på 72 prosent av mennenes lønn.

• For de ansatte i handelen skulle arbeidstid og åpningstid bli temaer som preget 1960-årene også. Innføringen av 45 timers arbeidsuke i 1958/59 hadde aktualisert arbeidstidsordninger med fri enkelte lørdager. I 1965 tok HK og HA initiativ til å til å få i gang lokale forhandlinger om fridagsordninger i handelen. I 1968 ble arbeidstida forkortet til 42,5 timer i uka. Da øynet mange HKere fem dagers uke med fast lørdagsfri i det fjerne.

• En eneste gang har tariffoppgjørene i handelen endt i streik. Det skjedde i 1961, etter en utavstemning der 80 prosent av medlemmene stemte nei. Handelsfunksjonærenes krav om høyere lønn ble møtt med sympati i pressen.

(Saken fortsetter under bildet)

MER FRI: Lørdagsfri var ett av kravene til HK i 1. mai-toget i 1968.

MER FRI: Lørdagsfri var ett av kravene til HK i 1. mai-toget i 1968.

Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

1969-1978:

Krav om lørdagsfri

Under landsmøtet i 1976 ble det diskutert lørdagsfri i varehandelen. Fem avdelinger fremmet et felles forslag om at landsmøtet skulle pålegge forbundet å fremme et ufravikelig krav om 5-dagersuke med lørdagsfri ved tariffoppgjøret året etter.

Lørdagsfri hadde vært fast diskusjonstema i forbundet siden slutten av 1960-åra. Et stykke på vei hadde man nådd. Ved hvert eneste tariffoppgjør siden 1970 hadde de forhandlet seg fram til stadig større kvoter med frilørdager. I 1975 var de oppe i 20 fridager årlig, hvorav 18 kunne kreves lagt til lørdager. Men utålmodigheten blant handelsfunksjonærene vokste raskere enn tallet på frilørdager.

Misfornøyd forbundsleder

Forbundsleder Otto Totland kjempet hardt mot forslaget, men ikke fordi han var uenig i målet. Det var forhandleren Totland som mente forslaget var håpløst. Han mente det ville frata forbundet et hvert forhandlingsrom og føre til konflikt før man i det hele tatt fikk prøvd ut forhandlingsveien.

Ved voteringen var det likevel ufravikelighetslinja som seiret med 137 mot 133 stemmer.

Truet med å gå av

Etter avstemningen oppsøkte Otto Totland nestleder Kåre Hansen og ba ham være klar til å ta over som forbundsleder. Ut over kvelden lekket Totlands kabinettspørsmål ut blant landsmøtedelegatene. I løpet av natta ble presset mot de fem avdelingene bak ufravikelighetsforslaget for stort. Da landsmøtet fortsatte morgenen etter, kom de med et revidert forslag hvor de nøyde seg med å be landsmøtet pålegge forbundsstyret å reise kravet om lørdagsfri og vurdere bruk av kampmidler hvis man ikke fikk innfridd kravet gjennom forhandlinger. Det reviderte forslaget ble vedtatt med 240 mot 32 stemmer. Kampen for lørdagsstengte butikker var i realiteten over, og en lettet Otto Totland kunne la seg gjenvelge som forbundsleder i fire nye år.

Under tariffrevisjonen året etter ble partene blant annet enige om en ordning som ga de ansatte rett til å kreve fri annenhver lørdag.

• På topplan opptrådte HK som et klart ja-forbund i det som skulle bli 1970-åras største politiske strid – kampen om norsk medlemskap i det vi i dag kaller EU. Under voteringen på kongressen delte HK-delegasjonen seg. 13 av de 18 HKerne støttet ja-siden, mens tre stemte mot og en stemte blankt. De fleste avdelingene avsto fra å engasjere seg direkte på den ene eller andre siden i striden.

HKs landsstyret vedtok ja-støtte med 18 mot 6 stemmer. På forbundets landsmøte, som ble avviklet bare noen dager før folkeavstemningen, var EF-spørsmålet overhodet ikke noe tema.

• På landsmøtet i HK i 1972 ble det vedtatt å innføre grunnforsikring (en liten livsforsikring) som en del av medlemstilbudet. Fire år senere vedtok landsmøtet å innføre kollektiv hjemforsikring fra 1. januar 1978.

1979-1988:

Protesterte mot «et åpnere samfunn»

80-tallet var høyrebølgens tiår i Norge. Med den kom blant annet ny åpningstidslov. Men det var også tiåret da HK endelig fikk sin første kvinnelige forbundsleder.

Kåre Willoch inntok regjeringskontorene i 1981. Ny forbruker- og administrasjonsminister ble Astrid Gjertsen. Det ble hennes oppgave å virkeliggjøre Høyres valgkampvisjon om «et åpnere samfunn». Våren 1985 vedtok Stortinget å erstatte lukkeloven fra 1913 med Astrid Gjertsens nye åpningstidslov. Hovedgrepet i den nye loven var at den satte grenser for det kommunale selvstyret i åpningstidsspørsmål, i stedet for å sette grenser for butikkenes åpningstid. Heretter skulle ingen kommune kunne pålegge butikkene å holde stengt mellom klokka 06.00 om morgenen og klokka 20.00 om kvelden. Som en hovedregel skulle butikkene være stengt på søndager.

Protester

HK protesterte heftig mot den nye loven og gjennomførte også en politisk proteststreik i februar 1985, men talte for døve ører. Etter at loven var vedtatt, satte forbundet i gang en kampanje for å sikre at flest mulig kommuner vedtok så strenge forskrifter som mulig. Lang på vei lyktes dette. I 1990 hadde tre av fire kommuner vedtatt minimumsforskrifter.

Kiosker unntatt fra en hver regulering. Mot slutten av 1980-åra dukket det opp stadig flere såkalte storkiosker med et vareutvalg som var til forveksling likt en ordinær dagligvarebutikk. HK var bekymret. Forbundet fryktet at storkioskene ville presse kommunene til å liberalisere åpningstidbestemmelsene for å hindre konkurransevridning. I 1998 ble det vedtatt av Stortinget at de ansatte i handelen skulle komme inn under Arbeidsmiljølovens vern mot natt- og helgearbeid.

Kvinne i front

Sidsel Bauck var den første, og så langt eneste kvinnelige forbundslederen i HK. Bauck jobbet i VG, først som korrekturleser, senere som sekretær i redaksjonen. Hun ble raskt klubbleder for de HK-organiserte i avisa. Etter hvert jobbet hun i fellesforeningen til HK-avdelingene i Oslo. I 1972 kom hun til forbundets hovedkontor, som sekretær i kurs- og informasjonsavdelingen. To år senere ble hun leder for handelsseksjonen, en stilling hun hadde til hun i 1980 ble valgt til nestleder i forbundet. Det siste trinnet opp til toppen tok hun da Kåre Hansen gikk av som forbundsleder i 1988. 1. juli 1994 gikk hun av som forbundsleder og ble pensjonist. «Ei lønn å leve av» er et begrep som er uløselig knyttet til Sidsel Bauck. Begrepet lanserte hun på landsmøtet i 1988 der hun ble valgt til HK-leder.

• I 1980 fikk HK forhandlet fram den aller første lavlønnsgarantien. Ved lønnsoppgjøret i 1982 fikk man inn i Standardoverenskomsten de første bestemmelsene om forhandlingsrett i forbindelse med den årlige lønnsvurderingen. Den samme bestemmelsen fikk man inn i landsoverenskomstene for privat og kooperativ handel.

Men det skulle ta lang tid før bruken av den lokale forhandlingsretten fikk noe stort omfang, særlig i handelen. Skepsisen til en tariffpolitikk med for stor vekt på lokale lønnstillegg holdt seg ved like ut over i 1980-åra. En undersøkelse fra 2001 viste at lokale forhandlinger var utbredt i bedrifter omfattet av Standardoverenskomsten, mens det i handelen hørte til sjeldenhetene.

(Saken fortsetter under bildet)

TIL KAMP: HK demonstrerte for bedre arbeidsvilkår på 60-tallet.

TIL KAMP: HK demonstrerte for bedre arbeidsvilkår på 60-tallet.

Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

1989-1998:

Nye Handel og Kontor

Desentralisering, styrket medlemsdemokrati og serviceapparat, en mer fleksibel organisasjon med en bransjerettet profil og partipolitisk uavhengighet. Det ble det nye HK på 90-tallet.

Sture Arntzen, den gangen organisatorisk nestleder i HK, var både glad og lettet da landsmøtet høsten 1992 hadde sagt ja til det «Nye HK» som han og Strukturutvalget hadde foreslått. Helt siden sammenslåingen med NFATF hadde strandet to år tidligere, hadde Arntzen ledet arbeidet med å fornye HKs egen organisasjon. Medlemstallet var på full fart nedover. Etter en topp på nesten 61.000 medlemmer i 1987, hadde medlemstallet falt til under 55.000 da landsmøtet samlet seg høsten 1992.

Profesjonalisering

Desentralisering, styrket medlemsdemokrati og serviceapparat, en mer fleksibel organisasjon med en bransjerettet profil og partipolitisk uavhengighet, var sentrale stikkord i den rammen for et nytt HK som Arntzen tegnet opp for landsmøtet.

Fylkesorganisasjonene ble erstattet med sju regioner. De tidligere distriktskontorene ble omgjort til regionkontorer med styrket bemanning og utvidet ansvar for service til medlemmer og tillitsvalgte. Hensikten var å skape et profesjonelt serviceapparat så nær medlemmene som mulig.

Erstattet landsstyret

Det andre hovedgrepet besto i å erstatte landsstyret med et representantskap der flertallet av medlemmene var valgt ute i de nye regionorganisasjonene, de faglige seksjonsrådene, ungdomsrådet og de landsomfattende avdelingene. Hensikten var å sikre at de som til en hver tid var aktive på grunnplanet i forbundet også skulle ha et avgjørende ord med i laget når hovedlinjene i forbundets virksomhet ble diskutert.

• Foran folkeavstemningen i 1972 var det mest omstridte spørsmålet om HK i det hele tatt skulle uttale seg om norsk medlemskap i EF, som det het den gangen. Det endte med at landsstyret støttet LO-sekretariatets ja-holdning. Også på den ekstraordinære LO-kongressen markerte HK seg som et klart ja-forbund. Stemningen hadde snudd i HK fram mot neste avstemning om Norges medlemskap i EU i 1994. Med 27 mot 11 stemmer sa HK-representantskapet nei til norsk EU-medlemskap. Også på den ekstraordinære LO-kongressen samme høst markerte HK seg som et klart nei-forbund. og bidro til at kongressen med knapt flertall (156 mot 149 stemmer) sa nei til norsk EU-medlemskap.

1999-2008:

Forbund1 på dunken

Handel og Kontors forsøk på å slå seg sammen med andre service- og samferdselsforbund det siste tiåret gikk heller dårlig.

– LO bør ha et service- og kommunikasjonsforbund. Bransjene henger nøye sammen. Jeg ser for meg et stort forbund som er inndelt i egne bransjer, sa HK-leder Sture Arntzen på LO Service kartellkonferanse i 1999.

Året etter tok Hotell- og Restaurantarbeiderforbundets leder, Jens Hoel, til orde for å samle alle forbundene i servicesektoren til ett, stort forbund. Parallelt ble det diskutert å samle forbundene i samferdselssektoren. I 2002 la Fafo fram en rapport som konkluderte med at var at et service- og samferdselsforbund var en god idé.

Fra seks til fire

Lederne i HK, Transportarbeiderforbundet, Jernbaneforbundet, Postkom og Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet var smilende og entusiastiske da Fafo-rapporten ble lagt fram. HKs representantskap ga forbundet fullmakt til å arbeide for et storforbund. YS-tilsluttede Yrkestrafikkforbundet ble trukket med i prosessen. I desember 2003 undertegnet de seks forbundene intensjonsavtalen om å danne et nytt forbund som fikk navnet Forbund1. HKs landsmøte i 2004 sa enstemmig ja til å gå inn i det nye forbundet. Men knappe to måneder etter HK-landsmøtet meldte Yrkestrafikkforbundet fra om at de trakk seg fra prosjektet. I januar 2005 sa også Jernbaneforbundet endelig nei til Forbund 1.

Full oppløsning

De fire gjenværende forbundene; HK, NTF, Postkom og HRAF fortsatte likevel forhandlingene. Nå sto oppbyggingen av det nye forbundet på dagsordenen. Det skulle vise seg å bli den tøffeste bataljen. Stridstemaet var om forbundenes lokale avdelinger skulle slås sammen eller ikke når det nye forbundet ble dannet. NTF sto bom fast på at de bare kunne akseptere frivillige sammenslåinger lokalt, og det ble til slutt dette synet som fikk gjennomslag i dokumentet som ble utformet. Fire dager senere vedtok HRAF å trekke seg fra Forbund1.

I HK overlot man til regionsorganisasjonene å si ja eller nei. Bare sammenslutningen av landsomfattende avdelinger ønsket å gå videre med Forbund1. Prosjektet var dødt.

• Gaute Ringvold var ansatt i Norsk Folkehjelp, men nektet å etterkomme arbeidsgiverens krav om å organisere seg i et LO-forbund. Samme år, i februar 1997 reiste Arbeiderbevegelsens Presseforbund krav om å oppheve organisasjonsplikten for journalistene i A-pressen. Omkring 20.000 LO-organiserte var omfattet av organisasjonsplikt. Den største gruppa var ansatte i kooperasjonen, men også ansatte i arbeiderbevegelsen, i A-pressen, Landsbanken, Norsk Folkehjelp og Samvirke forsikring var pålagt å være LO-organiserte. I 2000 ble både plikten til å være LO-organisert og begrensningene på streikeretten opphevet for de ansatte i kooperasjonen. Organisasjonsplikten ble fjernet også for ansatte i A-pressen. Da VÅR bank og forsikring ble kjøpt opp av SpareBank 1 Gruppen i 2000 forsvant organisasjonsplikten også her. I november 2001 hadde rettssaken mellom Ringvold og Norsk Folkehjelp vandret hele veien gjennom rettsapparatet, med vekslende utfall. Høyesterett fastslo at organisasjonsplikten var i strid med arbeidsmiljøloven. Etter det vedtok LO-sekretariatet å oppheve organisasjonsplikten også for de ansatte i fagbevegelsen.