Angitt, torturert og henrettet

STIG H. CHRISTENSEN (tekst)

hk-nytt@lomedia.no

Henry Thingstad var født i 1916 og arbeidet som urmaker hos sin onkel i Trondheim. Han var et aktivt HK-medlem og satt en periode i styret for Trondheim Handels- og kontorfunksjonærers forening. Under andre verdenskrig ledet han en kommunistisk motstandsgruppe i Trøndelag. Dette er hans historie fra de dramatiske årene før han ble skutt i 1943.

Radikalt miljø

Arbeiderbevegelsen i Trøndelag hadde et stort politisk engasjement. De venstre­radikale ideene sto sterkt. Flere idrettslag var en viktig rekrutteringsbase for motstanden mot nazistene. Henry Thingstad hadde selv idrettsbakgrunn, og var en habil sprinter på skøyter. Han fikk tidlig verv i idrettsbevegelsen; han hadde en sentral posisjon i sportsklubben Ørnulf, samtidig som han allerede før krigen var leder av Sør-Trøndelag Arbeideridrettskrets. Ørnulf var tilknyttet denne kretsen, men hadde også vært med i det kommunistiske Kampforbundet for Rød Sportsenhet på 1930-tallet, og var dermed kjent som en «kommunistklubb». Thingstad rekrutterte aktivt til det illegale arbeidet i idrettsmiljøene. Allerede i september 1940 var de med og trykte og spredte illegale aviser lokalt i distriktet.

Etter Tysklands angrep på Sovjet­unionen 22. juli 1941 og utviklingen med den såkalte melkestreiken i Oslo i september samme år, skjerpet situasjonen seg kraftig. De to mest sentrale personene under streiken, LO-advokaten Viggo Hansteen og klubblederen Rolf Wickstrøm, ble henrettet. Fagbevegelsen ble forsøkt nazifisert. Det førte til stor mobilisering i Trondheims radikale miljøer.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

HENRETTET: HK-medlem Henry Thingstad ble henrettet på Kristiansten festning i Trondheim i 1943, 27 år gammel.

Wikipedia

Arrestasjoner og reorganisering

Henry Thingstad søkte tidlig i 1941 kontakter for å etablere flyktningruter til Sverige. Dette ble viktigere og viktigere utover i krigsårene ettersom undertrykkelsen økte. Kommunistenes motstandsarbeid ble intensivert, men det ble også nazistenes forfølgelse, godt hjulpet av angiveren Henry Oliver Rinnan. Rinnan knyttet seg til det tyske sikkerhetspolitiet sommeren 1940, og allerede i det kommende året lyktes det Rinnans folk å infiltrere motstandsbevegelsen. Det la grunnlaget for den første arrestasjonsbølgen i Midt-Norge høsten 1941, da mellom 50 og 60 kommunister ble arrestert. 38 av dem ble sendt i tysk fangenskap.

Etter denne arrestasjonsbølgen ble det bygd opp et nytt apparat av motstandsfolk, der Henry Thingstad sto sentralt. Han ble i 1942 valgt til militær- og organisatorisk leder i Norges kommunistiske parti i Trondheim. Thingstad ble også tatt opp i partiets sentralkomité denne våren. Det ble knyttet kontakter i begge trønderfylkene, og etterhvert fikk Thingstad-gruppa rundt 200 medlemmer.

Et svært viktig sted for den mest radikale delen av motstandsbevegelsen var Marienborg jernbaneverksted og jernbanen. Kontakter sørget for forsendelse av illegale aviser.

Rinnan og hans organisasjon «Sonder­abteilung Lola» utgjorde en permanent trussel mot motstandsbevegelsen, og særlig kommunistene, som var fiende nummer 1. Rinnan ble avslørt relativt tidlig, men flere forsøk på å likvidere angiveren mislyktes.

Skjerpet kamp

Nasjonal Samling (NS) overtok kontrollen av LO i september 1941, og tyskerne innsatte Jens Tangen som LO-leder.

Etter dette ble det forsøkt å bygge opp alternative organer for motstand mot okkupantene, men det var betydelige konflikter mellom folk fra Arbeiderpartiet og kommunistpartiet innad i fagbevegelsen. Illegale by- og distriktsutvalg ble etablert, og i Bergen og Stavanger var kommunistpartiet representert. I Trondheim derimot, inntok Arbeiderpartiets hemmelige leder en svært skeptisk holdning til kommunistene. Det ble likevel etablert kontakt med Henry Thingstad, som da var partiets distriktsleder i Trøndelag.

Thingstad-gruppas arbeid med å etablere en militær organisasjon i Trøndelag kom i gang våren 1942, under ledelse av Spania-kjemperen Arne Lund. I første omgang begrenset rekrutteringen seg til Trondheim, og da i særlig grad til arbeider­idrettslagene «Ørnulf» og «Ravn». Senere ble det aktivitet på steder som Løkken, Orkanger og Stjørna, samt i Verdal i Nord-Trøndelag. Det ble dannet militære grupper og det ble gjort forsøk på å få befal fra den norske hæren til å lede gruppene. Henry Thingstad ville ha våpen, og tok dette opp med motstandsorganisasjonen Milorg i Trondheim. Men det var skepsis til kommunistene, og det å sørge for våpen fra England til Thingstad-gruppa satt langt inne. Det ble likevel startet våpentrening, og man forberedte sabotasje mot kis-togene som gikk fra gruva på Løkken til Orkanger, samt mot bruer og andre strategiske mål.

Men alle planer ble avbrutt av den omfattende arrestasjonsbølgen mot kommunistene i februar/mars 1943, iverksatt av Gestapo og Rinnans agenter. Opprullingen av Thingstad-gruppa var ledd i en større aksjon, som rammet både Milorg, Sivorg og viktige militære etterretningsgrupper i Trøndelag.

Ble kidnappet

Søndag 16. februar 1943 ble Henry Thingstad kidnappet av Rinnans folk på åpen gate, dratt inn i en bil og kjørt til Rinnans hovedkvarter i Trondheim. Thingstad ble utsatt for grov tortur. Han bestemte seg likevel for ikke å snakke, men torturistene ga seg ikke. Rinnan hadde bevis for at det var Thingstad som ledet den kommunistiske motstandsgruppa, og han ga ordre om kontinuerlig plaging av motstandskjempen. Slik gikk time etter time, vekselvis med juling, sigaretter og en liten dram. Deretter mer tortur. Ved firetiden om morgenen sa Rinnan til torturisten Ivar Grande at han la seg, men at han skulle purres klokka sju. Det eneste Grande ikke måtte gjøre, var å drepe fangen. Rinnan var innstilt på å få Thingstad til å snakke raskt, før kameratene begynte å lete etter ham.

Da Rinnan våknet var de like langt. Han beordret en annen metode, totenschlager; en lang stålfjær med blyklump i enden. Med den ble Thingstads rygg og armer systematisk banket. Han utholdt de forferdeligste smerter en stund til, før alt raknet og han begynte å fortelle. Etter hvert fikk Rinnan full klarhet i organisasjonens oppbygning, samt navn og adresse på 147 medlemmer. Han arresterte 20 av dem, men lot mange gå fri for fortsatt å kunne kontrollere den kommunistiske virksomheten i Trondheim.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

ANGIVEREN: Henry Oliver Rinnan og hans folk infiltrerte motstandsbevegelsen og fikk mange arrestert og torturert. Rinnan (i midten) ble etter krigen dømt til døden og henrettet for landssvik.

Arbeiderbevegelsens arkiv

En parodi i retten

Krigsretten mot Thingstad og de andre var en parodi. Forsvarerne hadde intet å bemerke til tiltalebeslutningen. Henry Thingstad hevdet at hans forklaring var avgitt i sanseløs tilstand, og at han ikke ville godkjenne den. Rettens formann svarte at hvis han kom med påstander om tortur, skulle han få smake hva virkelig tortur var. Retten tok middagspause, og fem minutter etter den var saken avgjort. Henry Thingstad ble dømt til døden.

Fra fengselscella fikk Henry Thingstad smuglet ut en papirlapp, der han tok farvel med sine nærmeste: «Jeg håper du kan være stolt av meg etter denne dag. Jeg håper bare jeg har gjort min plikt slik at du og mine ikke har noe å skamme seg over. Dere har kanskje ikke forstått meg fullt ut, men dere skal huske at framtiden vil vise at jeg handlet riktig. Du får hilse alle og si: Vi dør som oppreiste nordmenn og med et smil om munnen og en glødende tro på den endelige seier», heter det i brevet (se mer i undersak). Henry Thingstad ble 27 år gammel.

Ikke vanskelig å bruke tortur

Etter krigen uttalte Rinnan at dette var første gang han brukte tortur. «Jeg må nok si at det ikke falt meg vanskelig å bruke tortur, særlig ikke mot Henry Thingstad».

Henry Thingstad og ti av de andre arresterte ble skutt på Kristiansten festning i Trondheim 19. mai 1943. Det var Peder Morseth fra Selbu, samt ti aktive motstandsfolk og kommunister fra Trondheim. Hvor mye idrettsmiljøet hadde å si i denne sammenhengen vises ved at sju av de ti var medlemmer av «Ravn» og to av «Ørnulf», alle unge folk. Det oppsto for øvrig et sterkt fellesskap mellom den eldre bonden, læreren og klokkeren Peder Morseth og de ti unge, venstreradikale motstandskjemperne. Peder ble nesten som en far for dem siste døgnet. I brevet som Thingstad fikk smuglet ut fra fengslet, fikk han også med noen ord om at Peder var til stor trøst og styrke for de unge medfangene.

På tross av arrestasjonene i februar/mars, fortsatte det illegale arbeidet. Spredningen av illegale aviser ble videreført. Det samme gjaldt studiearbeidet og innsamling av penger. Flyktningruter var etablert, og kurerer holdt kontakt med Sverige og Oslo. Det var også kontakt med Milorg.

Nye massearrestasjoner

Brødrene Carsten og Reidar Wærdahl, som sto i spissen for Wærdalgruppa, videreførte arbeidet til Thingstad. De to gruppene hadde samarbeidet gjennom krigen og var på mange måter del av samme organisasjon. Wærdahl-brødrene og HK-eren Kolbjørn Wiggen, som ledet arbeidet med den illegale pressen i distriktet, ble arrestert i oktober 1943 og skutt noen uker senere. Også Carsten Wærdal ble torturert til han brøt sammen og oppga en rekke navn.

Mens dette gikk hardt ut over kommunistene, hadde de fleste fra Milorg klart å rømme fra Trondheim. Men en mann fra denne gruppa gikk på fylla, ble avslørt og presset til å fortelle «alt». Etter dette innleder tyskerne «Aksjon Nidaros» og 600 personer ble arrestert.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

IDENTIFISERT: Etter henrettelsen ble likene av de elleve motstandsmennene lagt i en massegrav. Denne ble åpnet og likene identifisert etter krigen. Bildet viser likskuet av Einar Trønsdal.

Justismuseet

Flere HKere led samme skjebne

Thingstad og Wiggen var ikke de eneste HK-medlemmene som ble myrdet av nazistene. En annen, Godtfred Lervåg, ble skutt sammen med Thingstad på Kristiansten. I jubileumsberetningen fra 1979, da Trondheim Handel og Kontor var 100 år, heter det at man under krigen ikke kunne skrive mye i protokollene, av forståelige grunner. Fra et styremøte i september 1943, refereres det at «Medlem nr 97 Gotfred Lervåg og nr 17747 Henry Thingstad ble dømt til døden og skutt 19. mai 1943. Forsikringskassens sluttoppgjør er i orden med henholdsvis kr 500 og kr 350». Det var alt foreningen kunne gi av honnør til to fagforeningskamerater som hadde ofret livet i kampen for et fritt Norge.

Også Harald Langhelle, Arbeideravisas redaktør og mangeårig medlem av Trondheim Handel og Kontor, ble likvidert. Han tok fra første stund avstand fra okkupasjonsmakten, og Arbeideravisa ble stoppet flere ganger før den ble endelig stanset 31. januar 1941. Langhelle tok da jobb i Samorganisasjonen i Trondheim. 6. oktober 1942 erklærte reichskommisar Josef Terboven unntakstilstand i store deler av Trøndelag. Det ble utarbeidet en gisselliste med 15 navn. Ti av dem ble skutt i Falstadskogen, blant dem 51 år gamle Harald Langhelle. I tillegg ble mange HK-medlemmer i Trondheim arrestert og holdt fengslet i kortere eller lengre tid. Et av styremedlemmene fra krigens dager, Thorvald Ø. Michelsen, ble sendt til konsentrasjonsleir i Tyskland og satt der til freden kom.

Oppreisning

På en minnemarkering ved frihetsbautaen på Kristiansten festning i Trondheim 8. mai 2015, sa kommandant Morten Henriksen følgende: «19 av i alt 23 patrioter som ble skutt, var fra Thingstad/Wærdahl-gruppene. Det faktum at så mange tilhørte de kommunistiske gruppene, sier noe om den innsatsen de la ned. Det er nå gått 71 år. Det er en skam at det har gått så lang tid før denne delen av vår hjemmefront får den oppmerksomhet og heder den fortjener».

Kilder:

• Jon Atle Krogstad: «Kommunistene i Trøndelag 1936-1945. Kamp mot krig og fascisme». Hovedoppgave i historie, NTNU 1975

• Ola Flyum og Stein Slettbak Wangen: «Rinnans testamente»

• Frode Færøy: «Fiende eller forbundsfelle? Den kommunistiske motstandsbevegelsen i Norge»

• Berit Rusten: Den røde fyrbøteren (nettside)

• LO i Trondheim 90 år

• Christian Larsen: «Trondheim Handel og Kontor 100 år»

• Per Hansson: «Hvem var Henry Rinnan»

• WikiStrinda

Skrev brev til sine nærmeste

Henry Thingstad skrev et avskjedsbrev til sin «broder, slekt og venner», som det heter i overskriften. Her tar han farvel, vel vitende om det som venter ham. Han vet at det er gjort forsøk på å få ham og de andre domfelte fri, men innser at det ikke gir resultater. I brevet navngir han sine angivere, beskriver tilværelsen i fengslet og takker for støtten han har fått. Her er noen utdrag:

«Her oppe på Vollan har vi etter at dommen er falt hatt det særlig bra. Her flyter med mat og drikke, tobakk og knask. Vi lever som grever på våre siste dager. De første dager etter at vi ble arrestert var jeg under behandling av SD (det tyske sikkerhetspolitiet, red.anm.) og ovennevnte nordmenn (angiverne, red.anm.). Det er de verste dagene i mitt liv. (...) Vi håper at dere skal kunne være stolte av oss. (...) Vi sitter her i to celler, såkalte dødsceller, 10 og 11 i første etasje av det gamle fengsel. (...) Vi fordriver tiden med sang, lesing, spiller sjakk og forteller hverandre interessante episoder fra den tid vi var sammen med dere. Dessuten tenker vi på dere som skal være nødt til å leve igjen i denne jammerdal. (...) Vi som sitter her dømt til døden selv, vi retter en inntrengende takk til dere for det offer dere har måttet gi for vår felles sak. (...) Håper da at dere alle får være friske, og at dere får overleve denne krig, slik at dere får oppleve sluttkampen om den store seierrike fred. Deres Henry»