Fra pøbel til proff fagforeningsmann

LENE SVENNING (tekst)

lene.svenning@lomedia.no

MARTIN G. SLØRDAL (foto)

martin.slordal@lomedia.no

– Jeg vil aldri flytte herfra.

Adrian Miller-Moss er sikker i sin sak der han står og ser utover Holmestrand by oppe på fjellet, her store deler av byens befolkning faktisk bor. Sola blinker i Oslofjorden og skinner på byen, utsikten er upåklagelig. Nå trenger Adrian og de andre som bor på fjellet ikke lenger å kjøre de fem kilometerne til Vestfold-byen, i november åpnet den nye fjellheisen som tar innbyggerne rett opp og ned de 70 høydemetrene på kort tid. Her er det både stille og fredelig, og veien er kort vei til både Drammen i øst, og Tønsberg i vest.

{b}HJEMME BEST: Du kan ikke få det bedre enn i Holmestrand, mener Adrian Miller-Moss.

Martin Guttormsen Slørdal

Her oppe på fjellet har Adrian vokst opp. Og her har han, kona Honorata og sønnen Theo bosatt seg.

– Gravemaskin, roper Theo begeistret, og sannelig står det ikke en gul en langt der nede i byen.

Ungen er hjemme fra barnehagen i dag, Adrian benytter anledningen til å være sammen med 2-åringen så ofte han kan. Sammen kjører vi de få hundre meterne fra fjellheisen og til den røde eneboligen fra 60-tallet.

{f1}

Store mål

Til vanlig jobber Adrian på Meny i nabokommunen Sande, som ansvarlig for øl og mineralvann. Siden 1. april har han tatt på seg ansvaret for noe helt annet: Å verve hundrevis av nye medlemmer i Norgesgruppens kjeder. I seks måneder betaler Handel og Kontor ham for at forbundet skal vokse i denne delen av varehandelen. Målet er å bikke en organisasjonsgrad på 20 prosent i Meny, Spar og Kiwi. Det skal ikke mye til for å nå målet i de to førstnevnte, men i Kiwi organiserer HK fattige 12,5 prosent av de ansatte. Mer enn tusen nye medlemmer må til i denne kjeden.

– Det er en kjempejobb. Jeg er avhengig av at flest mulig bidrar. Norgesgruppen er for stort for bare meg. Hvis medlemmene vil ha et sterkt forbund, må de være med på jobben, sier Adrian.

NYE MEDLEMMER I SIKTE: HK og Adrians mål er å få opp organisasjonsgraden i Meny, Spar og Kiwi.

Martin Guttormsen Slørdal

Han nøyer seg ikke med å verve i sitt eget nærområde. I løpet av dette halve året er Adrian hyret inn av flere HK-regioner. Det innebærer at han også skal besøke butikker i kjedene andre steder i landet.

Nå jobber Adrian blant annet med å lage en vervekonkurranse der både den som verver og nye medlemmer kan vinne premier. Det kan være med på å få opp medlemstallet, tror han.

Selv lar han seg motivere av konkurranser. Adrian har vunnet salgskonkurranser på jobben, og innkassert premieturer til både London og Barcelona.

– Setter jeg meg mål, går jeg helhjertet inn for det, sier han.

Klump i magen

Det er neppe tilfeldig at det er nettopp Adrian som har fått denne jobben. I løpet av de siste tre årene har han vært med på tre verveuker med HK, en sommerpatrulje med LO, og et verveprosjekt i Meny i regi av forbundet. Til sammen har han fått imponerende 180 arbeidstakere til å melde seg inn i HK. Hva er oppskriften hans?

– Jeg har ingen. Når jeg er ute for å verve medlemmer, prøver jeg å lese hver person jeg møter for å finne ut hva de er opptatt av. Har de hørt om HK før, eller må jeg begynne på scratch? Har de vurdert å melde seg inn?

Storververen er ikke høy i hatten når han går inn i en butikk på jakt etter nye medlemmer.

– Jeg har alltid en klump i magen, for jeg er egentlig litt folkesky. Og siden jeg vanligvis ikke snakker med folk jeg ikke kjenner, så tar det ganske mye krefter, sier han.

Norgesgruppen er for stort for bare meg. Hvis medlemmene vil ha et sterkt forbund, må de være med på jobben.

Adrian Miller-Moss

Det er ikke mer enn fem år siden han ble medlem av HK selv. Adrian var sykmeldt, og hun som var tillitsvalgt mente at stillingen hans hang i en tynn tråd, og at han snart ville ha bruk for en fagforening i ryggen. Det fikk hun rett i. Da Adrian kom tilbake på jobb, var stillingen hans som kolonialansvarlig borte. Med HKs hjelp ble Adrian og sjefen enige om en løsning som ga ham jobben han har i dag.

– Jeg fikk en bedre jobb og mer i lønn. Jeg slapp personalansvar, og får overtidsbetaling, smiler han fornøyd.

Siden har han blitt tillitsvalgt på jobben. I mai var han også en av HKs delegater på LO-kongressen.

Aggressiv og ukonsentrert

Adrian har jobbet i Meny siden han var 14 år. Det siste året på ungdomsskolen ble Adrian plassert i en spesial­klasse. Det innebar blant annet to dager i uka i arbeidslivet.

– Jeg var en troublemaker. Jeg hadde dårlig oppførsel, var frekk, ingen skulle bestemme over meg. Jeg hadde en voldsom aggressivitet. Det er mange situasjoner jeg skulle ha vært foruten, forteller han og rister svakt på hodet.

VAR EN TROUBLEMAKER: Først da Adrian var 30 år fikk han konstatert at han hadde ADHD.

Martin Guttormsen Slørdal

Kanskje var det fordi han ble mobbet. Adrian sier at han følte seg utstøtt, at han ble ertet for det som den gangen var et litt uvanlig fornavn, og for at han er relativt mørk i huden – det skylder han på sin italienske bestemor.

Jeg var en troublemaker. Jeg hadde dårlig oppførsel, var frekk, ingen skulle bestemme over meg.

Adrian Miller-Moss

Eller var det fordi han hadde ADHD? Først da Adrian var nærmere 30 år, ba han legen om å bli utredet for «Attention Deficit Hyperactivity Disorder» som det heter på engelsk, på norsk «oppmerksomshets- og hyperaktivitetsforstyrrelse».

– Jeg slet med konsentrasjonen, det har jeg alltid gjort, og følte at det var noe som ikke stemte. Jeg har lært å håndtere aggressiviteten med årene, men hodet mitt er alltid fylt opp, forklarer han.

Det ble konstatert at Adrian har ADHD.

– Jeg skulle ønske at de hadde funnet ut av det den gangen, i stedet for å tilkalle barnevernet gang etter gang. Jeg ble beskyldt for å drive med narkotika, men jeg hadde ikke engang sett narkotika, sier han.

Lommene fulle av ideer

I dag er Adrian medisinert med Ritalin, selv om han prøver å holde dosene så lave som mulig. Helst vil han leve uten medisin.

– Det kan være vanskelig å skille tankene, vanskelig å følge med på ting som skjer når det er så mange tanker i hodet. Jeg kan bli ordentlig sliten i hodet, jeg klarer liksom ikke å tenke ferdig en tanke. Men med medisin klarer jeg å holde fokus. Og konsentrasjonen min er langt bedre, forteller han.

Adrian mener at det er positive sider ved å ha ADHD også.

– Jeg går veldig inn i ting, blir gira, og har høy motivasjon for det jeg driver med. Ideene er mange, jeg har lommene fulle av lapper med ting jeg kommer på og skriver ned i løpet av dagen, ler han.

Lokal attraksjon

Året etter ungdomsskolen fortsatte Adrian å jobbe på Meny i hjembyen. Med piercing i leppa, øyebrynet, nesa og ørene, skilte Adrian seg ut. Arbeidsgiveren brydde seg lite om det.

– De så vel at jeg var flink til å jobbe. Jeg synes det var fint å ha noe å drive med, og følte meg trygg, sier han.

Etter et år begynte han på mekanikerlinja på videregående skole.

– Jeg ville gjøre noe praktisk, men likte ikke å bli skitten på hendene, smiler han.

Egentlig ville han bli frisør. Han hadde vært hårmodell i flere år, og var nærmest for en lokal attraksjon å regne, stadig med nye hårfarger og frisyrer, forteller han.

LOKAL ATTRAKSJON: Adrian ble nærmest regnet for å være en lokal attraksjon fordi han ofte skifta hårfarger og frisyrer.

Martin Guttormsen Slørdal

Adrian droppa ut av mekanikerlinja, og vendte tilbake til Meny. Siden har han blitt i kjeden, først i hjembyen, siden i nabokommunen Sande. Butikkjobb passer godt for en med ADHD, mener han. Med fysisk arbeid gjør det ikke noe om tankene vandrer. Og Adrian mener at han lærer mest av å gjøre ting, ikke av å lese.

– I dag er det ikke så lett for så unge å få jobb i en butikk. Ikke alle ville satset på en som meg heller. Jeg er veldig takknemlig for at sjefen min den gangen tok sjansen, sier han.

Et tøft år

På veggene i stua henger det mange bilder av den lille familien. Flere av dem er fra bryllupet til Adrian og Honorata. Midt i blant dem henger det et svart-hvitt foto av en liten kropp, hånda holder over kneet. Det er lille Solan, som kom til verden for et år siden, mange uker før tida. For mange uker. Gutten levde i bare 20 minutter.

– Det har vært et tøft år. Takket være Theo har vi kommet oss igjennom det. Solan betyr mye for oss selv om han ikke lever lenger. Han er en del av familien, sier Adrian med gråt i stemmen.

Toåringen sitter ved siden av ham i sofaen og spiser brødbiter med leverpostei. Faren stryker ham over håret og smiler.

– Han her har nok blitt mer bortskjemt enn nødvendig det siste året.

FAMILIEMANN: Adrian er lykkelig sammen med kona Honorata og sønnen Theo (på bildet i bakgrunnen). Men for et år siden opplevde Adrian og Honorata å miste sin nyfødte sønn Solan.

Martin Guttormsen Slørdal

Vil gi noe tilbake

Adrian brenner for arbeidet han gjør i HK.

– Folk bruker store deler av livet sitt på jobben. Da er det viktig at de har det bra på arbeidsplassen, sier han.

Holmestrandingen har aldri vært politisk engasjert. Han har imidlertid fått øye på fagbevegelsens plass i samfunnet.

– Jeg vil være med på å bidra til trygge arbeidsplasser i framtida. Jeg var en pøbel. Med all dritten jeg har gjort mot andre mennesker, er det min tur til å gi noe tilbake.