Fagforeningsmannen som ble prest

LENE SVENNING (tekst)

lene.svenning@lomedia.no

MARTIN G. SLØRDAL (foto)

martin.slordal@lomedia.no

Sola ligger lavt på himmelen enda det er midt på dagen. Et hverdagslig syn for folk i Finnmark, fascinerende for folk som kommer flyende sørfra. Eller kanskje det ikke er så hverdagslig?

– Et magisk øyeblikk, sier Torbjørn Brox Webber om da sola kom tilbake for et par uker siden etter nesten to måneders mørketid.

I det han karakteriserer som mildvær, det er bare ti minusgrader og snøfokk denne dagen, kjører vi avgårde fra Høybuktmoen flyplass i Kirkenes og fire mil sørover til Pasvik, på veien som ifølge Torbjørn går under tilnavnet «Norges lengste, dårligste bilvei». Det går fort i svingene i det snødekte landskapet. Presten, og vi, skal til Svanvik kirke for å hente et filmlerret. Det skal brukes under kveldens arrangement i Kirkenes kirke.

HJEMME: Her i Svanvik kirke ble Torbjørn Brox Webber ordinert som prest. Kirka ligger like ved prestens barndomshjem.

Martin Guttormsen Slørdal

Ingen vekkelsespredikant

Torbjørn Brox Webber jobbet i Handel og Kontor i tolv år. Først som ungdomssekretær, unggutten hadde jobbet på en Rema-butikk og forsøkt å få på plass en tariffavtale. Siden ble han regionsekretær i HK region Øst, senere faglig sekretær på forbundets hovedkontor i Oslo. Nå har han byttet beite. Men at Torbjørn, som ikke ville la seg konfirmere og meldte seg ut av statskirka som 14-åring i protest mot kirkas holdning til homofile, skulle bli prest, var det ingen som forutså. Heller ikke gamle fagforeningskamerater så det komme. Men Torbjørn trives i jobben og rollen som prest.

– Jeg er jo i kontakt med mange mennesker, ordner med begravelser og sørger for at folk får tatt et verdig farvel med sine. Det er en givende jobb, og den betyr mye for mange mennesker, sier han.

– Får du frelst noen?

– Nei, det er jeg ikke så opptatt av, det må jeg bare si rett ut. Det er ikke derfor jeg jobber her. Jeg er ingen vekkelsespredikant, og det har jeg ikke noe mål om å bli heller.

ÅPENT HUS: – Kirka er en del av samfunnet, og samfunnet en del av kirka, mener Torbjørn Brox Rognmo. Her har han invitert til visning av filmen «Sameblod» med påfølgende debatt i Kirkenes kirke.

Martin Guttormsen Slørdal

Plutselig prest

Torbjørn hadde egentlig ingen planer om å bli prest. I de siste arbeidsårene i HK tok han noen fag på Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo, ved siden av jobben.

– Jeg tok først et fag om det flerreligiøse Norge, jeg tenkte at det var greit å vite mer om det temaet som regionsekretær i Handel og Kontor, litt om hva medlemmene tenker på, sier han.

Men Torbjørn syntes det var så interessant at han tok noen flere fag på fakultetet. På et tidspunkt så han enden på utdanningen, så da var det bare å gasse på, forteller han. Han og kona Amy, som han traff da Amy satt i HKs ungdomsutvalg, bestemte seg etterhvert for å flytte til Kirkenes. Torbjørn lengtet hjem – det var en drøm som kom siganes, som han sier.

Alminnelig kristen

Amy fikk jobb som lærer i Kirkenes, Torbjørn skulle skrive masteroppgaven sin. I 2014 fikk han sommerjobb som prest i Sør-Varanger. Det ga mersmak. Da han var ferdig med masteroppgaven sin, ble han altså ordinert som prest, og fikk fast jobb i soknet. Men det var ikke akkurat et kall.

– Det å være prest er en helt vanlig jobb, ordentlig lønnsarbeid, sier han.

– Har du alltid vært kristen?

– Ja, man har jo den troen man har, famler han.

– Jeg er en alminnelig kristen. Jeg har en tro på en Gud som kan bidra til kamp og frigjøring, sier han mer bestemt.

Torbjørn kommer ikke fra et kristent hjem.

– Nei, nei, nei! Foreldrene mine var SVere, faren min revolusjonær, sier han.

Politisk oppvekst

Torbjørn tar seg tid til en omvisning i kirka, bygd som et nasjonalt symbol i tømmer, og merket av granat­treff under krigen. Det var i denne kirka han ble høytidelig ordinert som prest for et år siden, her på Svanvik, stedet hvor han vokste opp. Her ligger Pasvik folkehøgskole, hvor både mora og faren til Torbjørn jobbet som lærere. Her sto fred, solidaritet og fellesskap med nabofolket i Sovjetunionen og senere Russland høyt oppe på agendaen.

– Det ble en veldig politisk oppvekst ut av det. Skolen har en stor, samfunnsmessig betydning, og var en pioner i folk-til-folk-samarbeidet over grensene til Russland og Finland, sier Torbjørn.

Familien på fire bodde i en av tjenesteboligene som omkranser folkehøgskolebygget. Ved siden av ligger fotballbanen til idrettslaget Pasvik Hauk. Her har Torbjørn stått i mål under mang en kamp. Ifølge ham vant laget mange priser for fair play, og lite annet.

På den andre siden av Pasvikelva like ved, ligger Russland. For Torbjørn og de andre i Sør-Varanger er Russland en nabo de er på god fot med. Grenseboerne fra begge land har fritt leide over grensa, det er med på å skape tillit og forståelse, og det betyr mye for handelsnæringen, sier Torbjørn.

– Vi drar til Nikkel og fyller diesel for fem kroner literen, og russerne kommer til Kirkenes for å handle, forteller han.

Støtter Frode Berg

En av dem som har vært sentral i samarbeidet med russerne på den andre siden av grensa, er Frode Berg. Navnet hans har blitt godt kjent de siste månedene: Han sitter fengslet i Moskva, anklaget for spionasje. Torbjørn er sikker i sin sak: Frode Berg er uskyldig.

– Frode har jobbet for et godt samarbeid med Russland i alle år. Han har aldri ønsket noe annet enn godt naboskap. Han er ikke en spion, men en brobygger, sier Torbjørn.

STØTTEGRUPPE: Torbjørn Brox Webber og Øystein Yngve Hansen i Fagforbundet i Finnmark jobber for at den spionanklagede Frode Berg skal slippes fri fra fengelset i Moskva.

Martin Guttormsen Slørdal

37-åringen har kjent Berg siden han var tolv år gammel og spilte trompet i Kirkenes skolekorps. Berg var styreleder i korpset. I dag er Berg leder i menighetsrådet.

Under julegudstjenesten i Kirkenes kirke mante Torbjørn myndighetene til å hente Berg hjem og å styrke det norsk-russiske samarbeidet. Applausen, som ikke er vanlig i kirka, lot ikke vente på seg. Det gjorde heller ikke oppslaget i Aftenposten.

Støttekomiteen sitter ikke stille. Etter at HK-Nytt har gått i trykken skal de møte Norges utenriksminister når hun kommer på besøk til Kirkenes.

Solidaritet

På vei tilbake til Kirkenes tar vi en liten omvei til Storskog, grenseovergangen som ble verdenskjent i 2015. I løpet av kort tid kom 5.500 flyktninger fra Syria, Afghanistan og andre land syklende over grensa her.

– Det var en flott solidaritetsaksjon som kommunen gikk i bresjen for. Flyktningene ble tatt imot på en rettferdig og human måte. Du må huske at de som bor her selv har, eller har foreldre og besteforeldre som har opplevd bombeangrep etter bombeangrep og har fått brent ned alt de eier under krigen. Det er en del av vår kollektive historie og bevissthet som brukes som et utgangspunkt i møte med andre mennesker som trenger omsorg og beskyttelse. Forskjellen mellom et krigsherjet Aleppo og et utbombet Kirkenes er vanskelig å få øye på, sier Torbjørn, og setter bilen i gang igjen.

Sightseeingen byr også på en tur innom Bjørnevatn og den nå nedlagte Sydvaranger gruve. Bedriften er også opphavet til fagforeningen Nordens klippe, som er kjent for fanen «Ned med tronen, alteret og pengevældet».

Alltid LO-medlem

Vi er tilbake i byen. På vei over torget vinker Torbjørn til en kar i et vindu i andre etasje. Det er Øystein Yngve Hansen, nestleder i Fagforbundet i Finnmark. Han er også leder i støttegruppa for Frode Berg. Og Torbjørns tillitsvalgte. Presten er medlem i Fagforbundet, Presteforeningen er uaktuell.

– Jeg følger Arbeiderpartiets vedtekter om at medlemmene skal være LO-medlemmer, så det kommer jeg til å være resten av livet, lover Torbjørn.

Som ung var Torbjørn med i Sosialistisk Ungdom. Nå er han altså medlem i Arbeiderpartiet. Han synes det er uproblematisk å være partimedlem og prest.

– Er den som mumler en bedre prest? Eller er det å være samlende det samme som å være profilløs, spør han retorisk.

Telefonen ringer.

– Hei Mathilda! Hva vi skal ha til middag? Jeg vet ikke. Hva har du lyst på?

Torbjørn har vært stefar for 12-åringen i ti år. Hun har en lillesøster på åtte.

Nå må Torbjørn stikke. Han skal vie et par hjemme hos dem, HK-Nytt får ikke være med.

– Har du kappa og alt klart da, eller?

– Ja, det ligger i bilen. Eller ligger det i bilen? Jeg må innom kirka.

Samisk slekt

Noen timer senere står presten ved alteret i Kirkenes kirke. I kveld, dagen før samenes nasjonaldag, arrangerer han visning av den svenske filmen «Sameblod». Den handler om rasismen samene i Sverige ble utsatt for på 30-tallet, med mange av de samme konsekvensene som fornorskningspolitikken hadde her til lands. Undertrykkingen og diskrimineringen gjorde at mange samer, og kvener, slett ikke ville vedkjenne seg denne delen av identiteten sin.

Det har også Torbjørn fått merke. Det er bare fire år siden familien fikk bekreftet at de også er samiske. Farslektas finske aner har vært mer kjent. Den samiske delen av slektshistorien hadde så langt blitt skjult og fornektet.

– Det er det fornorskningen har handlet om; å få folk til å glemme hvem de er, hvor de kommer fra, og hvilket språk de snakker. Hvis du krydrer det med litt god, gammeldags rasisme, tar det ikke lang tid før folks identitet er visket ut, sier han.

Torbjørn har tatt konsekvensen av sin nyervervede kunnskap om røttene sine. Datteren Aurora på åtte år får undervisning i samisk på skolen. Og familien har registrert seg i samemanntallet.

Filmen gjør tydelig inntrykk på de omlag 150 oppmøtte i kirka, mange av dem samer. Det kommer også til uttrykk i paneldebatten Torbjørn leder etter filmen.

SAMISK: Det er bare fire år siden Torbjørn Brox Webber fikk vite at han er av samisk slekt. Nå lærer dattera samisk på skolen.

Martin Guttormsen Slørdal

Kamp eller service

Torbjørn slokker lysene og låser kirka etter at sistemann er ute. Vi tar en tur på byens eneste pub.

Presten, som ble lansert som nestleder i Handel og Kontor for fire år siden, savner ikke jobben i forbundet, men kolleger og tillitsvalgte. Han har fortsatt mange tanker om fagbevegelsen, som han fremdeles er en del av.

– Det er en tendens i fagbevegelsen til at godt fagforeningsarbeid blir erstattet med en tanke om at medlemmene er passive kunder. Får de et problem, får de hjelp av et profesjonalisert serviceapparat. Men fagbevegelsens arbeid handler om å organisere folk slik at vi kan forbedre våre liv og våre arbeidsforhold gjennom felles handling og aksjon. Det pågår en kontinuerlig kamp mellom disse to måtene å se på hva fagbevegelsen er, sier han.

Han er ikke til å misforstå: Torbjørn mener fagbevegelsen må være en kamporganisasjon.

– Jeg støtter deg og du støtter meg. Det er solidaritet.