Martin Guttormsen Slørdal

Et rødt hjerte under bluesen

Janne Hegna er mest opptatt av politikk. Og av arbeiderhistorie. Og Notodden bluesfestival.
07.11.2014
15:41
27.08.2015 20:00

lene.svenning@lomedia.no

martin.slordal@lomedia.no

Ikledd Palestina-skjerf, militærgrønn jakke og stoffveske står Janne Hegna med begge beina planta i asfalten i Hydroparken på Notodden. Det er en stund siden sleggene sang og hamrene slo i fabrikklokalene ved bredden av Heddalsvannet. Det gamle jernverket er borte, det samme er Norsk Hydro, som så dagens lys nettopp på Notodden. I dag er det noe småindustri igjen på området.

– Her vil de bygge boliger nå, sier hun og peker mot de gamle fabrikklokalene.

– Det har vi protestert kraftig mot. Vi vet hva som skjer, det tar ikke lang tid før beboerne begynner å klage på bråk fra bedriftene, fnyser hun.

Bare et par steinkast unna Hydroparken ligger imidlertid et nybygg Janne Hegna har sansen for: Bok- og blueshuset. Her finnes både Notodden blueseum, et musikkstudio, scene, folkebibliotek, restaurant - og kontoret til Notodden bluesfestival. Og utenfor, rett på betongen, står statuen av to arbeidsfolk fra Hydro. Det er så Janne Hegna blir fuktig i blikket og mo i knærne.

Kollektiv depresjon

Europas største bluesfestival arrangeres nettopp her, i Hydroparken og i sentrum av byen, noen hundre meter lengre opp.

– Der det er vann og jernbane, der er det blues. Blues handler om håp og lengsel etter noe bedre, det er kanskje det jeg kjenner meg igjen i. Og sånn er det jo i fagbevegelsen også, vi kjemper for bedre betingelser for medlemmene, sier Janne i et forsøk på å forklare hvorfor hun synes det er så naturlig at det nettopp er LO-forbund og fagforeninger som er hovedsamarbeidspartnerne til Notodden bluesfestival. Janne Hegna er kvinnen bak samarbeidet.

– Da «bluesen» starta opp var den med på å løfte folk, og byen, ut av en kollektiv depresjon. Jeg har sett hvor positivt det har vært for Notodden, sier hun, og tar trinnet opp på scenen på torget, som strengt tatt ligner på et gedigent buss-skur.

– Det er her vi feirer 1. mai på Notodden. I 1918 vedtok 1. mai-møtet her å innføre 8-timersdag på Hydro, ett år før det ble innført i resten av landet, forteller hun stolt.

På parkeringsplassen på den ene siden av torget foregår LOs gratiskonsert under «bluesen», til høyre ligger LO i Notoddens eget hus, sentralt plassert i byen.

– Nå er det jo nesten ikke folk igjen her, da, etter at kjøpesentrene kom, klager Janne.

Spleiselag

«Somliga går med trasiga skor». Det er tittelen på en Cornelis Vreeswjik-sang, men også navnet på LOs solidaritetskonsert under bluesfestivalen. Den trekker både kjente artister og veldig mange folk.

Det var Janne som fant på navnet da fagbevegelsen fikk ansvaret for søndagskonserten i 2010. Det ble en suksess.

– Tittelen henspeiler på fattigdomsproblematikk. I fagbevegelsen jobber vi for at folk skal ha ei lønn å leve av. Alt koster penger i dag, og ikke alle har råd til å dra på festival. Denne konserten er for alle, den er gratis. Men musikerne skal ha betalt, understreker hun.

Året etter, i 2011, trakk Fagforbundet seg som hovedsponsor av festivalen. Det så mørkt ut for hele arrangementet. Kunne andre i fagbevegelsen overta, ikke bare som arrangører av «Somliga», men som hovedsponsor for hele festivalen? Janne Hegna fikk bruk for nettverket sitt i fagbevegelsen. Arbeidsgruppa bestående av tillitsvalgte fra flere forbund fikk ja fra 58 LO-forbund og fagforeninger som nå er sammen om å være festivalens hovedsamarbeidspartner.

Industriarbeider

Janne Hegna jobber som forbundssekretær i Musikernes Fellesorganisasjon (MFO), er tillitsvalgt på jobben, og sitter i styret i Oslo/Akershus Handel og Kontor. Men hun kommer fra industrien. I 20 år jobba hun i Notodden-bedriften Isola Platon, og så kjent som «Silken». Hegna jobba på veveriet, og produserte presenninger og veksthusduker, på dag-, kveld- og nattskift. Her var hun også klubbleder.

– Da jeg begynte på Platon i 1984, var vi 150 ansatte. Da jeg slutta i 2004 var vi 30 ansatte - og produserte tolv ganger mer enn da jeg begynte der. Tenk på den utviklinga, da!

Jannes begeistring over industriens betydning er stor. Kanskje ikke så rart, hun er vokst opp ved jernbanestasjonen i bygda Lisle¿herad noen kilometer fra Notodden sentrum, like ved Svælgfoss kraftverk, som i 1907 var Europas største og verdens nest største i sitt slag.

– Der starta velferds-Norge, i bygda mi, sier Janne stolt.

Darling Britt

Janne Hegna vokste opp i det hun definerer som middelklasse i samfunnet som ellers var preget av motsetningene mellom overklassen og arbeiderklassen. Faren hennes var reisemontør på skip og i Nordsjøen, og mora drev dagligvarebutikk.

– Klasseforskjellene kom veldig godt fram her. Arbeiderboligene lå på egne områder, funksjonærboligene på andre. Og bøndene menget seg ikke med bygdefolket, minnes Janne.

Eller Britt-Janne, som hun egentlig heter.

– Jeg har aldri vært så begeistra for «Britt». Det tror jeg har sammenheng med Prima Vera-låta «Du var min darling, Britt, du smittet meg med din bronkitt», ler hun.

Hun kan være så stolt av Notodden hun bare vil, Janne, men nå bor hun i nabokommunen Bø. Ektemannen Inge hadde odelsrett til småbruket Hegna, så hvor de skulle bo lå i kortene. Paret møtte hverandre på landbruksskolen da hun var 16 og han 18, begge er utdannet agronomer. Siden giftet de seg, og fikk to unger.

– Vi har vært sammen i 32 år. Vi utfyller hverandre. Han er like innadvendt som jeg er utadvendt, slår hun fast.

Elsker jobben

Hvordan havna så industriarbeideren Hegna som saksbehandler i musikernes fagforbund?

Etter at Janne avsluttet sin industriarbeiderkarriere jobbet hun i ulike organisasjonsprosjekter i regi av LO. Ett av dem dreide seg om å organisere ansatte i servicesektoren i Notodden. Janne Hegna skal ha skylda for at flere av butikkene på Tuvensenteret har tariffavtale. Deretter begynte hun som organisasjonsarbeider i Arbeidsmandsforbundet, med Telemark, Buskerud, Vestfold og Østfold som nedslagsfelt.

– Det var veldig spennende - og veldig slitsomt. Jeg hadde omlag 200 reisedøgn i året, forteller hun.

Så da det ble ledig jobb på hovedkontoret til MFO i Oslo, søkte hun og fikk jobben.

– Jeg jobber med det jeg elsker over alt. Nå kan jeg være med på å påvirke innholdet i tariffavtalene. Og å bygge opp tillitsvalgte til å bli sjølgående, synes jeg er moro, sier hun.

Janne er selv tillitsvalgt på jobben. Det må da være en smal sak?

– Nei. Fagbevegelsen er ikke den flinkeste arbeidsgiveren, særlig når det gjelder de ansattes medbestemmelsesrett. Det hoppes over noen møter, de er ikke så flinke til å høre på de ansatte. Gamle tillitsvalgte er ikke nødvendigvis gode ledere, sier Janne og understreker at hun ikke snakker om MFO spesielt, men om hele fagbevegelsen.

– Snekkeren er jo ofte den som har det mest lurvete huset, sier hun.

To verdener

De siste fire årene har Janne ukependlet mellom Oslo og Bø.

– Jeg synes at jeg har det beste fra to verdener. I Oslo kan jeg gå til jobben, det er knall, gå på konserter, ta en pils med gode venner og gå helt hjem. Det gjør jeg jo aldri hjemme. Og så er det så utrolig mange fine steder i Oslo, og byen har en fantastisk arbeiderhistorie. Jeg synes jeg har det som plommen i egget, sier hun.

Janne tar HK-Nytt med seg hjem til Hegna, noen kilometer fra Notodden på heia i retning Bø. På den bratte veien opp til huset passerer vi steinbruddet, Inges arbeidsplass.

– Det er jeg som er Anne Knutsdotter, sier Janne og minner om jenta i barnesangen som bur der ingen skulle tru at nokon kunne bu.

Her har hun og mannen hatt både griser, kyr og kaniner, men det er lenge siden nå. I dag er det bare katten Pus og hundene igjen.

I hundegården ved den gamle låven står blandingshunden Emma og elghunden Vilja med halene høyt hevet, lykkelig over å se matmora. De får også være med inn.

– Jeg savner bikkjene når jeg er i Oslo. De gir sjelefred. Og så er de like fornøyd med meg uansett, smiler hun.

På Hegna er det det romslige kjøkkenet som er husets hjerte. Her lager Janne gjerne norsk tradisjonell mat.

– Og her kan jeg sitte med kaffekoppen og ta livet med ro, sier Janne og ser ut av vinduet.

– Jeg hadde en fin hage en gang, men akkurat det får jeg ikke til når jeg pendler, kommenterer hun.

Janne synes det er deilig å være hjemme i helgene, men hun har også et annet steder som trekker. Bare tjue minutter hjemmefra ligger Stamstjønn, og i den ligger en liten holme, og på den står det ei lita hytte på knappe 24 kvadratmeter. Og akkurat der finner Janne fred og ro.

– Det er det fineste plassen på jorda.

Himla moro

Janne er medlem i partiet Rødt. Det mener hun ikke alltid regnes som stuerent i fagbevegelsen.

– Jeg synes folk som ikke stemmer Arbeiderpartiet ofte blir urettferdig behandla, at det liksom skal være illojalt å stemme SV og Rødt. Det provoserer meg. Det er fryktelig mange flinke folk i fagbevegelsen som mest sannsynlig ville hatt helt andre posisjoner om de ikke hadde tilhørt «feil» parti. Det synes jeg er fryktelig trist, sier hun.

Da hun ble spurt om å være faglig leder i Rødt, takket hun imidlertid nei.

– Alt er så himla moro, og så blir det for mye noen ganger. Jeg må begrense meg, jeg rekker ikke alt, sier hun.

I tillegg til bluesfestivalen og styrevervet i HK, er Janne også engasjert i Palestinakomiteen.

Engasjementet for «Somliga» gir hun imidlertid ikke fra seg.

– Det gir meg så mye. Dessuten elsker jeg å jobbe på dugnad.

lene.svenning@lomedia.no

martin.slordal@lomedia.no

Blues handler om håp og lengsel etter noe bedre, det er kanskje det jeg kjenner meg igjen i.

Fagbevegelsen er ikke den flinkeste arbeidsgiveren.

Britt-Janne Hegna

Alder: 48 år

Stilling: Forbundssekretær i Musikernes Fellesorganisasjon, MFO

Diskuter gjerne saken i kommentarfeltet! Bruk fullt navn, vær saklig og vis respekt for andres meninger. Bruk vanlig folkeskikk og husk at det du skriver blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering og hat, og falske profiler.

Vennlig hilsen redaksjonen

07.11.2014
15:41
27.08.2015 20:00

Britt-Janne Hegna

Alder: 48 år

Stilling: Forbundssekretær i Musikernes Fellesorganisasjon, MFO