INTRO

INTRO

Martin Guttormsen Slørdal

Cut the crap!

Liv Tørres vil ha ting til å skje.
10.10.2014
14:33
27.08.2015 20:00

eva.ler.nilsen@lomedia.no

martin. slordal@lomedia.no

Generalsekretæren i Norsk Folkehjelp leser igjennom manuset sitt en gang til, går noen runder rundt seg selv bak scenen, snakker litt med tidligere kulturminister Åse Kleveland, legen Mads Gilbert og noen av artistene. Utenfor, på Rådhusplassen i Oslo, har flere tusen mennesker møtt opp til arrangementet «Musikk for Gaza». Artister som Karpe Diem, Stein Torleif Bjella, Marte Valle og Mannskoret stiller alle opp i solidaritet med det palestinske folket. Liv Tørres rensker halsen og går ut til folkehavet for å holde sin appell.

I løpet av den tilspissede krigen i sommer, er over 2.000 palestinere drept og 10.000 skadd. Ødeleggelsene i Gaza er enorme, hjelpebehovet vil vare ved i lang tid. Det er beregnet at det vil ta omkring 20 år å bygge opp igjen det israelerne har jevnet med jorden. Liv Tørres setter ord på lidelsene, på krigen og den skjeve maktbalansen. Men også på håpet om fred i området og hjelpen som skal fram.

Dropper tompraten

To dager senere. Liv Tørres har invitert HK-Nytt på kaffe hjemme på Godlia, øst i hovedstaden. Huset bygde hun for ti år siden, på tomta som farfaren kjøpte som en åkerlapp under krigen. I dag er området et idyllisk villastrøk, stille og tilbaketrukket fra trafikken på Ytre ringvei. I huset er innredningen langt fra minimalistisk, Tørres-hjemmet er møblert i alle kroker. Hun har skipet flere, store afrikanske møbler og tepper hjem etter mange år i frivillig eksil. Kunst også, det synes på både vegger og gulv, på benker og i hyller. Minnene har fått sin fysiske plass, også de fra barndommen.

Eplene i hagen henger fortsatt på trærne, ripsen har tilgode å bli høstet inn, stikkelsbærene likeså. Liv Tørres har ikke tid til det, hagearbeid nedprioriteres i den travle damens kalender. Hun er ikke den som skryter av hjemmebakst, safting og sylting på sosiale medier. Om så tiden skulle strekke til, ville du nok likevel ikke finne slike statusoppdateringer fra denne adressen. Nei, Liv Tørres er dårlig på det hun kaller «gardinprat».

– Ikke at jeg er snobbete eller tar meg selv veldig høytidelig, men jeg er så dårlig på smalltalk om alt og ingenting. Tomprat og sladder gjør at samtalene med meg avsluttes ganske så raskt, sier hun.

Tørres liker heller å utfordre folk rundt seg, hun vil høre deres oppriktige mening, hun vil til kjernen av sakene; dropp visvas, bring hovedpoenget til torgs. «Hva er problemet, og hva kan vi gjøre med det. Hva vil vi oppnå?» er ofte utgangspunktet for hennes skarpe og raske analyser. Hun grubler ikke så mye på ting som har skjedd, det er veien framover som er viktig. Hodet jobber på høygir i møtet med andre.

Kjeder hun seg, kan det komme mange «jaha...» og «mmm...» ut av munnen mens tankene er et annet sted.

– Men du merker ikke at jeg jatter med, altså, sier hun og ler.

Her gjelder det for redaksjonsteamet å holde samtalen på et interessant nivå, skjønner vi. Vi har fått halvannen time til rådighet før Tørres skal videre i denne fredagens program. Vi tar plass ved det enorme spisebordet, hvor Liv ofte samler til selskap for venner og kjente. Med Liv Tørres som vertinne er det alltid altfor mye mat, men vin kan det aldri bli for mye av.

Pustehull

Vinkveldene med venner er pustehull i en heseblesende tilværelse. Skjønt, Liv Tørres klager ikke over en oversprengt avtalebok, mange reise-
døgn og et velfylt ballkort. Møter, representasjon og besøk i inn- og utland hører med til jobben. Og intense arbeidsøkter gir energi, mener hun. Heller skikkelige økter med ti baller i lufta samtidig, for så å ha det rolig en stund.

– Jeg er hele tiden på farta, og kommer for sent til nesten alt jeg skal. Men jeg slapper veldig godt av innimellom, særlig her hjemme. Og så hender det at vi har noen Thelma og Louise-turer, venninner og jeg. Da reiser vi, surrer rundt, drikker mye vin og og gjør ingenting, sier hun.

Vennene påstår imidlertid at hun sjeldent slapper av helt, at hun alltid er pålogget - i alle fall i hodet. Ifølge venner kan hun finne på å dra opp et dokument fra veska i 02-tiden på natta og forhøre seg om de andres mening i en eller annen aktuell sak.

– Nei! Nei! Det har jeg slutta med nå. Det var før, bedyrer Tørres.

Men at det tenkes og leses ustanselig, er hevet over enhver tvil. Leselysten kom inn via morens familie, hvor bøker hadde en sentral plass i hjemmet. De ble kjøpt på avbetaling, og bokskapet var familiens fineste møbel. Det har Liv arvet. Bøker ble også flukten fra det som var vrient og vanskelig i barndommen. Om det ikke var så lett å få seg venner, var det alltid en bok å leve seg inn i. Hun satt, gikk og syklet lesende hjemme på Godlia.

Lesing har hun aldri sluttet med. Er vennegjengen på hyttetur, ligger Liv inne og leser tre bøker mens de andre bestiger en topp. Hun vil ikke påstå at formen er dårlig, hun trener jo ukentlig, men det er bare så spennende med bøker. Hun leser alt, med unntak av dikt, og har en særlig forkjærlighet for biografier og politiske dokumentarbøker. Tørres har gitt ut bøker selv, og den siste, «Bak fanene», om internasjonal fagbevegelse, skal nå oversettes til engelsk. Hun har dessuten begynt å skrive på en ny bok. Den skal handle om hennes andre hjemland; Sør-Afrika.

Afrikansk familie

Hun bosatte seg der første gang i 1987. Den gangen var Liv Tørres
diplomatfrue og nybakt mor. Hennes forsøk på å koble seg til universitetsmiljøet i Cape Town ble ikke sett på med blide øyne, det var i tillegg til handelsboikott også akademisk boikott av Sør-Afrika på den tiden. Den nyutdannede statsviteren hadde imidlertid kontakt med sørafrikansk fagbevegelse, Cosatu, og jobbet tett på fire av deres forbund. Med det var frøet sådd til et langvarig, inderlig forhold. Hun ble fascinert av måten den sørafrikanske fagbevegelsen jobbet på i sin kamp mot
apartheidregimet. Tørres hevder at frigjøringsbevegelsen ANC ikke ville vunnet den kampen alene, de var avhengige av den folkelige mobiliseringen som fagbevegelsen sto for. Liv Tørres skrev senere en doktoravhandling i statsvitenskap om dette temaet. Og organisering er fortsatt det hun ser på som nøkkelen til suksess i alle prosjekter.

Men Liv Tørres forelsket seg i mer enn saken i Sør-Afrika. I 1992 traff hun Jay Naidoo, den gangen forhandlingsleder i Cosatu. Det ble ekteskap og datter nummer to. I årene som fulgte jobbet hun både i Sør-Afrika og Norge; hun var gjesteforeleser på universitetet i Johannesburg og hadde ulike stillinger i forskningsstiftelsen Fafo. Tørres startet til slutt opp en egen Fafo-filial i Sør-Afrika, og ledet gjennom den to viktige prosjekter; en nasjonal arbeidskraftundersøkelse som avslørte langt høyere fattigdoms- og arbeidsløshetstall enn de offisielle, og en vurdering av regjeringens første gjenoppbyggingsprogram. Funnene i begge undersøkelsene førte til at landet endret politikk. Det er hun stolt av.

På begynnelsen av 2000-tallet flyttet hun hjem til Norge og jobbet som førsteamanuensis på universitetet i Oslo. Etterhvert fant hun veien til Norsk Folkehjelp. Hun ble ansatt som utenlandssjef i 2006, og jobbet der i to år. Så reiste hun igjen.

– Jeg måtte tilbake til Sør-Afrika, blant annet i et forsøk på å redde ekteskapet, forteller hun.

Men selv om det ikke ble varig opphold i det afrikanske landet etter dette, er hun der minst to ganger i året. Det er døtrene også. De har tross alt en stor familie der, ikke minst en eks-svigermor som Liv er veldig glad i.

– Jeg tror ikke jeg kommer til å flytte tilbake dit noen gang, selv om jeg må innrømme at Norge egentlig er i kaldeste laget for meg, sier hun.

22. juli

Dette er Beirut, tenker Liv Tørres etter å ha karet seg opp to etasjer og klatret ut på bakkeplan. I hodet er det helt stille. Hun kan ikke lenger høre alarmen. Hun bare ser foran seg. Luften dirrer, det kommer kaffe latte-fargede støvkorn ned fra himmelen og hun kan se tvers igjennom høyblokka i regjeringskvartalet. Da forstår hun at trykket hun kjente, drønnet hun hørte og steinspruten som sto nede i garasjeanlegget likevel ikke stammet fra anleggsarbeidet like ved. Her har noen sprengt en bombe.

– Jeg så etter Hanne, men kunne ikke se henne. Jeg ringte rundt til politisk ledelse, jeg ringte hjem for å varsle. Jeg ringte Hanne, men fikk ikke noe svar, sier hun.

Liv Tørres hadde sin siste arbeidsdag fredag 22. juli 2011, som politisk rådgiver for arbeidsminister Hanne Bjurstrøm. Kollega Hanne Løvlie ble med Liv ut og ventet ved inngangen til høyblokka mens Liv skulle hente bilen i garasjen. Planen var at Løvlie skulle ta med seg adgangskortet opp på kontoret igjen.

– Hun var den som sto nærmest bombebilen. Det tok seks dager før de kunne identifisere henne. Tre minutter fra eller til, det kunne gått helt annerledes, sier hun.

Tørres treffer på en kollega, og sammen haster de bort fra området. Hun tror at det vil komme en bombe til, slik det ofte gjør når terrorister slår til. Arbeiderpartiet etablerer samtidig en slags operasjonssentral i en leilighet på Grønland i Oslo. Liv Tørres drar dit og hjelper til med det hun kan. Akkurat idet hun skal forlate leiligheten kommer meldingene fra Utøya. Det er bare å snu i døra.

– Historien er med meg hele tiden. Det går ikke lenge mellom hver gang jeg tenker på 22. juli. Jeg har kjent mye skyld for at Hanne døde, men jeg gjør ikke det lenger nå. Mye av grunnen er hennes fantastiske familie, som har støttet meg midt i all sin egen sorg, sier hun.

Sommeren 2011 forandret Norge, mener Tørres.

– Jeg har jobbet i mange områder hvor du hele tiden må se deg over skulderen. Norge har vært et sted hvor vi kan senke guarden. Det endret seg den dagen. Jeg endret meg også den dagen. Jeg er mer bevisst på hvor heldig jeg er og hvor tilfeldig livet er. På ett sekund kan alt forandre seg, sier hun.

Nett-troll

Men 22. juli har ikke gjort Liv Tørres redd for å ytre seg, tvert om. Hun er en ivrig samfunnsdebattant, og legger ikke skjul på sine sympatier og antipatier. Konflikten mellom Israel og Palestina opptar henne veldig, det samme gjør kampen mot høyreekstreme krefter. Engasjementet hennes går ikke upåaktet hen. Hun har fått føle hatet mange ganger. Kommentarfeltene på nettavisene leser hun konsekvent ikke, men det kommer e-poster og sms-er. Anonymt framlegger de sitt budskap. Ingen vil stå fram, og det frustrerer Liv Tørres.

– Jeg skulle gjerne likt å vite hvem disse folkene er. Jeg kan lese meg fram til at det stort sett er høyreekstremister og Israels såkalte venner, men jeg skulle gjerne visst mer om dem for å forstå hvor hatet kommer fra, sier hun.

Som regel tar hun det med humor, andre ganger vekker de hennes sinne, og innimellom engstelse.

– Jeg har i perioder hatt folk som følger etter meg, som vet hvor jeg bor og hva jeg gjør. Det gir de klart uttrykk for. De gangene følger jeg ekstra nøye med og varsler jentene. Vi varsler også noen ganger PST og ber dem om råd. Men egentlig synes jeg det er mest trist, sier hun.

Mamma først

Liv Tørres tok seg en lang ferie etter 22. juli. Hun dro utenlands. Der og da føltes det riktig, i etterpåklokskapens lys sier hun at hun heller skulle ha holdt seg i landet, vært sammen med døtrene og gått i begravelsene.

– Det var en forvirrende tid, men sammen har vi kommet oss igjennom dette. Mine døtre er fantastiske, sier Liv.

Hannah og Mira er sentrum i morens liv, uansett hvor travel hun måtte være med andre ting.

– De er en stor del av meg, sier hun.

Folk rundt Liv Tørres trekker fram hennes unike evne til å være tilstede i øyeblikkene som krever hennes oppmerksomhet. Hun kan skifte fokus på et sekund. Selv tror hun det er tillært, og teknikken gjør jo at hun sjelden går glipp av ting. For det vil hun nødig. Liv Tørres takker sjelden nei til kos og moro med familie og venner om sjansen byr seg. Vinkvelder, reiser og hytteturer har vi nevnt. Tegning og shopping er andre hobbyer. Sistnevnte er kanskje ikke helt forenlig med solidaritetsarbeid?

– Ha-ha! Nei, jeg er kanskje ikke en typisk Framtiden i våre hender-person. Må innrømme at jeg nok handler litt for mye til det, spesielt hvis jeg kan shoppe kjapt. Men jeg er skikkelig god på fordeling, sier Liv og sikter til at hun mer enn gjerne gir ting videre.

Venner bekrefter at Livs innkjøp ofte kommer dem til gode. Hun kjøper gjerne klærne uprøvd, for da går det fortere, og ofte et par, tre kjoler av gangen. Disse kan fort ende opp i skapene til venninnene.

– Det er jo bedre at noen jeg er glad i kan bruke dem enn at de henger i skapet mitt, sier hun og ler.

Helt sjef

Som generalsekretær i Norsk Folkehjelp er Tørres sjefen til rundt 2.000 ansatte, de fleste er lokalt ansatte i prosjekter som Folkehjelpa har i ulike land. Administrasjonen i Norge er ikke så stor, men forvalter over 825 millioner kroner årlig. Selv holder hun til på hovedkontoret i Oslo, de dagene hun ikke reiser. Tørres besøker ofte prosjektene Folkehjelpa har gående. Og hun besøker de mange lokallagene her i landet, folkene som driver med redningsarbeid og sanitetsarbeid. Hun er imponert over organisasjonen hun leder.

– Norsk Folkehjelp er et perfekt sted å jobbe når du vil få til noe raskt. Organisasjonen er medlemsstyrt, handlekraftig og ubyråkratisk. At vi ikke er del av en stor, internasjonal beslutningskvern gir oss rom til å handle raskere, sier hun.

Denne sommeren var travlere enn vanlig internasjonalt. Det smalt overalt, oppsummerer Liv Tørres. Selv reiste hun til Sør-Afrika, Sør-Sudan og de palestinske områdene. I tillegg kom terrortrusselen og beredskapsjobbing. Det ble med en ukes ferie denne sommeren.

Selv om det er både travelt og innimellom tragisk, ville hun ikke byttet bort jobben – i alle fall ikke nå.

– Det er aldri en kjedelig dag. Akkurat nå har jeg drømmejobben, i en drømmeorganisasjon og med drømmekolleger. Jeg er ikke typen som vil være evig et sted, men jeg har definitivt en del ting til jeg vil gjøre i Norsk Folkehjelp, sier hun.

Trofast i baksetet

Liv Tørres er ferdig med appellen sin på Rådhusplassen. Hun kaster seg i en taxi og ber ham ta raskeste veien til Kulturhuset på Youngstorget. Ruta går blant annet via en bakgård. Det er ikke første gang Liv har kjørt denne veien. Kanskje kjente sjåføren henne igjen? Hun er nok en av næringens beste kunder. Liv Tørres har nemlig alltid dårlig tid og trenger skyss. Og på kjøpet får hun diskutert både det ene og det andre med sjåføren. En gang endte det med en lang diskusjon etter at taksameteret var slått av. Liv vil høre alles ærlige mening, ikke bare den til dem hun kjenner godt. Men ikke denne kvelden. Hun må haste inn til kveldens boklansering. I Bibiana Dahle Pienes bok om Sør-Sudan anklages Norsk Folkehjelp for å ha smuglet våpen inn til opprørsbevegelsen sør i Sudan på 1990-tallet, og generalsekretæren må forsvare organisasjonen. Det gjøres med både humor og alvor.

Men hun reiser ikke videre hjem. Onsdagskvelden er ennå ung, og det skjer viktige ting i byen.

Hun raser av gårde tilbake til konserten. Akkurat nå er det Gazas folk som skal få hennes fulle og hele oppmerksomhet.

Liv Tørres

Alder: 53 år

Stilling: Generalsekretær i Norsk Folkehjelp

Diskuter gjerne saken i kommentarfeltet! Bruk fullt navn, vær saklig og vis respekt for andres meninger. Bruk vanlig folkeskikk og husk at det du skriver blir lest av mange andre. Vi fjerner meldinger med trakassering og hat, og falske profiler.

Vennlig hilsen redaksjonen

10.10.2014
14:33
27.08.2015 20:00

Liv Tørres

Alder: 53 år

Stilling: Generalsekretær i Norsk Folkehjelp