Tariff i taklampa

Lene Svenning

lene.svenning@lomedia.no

Ylva Seiff Berge

ylva.seiff.berge@lomedia.no

NB! Denne saken ble skrevet før koronaens inntog i Norge og ble publisert i HK-Nytts mars-utgave. Lønnsoppgjøret er flyttet til sensommeren, og kravene til oppgjøret kan bli noe annerledes enn det som er skissert i denne saken …

Heihei!

Charlott Pedersen ønsker velkommen inn i kontorlokalene til Oslo/Akershus HK i hovedstaden, i skyggen av Folket Hus og Youngstorget. Akkurat denne formiddagen har nestlederen i fagforeninga lokalene for seg selv, så vi slår oss ned på lederens kontor, Charlott i lenestolen i HKs egen farge. Og siden beina ikke rekker ned til gulvet i denne stolen heller – Charlott rager ikke akkurat over bakken med sine 152 centimeter – trekker hun beina godt oppunder seg.

Det er snart høysesong i fagbevegelsen, lønnsoppgjøret står for døra. Den ferske bransjerådslederen for privat handel og service, som det heter, skal være med i HKs forhandlingsutvalg for første gang. I midten av april møtes forbundets og Virkes forhandlingsdelegasjoner til dyst. Forberedelsene har imidlertid pågått i mange måneder. Charlott har brettet opp ermene for lengst.

Rett hjem

«Butikkansatte på Østlandet har samlet seg om fire tariffkrav», meldte HK-Nytt allerede i oktober. I fremste rekke av disse sto nettopp Charlott Pedersen. Da var hun leder for region Østs bransjegruppe, like etter ble hun også leder i det nasjonale bransjerådet. Kravene er de samme: Økte tillegg for nattarbeid, ulempetillegg til alle deltidsansatte, full lønn under sykdom og rett til å jobbe fulle dager.

SOLIDARITET: – Når det virkelig trengs, står vi opp for hverandre, sa Charlott Pedersen under en fanemarkering til støtte for streikende transportarbeidere i Elkjøp i 2018.

Roy Ervin Solstad

– Jeg har ikke funnet på det selv, det har vært samlinger av tillitsvalgte over hele landet som har snakka om det samme, sier hun.

Charlott tror kravene går rett hjem hos HK-medlemmene i varehandelen.

– Alle jeg har snakka med støtter kravene, de treffer folks hverdag, sier hun.

Bransjerådslederen vil ikke si hvilke krav som er viktigst, de henger sammen, mener hun.

– I dag er det lagt opp til at folk skal føle usikkerhet og stå med lua i hånda. Slik kan vi ikke ha det.

Opp i lønn

Charlott Pedersen vet hva hun snakker om. For sju-åtte år siden var hun en av mange uorganiserte i Lampemagasinet, en butikkjede med 17 butikker. Noen av kollegene hadde undersøkt og funnet ut at de ville få høyere lønn om de hadde tariffavtale. Charlott, som ikke kunne mer om LO enn det hun hadde lært på skolen – og det var ikke rare greiene – var ikke vond å be. Hun meldte seg inn i HK sammen med kollegaer i fem av de andre butikkene i kjeden. Sammen ba de forbundet om å sette i gang prosessen med å få tariffavtaler i butikkene, og snart var de på plass, uten at de ansatte måtte true med streik. Lønna gikk opp med om lag 1.500 kroner i måneden, selv om de ansatte måtte gi slipp på en bonusordning. Lønnshoppet betydde også en mer forutsigbar privatøkonomi, det var viktig for Charlott.

Butikkmedarbeideren nøyde seg ikke med å være et passivt HK-medlem. Hun gikk på kurs, ble tillitsvalgt, og siden har det ballet på seg. Men det var slett ikke en karriere som tillitsvalgt hun hadde sett for seg.

Høye forventninger

For aller helst ville Charlott bli psykolog. Hun gikk på videregående i hjembygda Nannestad i det som het Akershus, nå Viken. Etter to år på allmennfag var ungjenta skolelei. Dessuten slet hun med depresjoner, og var mye borte fra skolen. Hun fikk verken en diagnose eller profesjonell hjelp, til det klarte hun seg for bra både på skolen og ellers, var oppfatningen. I dag tror hun depresjonene bunnet i forventningspress, både hjemmefra, fra skolen og fra henne selv. Depresjonen kan fremdeles ligge på lur, men nå har Charlott lært seg å unngå stress og å balansere bedre mellom jobb og fritid. Det hjelper.

Charlott hoppa over på helse- og sosialfag. Med et påbyggingsår for å få muligheter til å studere, ble det fem år på videregående. Som så mange andre skoleelever måtte Charlott jobbe ved siden av skolen, hun trengte pengene. Tilfeldigheter gjorde at hun havna på Lampemagasinet på Lillestrøm.

Motvekt

Mer skolegang ble snart uaktuelt. Charlott ville jobbe og tjene penger. Dermed ble hun værende i Lampemagasinet. Og her har hun altså blitt i 13 år, i flere avdelinger i kjeden. Gode kolleger er hovedårsaken til det, forteller hun, selv om interessen for belysning har kommet sigende.

– Du kan ha verdens fineste interiør, men det hjelper ikke hvis ikke belysningen er god. Lyset er prikken over i-en, hevder Charlott med entusiasme.

I tillegg fordrer jobben en smule teknisk innsikt, og Charlott er av typen handy, forstår vi. Og med et nytt lyspæreregime de siste årene, fra glødepærer til LED-lys, bedriver Charlott og kollegene også en dose opplæring av kundene. Det liker hun godt.

TALERØR: – Jeg får være med på å påvirke, og snakke for dem som ikke har muligheten til det i rollen min som tillitsvalgt, sier Charlott Pedersen.

Ylva Seiff Berge

Men livet har altså bydd på langt mer enn lamper og pærer de siste årene. Engasjement og verv i fagbevegelsen tar både deler av arbeidstida og nesten hele fritida hennes.

– Jeg er over gjennomsnittet engasjert, ler hun.

– Jeg får være med på å påvirke, og snakke for dem som ikke har muligheten til det. Fagbevegelsen er en motvekt til alt som er vondt i verden. Vi hadde ikke hatt det samfunnet vi har uten fagbevegelsen, sier hun.

Lite penger

Charlott er ikke født med sølvskje i munnen. Foreldrene skilte lag da hun var sju år, og hun og søstera ble forsørget av sin uføretrygdede mor. Hun vet hva det vil si å ha lite penger.

– Uføretrygdede er ikke akkurat noen rikinger. Vi hadde tak over hodet og nok mat, men det hendte vi fikk nei til å kjøpe Donald-blad i butikken. Mamma var ærlig om at hun ikke hadde mye penger, men vi tenkte aldri at vi var fattige, sier Charlott.

Hun forteller om den gangen de skulle kjøpe ny sofa. Mora hadde bestilt den, og pengene måtte være klare når sofaen kom på døra. Jentene fikk ansvaret for å telle over pengene de sparte underveis. Mora hadde nok full kontroll, men på den måten lærte Charlott og søstera at de måtte spare for å få råd til ting.

Alene i byen

Charlott er ikke spesielt bemidlet selv. Hun bor alene i en leid leilighet på Fjellhamar, øst for Oslo. Det har hun gjort siden hun var 20 år, da mora og lillesøstera flytta til Bodø. Selv om hun var i starten av voksenlivet, var det aldri aktuelt å flytte med familien nordover.

– Den gangen hadde jeg kjæreste, jeg hadde venner, jobb og hele livet mitt her, sier hun.

Charlott besøker ofte familien i Nordland, mora, søstera og den lille niesen sin på fem år, tantes «lille ananas».

– Det er like kjipt hver gang jeg drar derfra, sier hun og blir blank i øynene.

Men det er på Østlandet hun hører til.

Å kjøpe seg en egen bolig kan hun imidlertid se langt etter, til det er boligprisene altfor høye og lønna tilsvarende lav.

– Det plager meg ikke, men dagens system er med på å forsterke ulikhetene. Noen får mer verdier, andre betaler på andres boliglån. Det må skytes inn mer penger i Husbanken, slik at flere kan få startlån, mener hun.

Gi og ta plass

Hvilken enkeltsak er det som ligger hennes hjerte nærmest? Bransjerådslederen er opptatt av at kvinner skal ta mer plass.

– Jeg vil at vi skal løfte fram flere sterke kvinnelige tillitsvalgte. Det er påfallende hvordan menn dominerer talerstolene. Når vi er 70 prosent kvinner i HK er det ikke balanse når det er 50/50 menn og kvinner på talerstolen. Menn må gi plass og kvinner må ta plass, sier Charlott.

Hun kaller seg selv feminist, og er medlem i SV. Men partipolitikk har hun ikke tid til å drive med, det er fagbevegelsen som gjelder.

Menneskelig kontakt

Akkurat nå er Charlott og resten av fagbevegelsen opptatt av de varehandelsansattes framtid. 30.000 arbeidsplasser i bransjen kommer til å forsvinne i løpet av ti år, blir det anslått. Frykter Charlott for sin egen arbeidsplass?

– Det har slått meg, men faghandelen er ikke lett å erstatte. Vi sitter på mye kompetanse og selvbetjening er ikke aktuelt, sier hun.

Charlott er opptatt av det menneskelige aspektet i varehandelen.

– For noen kunder er jeg kanskje den eneste de snakker med i løpet av dagen. Mange er ensomme. Derfor mener jeg at selvbetjening er noe dritt, sier hun, her får vi budskapet rett fra posen.

– Jeg er ikke imot ny teknologi, men skal vi fjerne det menneskelige leddet? Da går vi i en upersonlig retning, sier hun.

Ingenting å skamme seg over

Charlott peker på at selv om varehandelen er preget av gjennomtrekk, at folk jobber i bransjen i kortere tid før de forsvinner over i andre yrker, er det likevel mange som jobber i bransjen i mange år.

– Jeg er så lei av nedsnakking av varehandelen! Det er et av de vanligste yrkene som finnes, sier hun.

Stemmen hever seg et par hakk, vi begynner å skjønne hva dette snakket om engasjement handler om.

– Folk spør folk som jobber i varehandelen om når de skal videre! Jeg blir nesten sint. Å jobbe i varehandelen er ikke noe å skamme seg over, slår hun fast.

Charlott Pedersen har hisset seg kraftig opp der hun sitter i stolen. Det kommer hun nok til å gjøre under lønnsforhandlingene i april også. Bransjerådslederen lover å stå på krava.