JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

TETT PÅ: Piotr Buczak

Piotr var en fotball-hooligan. Nå har han brukt kreftene sine på å få ordnede forhold på arbeidsplassen sin.

Kollegene i Ria Finans kan takke Piotr Buczak for at han tok initiativet til fagorganisering og tariffavtale på jobben.

Brian Cliff Olguin

Brian Cliff Olguin

30.03.2022
15:33
30.03.2022 15:33

lene.svenning@lomedia.no

– Jeg kommer ikke til å fortelle alt, det er helt sikkert.

Slik starter han intervjuet. Men det ender på en helt annen måte.

Piotr Buczak lener seg over bordet og viser fram videoer og bilder fra hjembyen Tomaszów Lubelski sørøst i Polen. Til vanlig har byen sikkert mye vakkert å by på, men akkurat nå er det helt andre ting Buczak vil vise fram. På mobilskjermen hans ser vi lokalbefolkningen som organiserer mat og husly til ukrainere på vei over grensa, bare 25 kilometer unna. Mens vi sitter her på biblioteket Deichman i Bjørvika i Oslo i slutten av februar, kjører Buczaks venner og familie fram og tilbake over grensa for å plukke opp mange av dem som flykter til fots.

– Vi venter millioner ukrainere.

Han rister på hodet.

Buczak har både foreldre og søsken i hjembyen. Det kjennes ikke trygt. Bare 80 kilometer unna har russiske missiler eksplodert, forteller han. Hva om en av dem slår ned i Polen?

Streikeklare

Vi spoler noen uker tilbake. Piotr Buczak og kollegene i vekslingsbanken Ria Finans er spente – vil de måtte gå ut i streik? Handel og Kontor (HK) har krevd tariffavtale med arbeidsgiveren deres, men den har ikke blitt undertegnet. Nå venter et møte mellom partene hos meklingsmannen. Blir de ikke enige, vil de 34 HK-medlemmene legge ned arbeidet.

Etter et fire timers langt meklingsmøte kan de puste lettet ut: De fikk tariffavtale.

For Buczak var dette en ekstra lettelse. Han var den som tok initiativet til fagorganisering og bedre arbeidsvilkår i Ria. Hvorfor gjorde han det? Vi må enda lenger tilbake i tid.

Saken fortsetter under bildet:

STO PÅ: I flere måneder jobbet Piotr Buczak og hans kollega Kanittha «Amy» Chivakanit med å organisere kollegene i Ria Finans. De var forberedt på streik. Så fikk de tariffavtale.

STO PÅ: I flere måneder jobbet Piotr Buczak og hans kollega Kanittha «Amy» Chivakanit med å organisere kollegene i Ria Finans. De var forberedt på streik. Så fikk de tariffavtale.

Brian Cliff Olguin

Følte seg lurt

Det er åtte år siden Piotr Buczak kom til Norge. Han jobbet i et reklamebyrå i hovedstaden Warszawa da han fikk et jobbtilbud i Oslo. En slektning tilbød ham jobb i interiørbutikken sin. Det hørtes ut som et spennende eventyr, syntes Buczak. Han sa opp jobben og leilighet sin og vendte nesa nordover. Men etter tre måneder stengte butikken, det var ikke lenger penger til å drive den. Buczak følte seg lurt. Ikke bare sto han uten jobb, han hadde fått langt mindre betalt enn det han hadde blitt lovet, forteller han.

– Jeg hadde knapt penger til å overleve og var i en ny by i et nytt land, uten familie eller venner. Folk rådet meg til å reise hjem, men jeg er ikke sånn. Jeg gir ikke opp så fort.

Mange polakker jobber i byggebransjen gjennom bemanningsbyrå. Det ble ikke aktuelt for Buczak.

– De ville ikke ha meg. For dem var jeg en intellektuell, ikke en arbeider. Dessuten tok jeg ikke en mastergrad for å jobbe i byggebransjen.

Utnyttet immigranter

Buczak var desperat og tok den første jobben han kunne få, som avisbud for Aftenposten nattetid. I all slags vær gikk han de 45 minuttene hjemmefra til oppmøtestedet, før han leverte aviser fra klokka 02 om morgenen til klokka 06 – for så å gå hjem igjen. Mer enn ti kilometer om dagen, i all slags vær.

– Jeg gikk ned 15 kilo på de første 3–4 månedene.

Slik holdt han på i ett år. Så fikk han en ny jobb – i tillegg til avisbudjobben. Buczak begynte som sjåfør for et vaskeri, åtte timer om dagen. Han hadde lånt penger for å klare seg og trengte to jobber for å komme seg økonomisk ovenpå.

I halvannet år gjorde han knapt annet enn å jobbe. Ble han syk, truet og presset arbeidsgiveren ham til å jobbe likevel.

– De behandlet oss ansatte dårlig. Vi var alle immigranter med få alternativer – det utnyttet arbeids­giverne.

Bankmann

Buczak protesterte på behandlingen han fikk og meldte seg inn i Fellesforbundet. Han fikk hjelp, men arbeidsgiveren straffet ham med advarsler for småting. Til slutt sa han opp jobben. Og lovet seg selv at ingen skulle få behandle ham så dårlig igjen.

En venn av ham jobbet i Ria. Banken hadde behov for flere som snakket polsk. De inviterte Buczak til et intervju, og like etter var han ansatt.

– Jeg tenkte at nå ville alle mine problemer ta slutt.

Han smiler skjevt.

Det har gått drøye fire år siden han begynte i Ria. Heller ikke her var vilkårene optimale. Buczak var tilkallingsvikar de to første årene, det gjorde både livet og lønna uforutsigbar. De ansatte fikk 160 kroner i timen og ingen tillegg for arbeid på kvelder og helger. Banken er åpen til klokka åtte om kvelden og både lørdager og søndager.

– Dette måtte vi gjøre noe med.

De aller fleste av de om lag 65 Ria-ansatte er ikke norskfødte. Siden kundene kommer fra hele verden, må de ansatte kunne mange ulike språk.

Hadde ventet på at noe skulle skje

Men det var ikke like enkelt å organisere kollegene. De fleste sa nei, de var redde for å miste jobben. Mange av dem jobbet som tilkallingsvikarer og var redde for ikke å bli oppringt igjen.

For utlendinger som ikke kan norsk veldig godt, er det vanskelig å få seg jobb på kontor eller i bank, selv om de er godt utdannet, forklarer Buczak. Så om lønna og vilkårene ikke er de beste, er det viktig å beholde jobben.

Buczak og kollega Kanittha «Amy» Chivakanit, som har gått i bresjen for å organisere de ansatte, ga seg ikke. De begynte å ringe rundt til kollegene i alle filialene i Norge. Da oppdaget de at de ansatte bare hadde ventet på at noe slikt skulle skje.

– Etter to dager hadde vi majoriteten på vår side. Så ringte vi HK.

Utmattende

I fjor fikk Ria en ny ledelse. Buczak legger ikke skjul på at det har vært viktig. De ansatte fikk faste ansettelser. Da turte de organisere seg. Og de ble lovet høyere lønn. Men de ansatte sto likevel fast på kravet om tariffavtale. De ville ha innflytelse på arbeidsplassen. Da Ria-ledelsen endelig bestemte seg for å undertegne tariffavtalen, kjente Buczak på mange følelser.

– Det var veldig deilig. Jeg var lettet over at alt dette var ferdig. Det har vært ganske utmattende. Vi har jobbet med dette i månedsvis, hatt møter med kolleger både før og etter arbeidstid. Det har vært mye nytt å sette seg inn i.

Buczak understreker at denne prosessen ikke hadde vært mulig å gjennomføre uten kollegaen «Amy» Chivakanit. Sammen har de jobbet hardt for å få på plass tariffavtalen.

Filippinsk eventyr

Hvor lenge Piotr Buczak blir i Ria og Norge er han ikke sikker på. Kanskje skal han ut på nye eventyr sammen med samboeren Maricris fra Filippinene? De møttes i Ria-filialen ved bussterminalen i Oslo for fire år siden. Han som ansatt, hun som kunde.

– Vi fikk øyekontakt. Jeg skrev navnet og telefonnummeret mitt bak på kvitteringen jeg ga henne, men jeg trodde ikke hun ville ringe meg. Men det gjorde hun.

Buczak smiler.

Han forteller at hun har vært en god støtte i prosessen med å få på plass en tariffavtale på jobben.

– I mine øyeblikk av tvil har hun støttet meg, sagt at jeg ikke må gi opp, og at jeg måtte beholde troen på at vi kom til å vinne fram.

Paret har nylig kjøpt en tomt sammen på Filippinene. Han har ennå ikke vært der, men han har sett bilder. Nå finnes det lite annet enn palmetrær på tomta, men kanskje går det an å bygge et gjestehus der med tida, slik at de kan leve av det.

– Penger er ikke det viktigste i mitt liv. Det er viktigere å være lykkelig enn å være rik.

Mynter, natur og arkitektur

Buczak er utdannet statsviter ved universitetet i Krakow og er svært interessert i historie. Han leser mye, forteller han. Kunnskapen bruker han også til en hobby – han samler på mynter. Det ser han på som en investering.

– Det gjelder å forutse hvilke mynter som vil bli verdifulle. Jeg samler ikke på mynter ut fra hvordan de ser ut, men ut fra hvor mye jeg kan tjene på dem.

Buczak er også svært interessert natur og arkitektur. Han har reist mye rundt om i Norge og har vurdert å bli guide i Oslo. Aller best liker han seg på Frogner, der er det mange vakre bygninger. Selv har han bodd åtte steder på de åtte årene han har bodd i Oslo og Norge. Det kommer til å bli flere. Buczak og samboeren ønsker seg hund, men det gjør ikke han de leier leiligheten av.

Saken fortsetter under bildet:

SKIFTET RETNING:  - Jeg skjønte at det ikke ville være noe poeng i å studere hvis jeg før eller senere ville havne i fengsel, sier Piotr Buczak.

SKIFTET RETNING: - Jeg skjønte at det ikke ville være noe poeng i å studere hvis jeg før eller senere ville havne i fengsel, sier Piotr Buczak.

Brian Cliff Olguin

Et mørkt sted

Hva var det han ikke ville fortelle? Piotr Buczak vrir seg i stolen. Han leter litt etter ordene og begynner å fortelle.

Da Buczak var 16 år, gikk han fra å være fotballspiller til å bli en fotballsupporter. En hooligan. Han var en del av et supportermiljø som var mer opptatt av å slåss mot motstanderlagets tilhengere enn hva som foregikk på banen. Det var opptøyer og slåssing både på tribunene og utenfor.

Han peker på nesa si, den har vært brukket. Han peker mot kjeven. Også den har vært brukket. Det synes ikke at den har vært operert to ganger.

– Hvorfor ville du være en del av denne gruppen?

– Fordi vi hadde et slags samhold. Vi støttet hverandre, på mange vis. På denne tida var Polen inne i en stor omveltning, fra et samfunnssystem til et annet. Og byen jeg bodde i … det var et ganske mørkt sted.

– Hva mener du?

– På slutten av 90-tallet og begynnelsen på 2000-tallet, i min barndom og tidlige ungdomstid, var det mange ødelagte familier i nabolaget mitt. Alkoholikere. Narkomane. Fattigdom. Min familie hadde ikke noen problemer, men foreldrene mine kunne jo ikke kontrollere meg hele tiden. Man er jo mest sammen med andre når man er ungdom.

Skjemmes, men angrer ikke

Etter fem år trakk Buczak seg ut av miljøet.

– Jeg hadde begynt å studere og møtte folk fra andre miljøer som ikke var interessert i slike ting. På et tidspunkt bestemte jeg meg for at jeg måtte slutte med dette. Jeg skjønte at det ikke ville være noe poeng i å studere hvis jeg før eller senere ville havne i fengsel. Det kunne skje.

– Skammer du deg over dette?

– Ja, selvfølgelig. Det er ikke en bra ting. Du kan skade eller ta livet av noen.

Angrer du på at du var en del av dette miljøet?

– Egentlig ikke, for å være ærlig. Jeg lærte mye av det. Det ga meg en ny erfaring, og det var med på å forme meg som menneske. Jeg kjempet, og det gjør jeg fortsatt.

Folk rådet meg til å reise hjem, men jeg er ikke sånn. Jeg gir ikke opp så fort.

Jeg skjønte at det ikke ville være noe poeng i å studere hvis jeg før eller senere ville havne i fengsel.

30.03.2022
15:33
30.03.2022 15:33

Piotr Buczak (35)

Tittel:

Seniorkasserer og verneombud i Ria

Siste kulturopplevelse?

Filmen Spiderman på kino

Hva gjør deg glad?

Å være ute i naturen

Hva gjør deg opprørt?

Unødvendig krangling

Søndagssyssel?

Netflix og chill eller på tur om været er fint

Siste nytt