Lene Svenning, HK-Nytt

lene.svenning@lomedia.no

I disse dager gjør LO, forbund og fagforeninger alt de kan for å sikre fire nye år for den rødgrønne regjeringen. Hovedfienden er de blå borgerlige partiene, Høyre og Fremskrittspartiet. Deres politikk vil ramme arbeidstakerne, hevdes det. Men Venstres politikk er kanskje hakket verre.

Motsetninger

For Norges eldste parti er ikke så veldig glad i fagforeninger.

– Jeg blir kvalm når de i LO snakker om brutalisering av arbeidslivet. De praktiserer millimeterrettferdighet for sine egne medlemmer, men bryr seg ikke om de enorme urettferdighetene i det norske sosiale sikkerhetsnettet, sa Vestre-leder Trine Skei Grande under partiets landsstyremøte i desember i fjor.

I partiprogrammet kan det virke som om Venstre synes godt om samarbeidet mellom myndighetene og partene i arbeidslivet. «Dette gir et solid grunnlag for å kunne møte de krav til fornyelse som følger med endringer i samfunnsutviklingen», heter det i programmet. Men samtidig vil Vestre gripe inn i flere områder hvor partene og myndighetene er enige. Venstre var også som kjent en del av Bondevik-regjeringen som i 2005 vedtok betydelige endringer i arbeidsmiljøloven, endringer som fagbevegelsen karakteriserte som en forverring. Siden har regjeringen Stoltenberg ofte skrytt av at dette var det første de endret da de kom til makta samme år.

En gjennomgang av programmet avslører raskt motsetningene mellom Venstre og fagbevegelsen. La oss ta det bit for bit:

Venstre vil tillate midlertidige ansettelser. I dag er hovedregelen at ansettelser skal være faste. Midlertidige stillinger tillates i spesielle tilfeller, selv om fagbevegelsen ofte påtaler brudd på denne regelen. Venstre vil oppheve alle begrensninger. Partiet vil imidlertid stramme inn maksperioden på midlertidige ansettelser fra fire til to år. «Det skal være trygghet gjennom stillingsvern og klare regler for arbeidstid og arbeidsmiljø som gjelder for alle, uavhengig av om de er organisert eller ikke», heter det i programmet.

Venstre vil ha mer fleksible turnusordninger. Det vil de gjøre ved å tillate bedriftene å avtale arbeidstidsordninger med den enkelte, som går ut over lov- og avtaleverk. I dag er det forbundene som kan godkjenne slike ordninger. Det er ut ifra tanken om at styrkeforholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker ikke er jevnt.

Venstre vil endre overtidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven. I dag er det i utgangspunktet tillatt å jobbe 200 timer overtid i året. Motivet for denne begrensingen er å verne arbeidstakerne.

Venstre vil lovfeste arbeidstakeres rettigheter ved permittering. I dag reguleres dette av Hovedavtalen. LO har tidligere gått imot en endring av dette.

Venstre vil innføre en nasjonal minstelønn. Det er partiets løsning på sosial dumping av lønns- og arbeidsforholdene til utenlandske arbeidstakere som kommer til Norge. LO er imot en nasjonal minstelønn, fordi de mener det vil føre til lavere lønninger for alle. I dag er det fagforbundene som forhandler med arbeidsgiverforeningene om lønn, og LO har omfavnet tiltakene den rødgrønne regjeringen har lansert for å få bukt med sosial dumping. Venstre har på sin side stemt i mot flere av dem i Stortinget.

Venstre vil gjøre sykelønnsordningen dårligere, gjennom å redusere ytelsene under korttidsfravær. Grupper med særlige økonomiske behov og syke barn skal skjermes fra innstrammingen. Partiet vil øke ytelsene til langtidssykmeldte og uføre. I Venstres alternativ til statsbudsjett foreslår partiet å kutte sykepengeperioden fra 12 til 11 måneder. De vil også innføre normerte sykmeldingsperioder der diagnosen styrer hvor lenge du får sykmelding.

Venstre vil avvikle det statlige bidraget til avtalefestet pensjon, fordi ordningen kun gjelder ansatte som jobber i bedrifter med tariffavtale. Det er urettferdig, og feil bruk av det offentliges penger, mener partiet.

Uenig med LO

LO har stilt alle de politiske partiene spørsmål om saker som er viktige for medlemmene. Av Venstres svar framgår det også at partiet ikke støtter ordningen med kollektiv søksmålsrett. Denne ordningen er viktig for fagbevegelsen, fordi den gir mulighet for fagforeninger å gå til sak på vegne av folk som for eksempel har blitt ulovlig innleid. Slik slipper den enkelte belastningen med å gå til sak mot arbeidsgiveren sin.

I svarene til LO skriver Venstre også at de ikke er imot landsomfattende tariffavtaler, men at de ønsker at de viktigste reglene i arbeidslivet skal lovfestes. Partiet mener også at lønnsdannelsen i større grad skal skje lokalt, og ikke gjennom sentrale forhandlinger. Det er stikk i strid med hva LO mener. Det er nettopp gjennom landsdekkende kollektive avtaler at fagbevegelsen har styrke. Og mange ganger har goder fagbevegelsen har fått gjennomslag for i tariffavtalene blitt lovfestet.

Virke jubler

Om ikke fagbevegelsen jubler for Venstre, har partiet venner andre steder. Arbeidsgiverorganisasjonen Virke har lest alle partiprogrammene og kastet terning. Det er Venstre som kommer best ut i Virkes vurdering. Etter å ha gjennomgått partienes syn på sju ulike områder, blant annet synet på arbeidsmiljøloven og sosial dumping, viser det seg at det er minipartiet Vestre som ligger Virkes hjerte nærmest. Hakk i hæl følger Høyre og Fremskrittspartiet. Selv om alle tre partiene er ivrige etter å myke opp arbeidsmiljøloven, får Fremskrittspartiet skryt fordi de vil ha et regelverk som sidestiller bedrifter med og uten tariffavtale. Men Venstre kommer altså best ut totalt, og «skårer særlig høyt på næringspolitikk og fleksibilitet i arbeidslivet», skriver Virke i sin vurdering av partiene. Partiene på venstresida, som foretrekkes av fagbevegelsen, får slakt av Virke.

Ikke begeistra for streik

Streik er et viktig virkemiddel for fagbevegelsen, og fungerer også som et ris bak speilet. Men streikeretten er for sterk, mener Venstre. Partiet ønsker å vurdere utvidede kriterier for når myndighetene kan vedta tvungen lønnsnemnd. I dag kan regjeringen bare stoppe en streik hvis liv og helse står i fare. Tidligere Venstre-leder Lars Sponheim påkalte seg fagbevegelsens vrede i 2004. Under en streik i transportsektoren uttalte han til Dagsrevyen at han var «meget sint på streikegrunnlaget», og mente dette var «en streik mot demokratiet». Det var et uvanlig utspill, siden det er en utbredt oppfatning at lønnsoppgjør løses mellom partene. Daværende generalsekretær i Venstre, Terje Breivik, ville se på streikeretten på nytt.

Sentralstyret i Unge Venstre mener å se tendenser til at streikeretten misbrukes, særlig innenfor offentlig sektor. Ungdomspartiet mener offentlig ansatte burde vise sterk tilbakeholdenhet med å gå ut i streik, og at tvungen lønnsnemnd bør kunne brukes når offentlige tjenestetilbud er alvorlig truet, ikke bare ved risiko for liv og helse. Det skriver de i en uttalelse.

Vardø-ordfører og Venstre-mann Terje Soløy irriterte seg kraftig over streiken blant de bakkeansatte på flyplassene i vår. Ikke bare mente han at det måtte bli en snarlig slutt på streiken, Soløy mener tiden er moden for å revurdere retten til å streike.

– Skamme seg

Sponheim er ikke den eneste Venstre-politikeren som ikke har sansen for fagbevegelsen. Også Unge Venstre-leder Sveinung Rotevatn er skeptisk.

– Jeg er ikke tilhenger av særordninger for de som er organisert i fagforeningene. Organisasjonsfriheten må også gjelde for de som velger ikke å organisere seg. Da blir det feil å gi særordninger som fradragsordningen (for fagforeningskontingent, red. anm.) og AFP for de som gir penger til de partiene som sitter i regjeringen akkurat nå, uttaler han til organisasjonens nettsider.

Rotevatn mener fagforeningene har mye å skamme seg over. Han understreker at fagforeninger spiller en viktig rolle i samfunnet, og at det er grunnleggende bra at arbeidere kan organisere seg til felles innsats for gode lønns- og arbeidsvilkår. Men Venstre-politikeren er også «dypt kritisk» til hvordan fagforeninger altfor ofte er «meir opptekne av å styrke si eiga makt enn kva som er bra for samfunnet og den enkelte arbeidar». Dessuten mener han det er frekt at bedriftene må betale lønn til de tillitsvalgte når de utfører vervet sitt.

Folk flest stemmer kanskje ikke først og fremst som fagorganiserte. Men er de opptatt av arbeidstakernes rettigheter, er Venstre kanskje ikke det mest opplagte partiet.