LENE SVENNING

lene.svenning@lomedia.no

Han ser ut som en helt vanlig mann, iført grå genser og olabukser, der han står i døråpninga til i det oransje rekkehuset utenfor Hamar. Vi vet bedre. På tross av at han de siste 28 årene har levd et liv som en ganske gjennomsnittlig norsk familiemann, har han mange historier å by på. Vi gleder oss. Men først: Roger Løvås er mannen som trolig har satt ververekord i Handel og Kontor. Etter at Ikea Ringsaker åpnet for to år siden, har han innlemmet nesten 60 nye medlemmer i forbundet. Strengt tatt er det vel en del av jobben som klubbleder ved varehuset. Men likevel, eller «læll, da», som det heter på trøndersk, dialekten Løvås benytter seg av; det er mange nye medlemmer.

Da Ikea åpnet varehuset nord for Hamar, var 25 av de ansatte allerede medlemmer av HK. Nå har de akkurat passert hundre HK-medlemmer i klubben på huset. Hva er oppskriften?

– Det er å vise at du bryr deg om de du jobber med, og ta en prat med hver enkelt om hvilke fordeler det har å være fagorganisert, mener Roger Løvås.

Penger er ikke alt

At deltidsansatte har fortrinnsrett til høyere stilling framfor at bedriftene ansetter nye, er også en sak Løvås er opptatt av å informere medlemmene sine om. Også Ikea er opptatt av å få flere opp i stilling; ifølge Løvås har Ikea-konsernet bestemt seg for at ingen ansatte skal ha mindre enn 32 prosent stilling. Nå jobber Ikea i Norge med hvordan de skal få det til her til lands, opplyser han. Også på Ikea Ringsaker er det mange som jobber deltid. Det må bli færrest mulig i framtida, mener klubblederen.

– Det er viktig at folk har en jobb de kan leve av. Målet er at de som vil, skal få full stilling, sier han.

Selv jobber Løvås i 82 prosent stilling.

– Jeg har lite gjeld og har det jeg trenger. Det er viktigere at andre som trenger det mer enn meg får en større stilling. Jeg kan tenke meg en full jobb, men mange er yngre enn meg og er avhengig av en større inntekt. Penger er ikke alt her i livet, sier Roger.

Og sånn går det kanskje an å si når du er 58 år, og har vært sammen med den samme dama i de siste 28 årene, og i sin tid kjøpte bolig for det vi i dag regner som en slikk og ingenting.

STERK: Roger Løvås elsker å bruke kroppen; på ski, på sykkel, på jobben - og på litt vedklyving.

Martin Guttormsen Slørdal

Politisk aktiv som 12-åring

Løvås er født i Levanger i Nord-Trøndelag, som en av seks søsken. Det var trange kår under oppveksten, forteller han; mora jobbet som renholder på sykehuset i byen, og foreldrene drev dagligvarebutikk fram til Roger var ni år gammel. Da samvirkelaget åpnet like ved, anså foreldrene hans det som en for stor konkurrent, og la ned geskjeften. Faren dro til Oslo og jobbet som vekter og inspektør i Securitas – en historie Roger skulle komme til å gjenta noen år senere.

Både Rogers farfar og far var kommunister og medlemmer av Norges kommunistiske parti. Også her valgte Roger å gå i sin fars fotspor. Det var under EF-kampen i 1972 at unggutten fikk sin politiske oppvåkning. Som 12-åring var han med på å stifte lokallag av Kommunistisk Ungdom i Levanger. Ungdomsmiljøet var ganske stort, flere titalls ungdommer var med på studiesirkler om de gamle heltene Karl Marx og Vladimir Iljitsj Lenin.

– Parolen var solidaritet, frihet, brorskap. Det tente oss, sier Løvås.

Han var leder i Kommunistisk Ungdoms lokallag på Levanger gjennom hele ungdomsskoletida og videregående skole. 20 år gammel flyttet han til Oslo. Her jobbet han som vekter i Securitas om natta, og som sekretær i Kommunistisk Ungdom på dagtid.

Det var i Securitas han tok på seg sitt første verv som tillitsvalgt i fagbevegelsen, som nestleder i klubben. I tillegg til å organisere de ansatte, få et fungerende klubbapparat på plass, og å sørge for at folk fikk den lønna de hadde krav på, sørget Løvås & co også for å kvitte seg med noen kolleger.

– Det var en del nynazister som jobba i Securitas den gangen. De overholdt ikke bedriftens reglement, og vi mente de utgjorde en sikkerhetstrussel. Vi tok kontakt med ledelsen, og fikk en del av dem sparket, forteller han.

Fikk se «mappa» si

I august 1980 tok Løvås en pause fra Oslo og jobben i Securitas og reiste til Moskva for å studere russisk historie, økonomi og politikk – et ikke unaturlig opphold for en ungkommunist. Da han kom tilbake, fikk han mistanke om at han ble overvåket. Flere ganger mente han seg forfulgt på gata, og Løvås fikk også tips om at leiligheten hans på Rodeløkka ble holdt under oppsyn. Etter at Lund-kommisjonen, som gransket påstander om ulovlig overvåking av norske borgere presenterte sin rapport i 1996, ble det mulig å søke innsyn i «mappa» si. I Roger Løvås’ mappe skal det ha ligget dokumentasjon som bekreftet mistankene hans. Ikke bare de gangene han selv kjente på seg at noe ikke stemte, men også dokumentasjon på at kontoret til ungkommunistene ble overvåket.

– Det var et lovlig politisk parti, det var ingen grunn til å overvåke oss, så jeg skjønner ikke vitsen. Partiet hadde ikke folk i posisjoner som var viktige for russisk etterretning, sier han.

Mappa til Roger Løvås viste at han første gang ble overvåket som 12-åring, da han drev med utdeling av nei-til-EF-løpesedler på bygda i Trøndelag. Den siste gangen var så seint som i 1995, på en konsert med et russisk orkester på Stange i Hedmark.

Vi får ikke se mappa hans. Den har han destruert.

– Jeg har ingen interesse av at etterkommerne mine skal lese den, sier han.

Presset ut

Roger Løvås søkte på en ny jobb i Securitas etter at han kom tilbake fra Moskva, en jobb knyttet til Stortinget. Den fikk han ikke. Årsaken som ble oppgitt var hans politiske ståsted.

Det fant han seg slett ikke i. Saken endte opp i et forhandlingsmøte mellom Norsk Arbeidsmandsforbund og Norsk Arbeidsgiverforening. Forbundsleder Harald Øveraas, som selv hadde en fortid i kommunistpartiet, rådet Løvås til å la det fare. Saken endte med at arbeidsforholdet ble avsluttet.

– Jeg oppfattet at arbeidsgiversida truet meg til å godta det, hvis ikke ville jeg få vanskeligheter med å få meg en ny jobb, sier han.

Men Løvås var ikke tapt bak en vogn. Han søkte og fikk jobb på Lilleborg fabrikker, og ble snart tillitsvalgt, denne gangen i Norsk Kjemisk forbund.

På fritida var Løvås engasjert i det latinamerikanske miljøet i Oslo, og hadde mange venner blant de politiske flyktningene som hadde rømt fra sine land etter militærkupp. En av dem var fembarnsmora Alicia fra Uruguay. Da hun ville dra tilbake til hjemlandet etter at militæret hadde blitt fravristet makta og tvunget til å innføre demokrati, hengte kjæresten seg på.

– Jeg sa opp jobben og solgte alt, forteller Løvås.

TANKEFULL: Mange følelser melder seg når Roger snakker om tiden som livvakt for sosialistpartiet i Uruguay.

Martin Guttormsen Slørdal

Livvakt

Å innføre demokrati var ikke gjort i en håndvending. I et land hvor flere tusen politiske aktive og fagforeningsfolk hadde forsvunnet under militærdiktaturet, var tilværelsen fortsatt utrygg i Uruguay. Roger Løvås ble bedt om å være livvakt for en av toppene i sosialistpartiet. Det var ikke et helt ufarlig arbeid.

– Det var veldig krevende, jeg måtte være veldig nøye med å registrere alt rundt oss. Sjefen min skulle sikres, det var min oppgave. Det klarte jeg utmerket, men det var nære på et par ganger.

– Var du redd?

– Ja. Vi visste aldri hva som lurte bak neste hjørne, for enkelte av grupperingene i militæret ga aldri opp, sier han.

Roger jobbet fra tidlig til seint, han så ikke på jobben som livvakt som ordinært arbeid.

– Dette var solidaritetsarbeid. Brorskap. Jeg knyttet nære bånd, og fikk gode venner, sier han.

Roger nevner navnene på flere han kjente som ble drept i løpet av årene han tilbrakte i Uruguay. Selv tretti år senere gjør det åpenbart vondt, det blir vanskelig å holde stemmen i sjakk og øynene tørre. Han spretter opp av stolen:

– Jeg må ha kaffe!

En organisasjonsmann

Etter å ha summet seg på kjøkkenet kommer han tilbake til salongen i stua med kaffekopper til oss alle. Selv har han sikra seg Rosenborg-koppen. En gang trønder, alltid trønder.

Roger plukker opp Uruguay-tråden: Etter tre og et halvt år i utlendighet ville han hjem.

– Jeg følte at jeg hadde gjort mitt. Jeg savnet vinteren. Og jeg og Alicia hadde glidd fra hverandre.

Høsten 1989 satte Roger Løvås seg på flyet fra Montevideo med kurs mot Norge. Det bar rett hjem til Levanger.

Det tok ikke lang tid før han støtte på ungdomskjæresten Siri. De er sammen den dag i dag. Roger ble far til hennes to barn, og sammen fikk de en datter. Det er så lenge siden nå at alle de tre barna er voksne og har flyttet ut av barndomshjemmet. Eldstedattera har også skaffet ham barnebarn.

Familien flyttet til Hamar i 1989, det var her Siri fikk jobb. Det hadde heller ikke Roger store problemer med å skaffe seg. Han har mangslungne arbeidserfaringer; fra bolig for psykisk utviklingshemmede, fra ungdomshjem, og fra jobben som pleier på en høysikkerhetspost på psykiatrisk sykehus. Her var han også tillitsvalgt. Den siste jobben var så krevende at han til slutt fikk nok. Roger sa opp, og stakk innom Kiwi-butikken to hundre meter hjemmefra. Her ble han i åtte år, før han søkte seg jobb på Ikea.

Roger har blitt en helt alminnelig mann. Partiboka i kommunistpartiet har han bytta ut med medlemskap i Arbeiderpartiet. Men medlemskapet i LO består.

– Jeg er en organisasjonsbygger, fastslår han.