Lene Svenning (tekst)

Martin G. Slørdal (foto)

Jorunn Martinsen er ikke å finne i innloggingssystemet for gjester på Ica Norges hovedkontor på Sinsen i Oslo. De vet imidlertid veldig godt hvem hun er, de ansatte i resepsjonen. Og det skulle bare mangle. Siden 1998 år har hun vært HK-medlemmenes øverste tillitsvalgte i konsernet. Nå nærmer det seg slutten på en epoke.

I sakte vuggende gange kommer hun gjennom det store resepsjonsområdet. Lumbagoen har slått til. Det eneste som hjelper mot ryggsmertene er å holde seg i bevegelse, forteller hun. Det var dumt. Nå skal vi sitte ned og snakke sammen i et par timer.

Vakuum

Jorunn Martinsen og alle de andre ansatte i Ica har levd i det uvisse i to år. De røde tallene på bunnlinja blinket mot de svenske eierne. Redningen skulle bestå i en samarbeidsavtale med Norgesgruppen, den største av de fire store i dagligvare-Norge. Etter mye om og men satte Konkurransetilsynet ned foten for avtalen, konstellasjonen ville bli for mektig. I oktober i fjor ble det klart at Coop ville kjøpe Ica. Også denne gangen venter alle på en godkjenning fra tilsynet. Sier de nei, er det lite håp igjen. Ica har varslet at de vil ut av Norge for godt.

– Vi har levd i et vakuum i lang tid. Det blir mye prat og spekulasjoner, og venting, venting, venting. Nå vet vi at vi uansett ikke skal fortsette som Ica. Svenskene vil ikke legge flere millioner på bordet, sier hun.

God løsning

Inne på Jorunn Martinsens kontor presser vi oss ned på besøksstolene. Jorunn har fått nytt kontor, og pappeskene med papirer fra hennes forrige tilholdssted omkranser oss. Man kan undre seg over om det i det hele tatt er noen vits å pakke ut? For snart tar jo Coop over hele sjappa, om Konkurransetilsynet gir grønt lys. Jorunn Martinsen har trua.

– Jeg tror de lander på å gi oss lov, sier hun og strekker på ryggen.

Hva skjer da? Martinsen aner ikke.

– Vi får en eier med helt annen struktur, og annen tariffavtale. Vi vet jo ikke engang om de vil splitte oss opp i ulike Coop-lag, eller om vi fortsetter som eget selskap. Og hva vil skje med lagrene våre? Det eneste vi vet er at Coop må kvitte seg med noen av butikkene for at vi ikke skal bli for dominerende på enkelte steder. Jeg håper at færrest mulig butikker blir lagt ned. Forhåpentligvis kjøper Norgesgruppen noen av butikkene, slik at flest mulig beholder jobben. Oppkjøpet er en god løsning for de ansatte i butikk, sier hun.

Veteran

To dager i uka, av og til oftere, sitter Jorunn på kontoret på Sinsen, eller er i møter, kurs og konferanser som hovedtillitsvalgt. Hun husker ennå da hun var fersk i gamet.

– Det var skummelt. Men snart skjønte jeg at det ikke var så ille. Jeg hadde jo vært tillitsvalgt på jobben noen år allerede, forteller hun.

Resten av uka jobber Jorunn på Ica på Storo-senteret. Her har hun vært ansatt i 30 år. Da hun begynte der i 1985 het butikken Storo Mat. Det var da Ica tok over tidlig på 90-tallet at Jorunn og kollegene organiserte seg og fikk tariffavtale. Det var ikke Jorunn som gikk i bresjen for det. Det gjorde den andre Jorun Martinsen, navnesøster og kollega.

– Hun var krumtappen. Jorun Martinsen var et veldig fornuftig menneske, streng, men rettferdig, sier Jorunn Martinsen.

Vår Jorunn Martinsen ble i første omgang sekretær i klubben.

– Jeg tror det var fordi jeg kunne bruke pc og skrive på maskin, smiler hun.

Hva var motivasjonen hennes, den gang og nå?

– Rettferdighet. Det er det viktigste. Det skal gå riktig for seg, uten noe tull. Folk skal behandles bra, sier hun og ser morsk ut.

Noen år senere ble det inngått en samarbeidsavtale mellom Handel og Kontor, Transportarbeiderforbundet og Ica, som blant annet innebar at de skulle ha et felles tillitsvalgtapparat. Seks regiontillitsvalgte ble valgt fra butikksiden, av og blant dem en hovedtillitsvalgt. Det har i alle år vært Jorunn.

– Jeg har blitt bedt om å fortsette, sier hun beskjedent.

De siste sju årene har Jorunn også hatt en plass i Handel og Kontors forbundsstyre. Det synes hun er både spennende og morsomt.

– Det er et stort forbund med mange medlemmer i ulike yrkesgrupper. Jeg er jo en inngrodd butikkmedarbeider, så det kan være vanskelig å tenke ut av boksen og se ting fra en annen side, innrømmer hun.

Likt for alle

I skrivende stund har Ica 550 butikker. 145 av de egeneide butikkene har tariffavtale med Handel og Kontor, omlag 1.000 av de butikkansatte er medlemmer i forbundet.

– Min viktigste oppgave er å hjelpe den enkelte ansatte som trenger det. Vi har en del medlemmer på butikker uten tariffavtale også. De skal ha den samme lønna og vilkårene som i butikkene med tariffavtale. Det er vi enig med Ica om, sier Jorunn.

242 av Ica-butikkene er franchise og drives av selvstendige kjøpmenn, i egne aksjeselskaper. Der har Jorunn ingenting hun skulle ha sagt. Det hender hun gjør det likevel.

– Navnet vårt står på døra. De ansatte skal ha samme behandling, uansett om det er franchise eller en egeneid butikk, sier hun.

Coop-medlem

Hva skjer med Jorunns posisjon når Coop tar over?

– Den blir vel borte etterhvert. Jeg blir nok værende en stund, noen må jo følge prosessen, sier hun og heiser på skuldrene.

Det er Coop Norge Handel som skal kjøpe Ica Norge. Så skal de ulike samvirkelagene rundt om i landet sannsynligvis overta butikkene.

– Det er et snålt system, men det er jo oss medlemmer som eier Coop, sier Jorunn, og sannelig har vi med et Coop-medlem å gjøre.

Jorunn ble medlem i samvirkelaget lenge før det skiftet navn til Coop. Det er først og fremst fordi det rett over veien for tomannsboligen hun bor i på Kjelsås, ligger en Prix-butikk. Hun vokste opp i den ene leiligheten i huset, og har de siste vel tretti årene bodd i den andre.

– Uforståelig

I Kapellveien nord i hovedstaden vokste hun opp med bror, mor og far, som var formann på Oslo Sporveiers verksted på Sagene. Da Jorunn var 15 år, døde moren.

– Det var helt uforståelig, sier Jorunn og blir blank i blikket.

– Så vidt jeg vet var det blodkreft, leukemi. De snakket ikke med oss om det, det var ikke vanlig den gangen. Vi så jo at mamma var syk, men trodde lenge at hun skulle klare seg, forteller hun.

Livet ble annerledes. Nå var det Jorunn som var kvinnen i huset. Riktignok kom en tante for å vaske hos dem en gang i uka, men Jorunn fikk og tok mye ansvar.

– Vi måtte jo bare klare oss, sier hun.

Ung brud

I desember året etter sto Jorunn brud i Grefsen kirke, bare 16 år gammel. Under brudekjolen hadde hun en kul på magen.

– Vi var så unge og dumme, sier hun om seg selv og mannen Terje.

Med barn i magen var det bare en ting å gjøre for det unge paret: Å gifte seg.

– De voksne fortalte oss hva vi måtte gjøre, og tok seg av det praktiske. Det var sånn det var. Og det var greit, sier Jorunn.

Svigermor og Jorunns tante ordnet det praktiske. Fordi de var så unge, måtte de søke om å få gifte seg. Terje var så vidt fylt 18.

I mars 1970 kom det nybakte ekteparets første sønn til verden. I noen år bodde den lille familien hjemme hos Jorunns far. Så flyttet de til Spydeberg i indre Østfold.

Hjem igjen

Jorunn var stort sett hjemmeværende da de etterhvert tre barna, to sønner og en datter, var små. I en periode reiste hun rundt og holdt homeparties, der hun solgte Tupperware, evigvarende oppbevaringsbokser og husgeråd i plast til andre husmødre. Da hun ble spurt om å ta over som regionsjef, fant Jorunn ut at hun skulle trekke seg fra hele geskjeften. Det var likevel ikke noe for henne å reke rundt på grusveiene i bygde-Norge på kveldstid.

Fram til barn nummer to ble født, jobbet Jorunn i resepsjonen på Bjerke travbane i Oslo, den samme arbeidsplassen som Terje hadde. Men reiseveien fra Spydeberg var dryg. Så da naboleiligheten til faren hennes ble ledig, ble ekteparet Martinsen bedt om å kjøpe. De slo til. Og det er altså samme sted som de har bodd i mer enn 30 år. Jorunns far gikk bort for mange år siden, men fremdeles bor broren vegg i vegg.

Denne gangen skulle det ikke være langt mellom hjemmet og arbeidsplassen. Jorunn søkte og fikk jobb som butikkmedarbeider i matbutikken på det nyåpna kjøpesenteret på Storo.

– Hvorfor valgte du å jobbe i butikk?

– Mennesker! Da får jeg truffet mennesker. Og jeg har mange gode kolleger, ti av oss har jobbet i butikken siden forrige århundre. Butikken forandrer seg hver gang vi får en ny sjef. Noen er vanskelige å lære opp, andre er enklere. Sjefer kommer og går, fastslår Jorunn.

Bransjen har forandret seg de siste 30 årene.

– Vi blir pressa på tid. Færre mennesker skal gjøre mer på kortere tid, sier hun.

Hammer og spiker

– Hva ville du ha vært om du ikke jobba i butikk?

Jorunn tar noen sekunders tenkepause.

– Snekker. Jeg synes det er moro å lage ting. Faren min var nevenyttig. Jeg snekrer det jeg kan selv, og har med litt hjelp snekra både en veranda, et anneks og en verktøybod i hagen, og sist sommer en trapp, forteller hun.

Det er Jorunn som er praktikeren i huset. Slik må det være etter at Terje gjennomgikk en nakkeoperasjon og ble ufør for ti år siden.

– Det som må gjøres er det jeg som må gjøre. Sånn er det bare, slår Jorunn fast.

Også hagearbeidet er det Jorunn som tar seg av, men det er langt fra en hemsko. Jorunn liker svært godt å pusle i hagen, som hun kaller en brukshage, og ikke en pyntehage.

Er det frekt å spørre en 62-åring om når hun skal slutte å jobbe? Vi tar sjansen. Jorunn setter øynene i meg.

– Sjefen min spurte også om jeg ikke hadde tenkt å «gå ned litt». Hva mener du med det, spurte jeg.

Hun legger ansiktet i mykere folder.

– Jeg hadde ikke begynt å tenke på det før Coop kom på banen. Blir det uholdbare forhold med en ny eier, blir jeg pensjonist. Jeg må trives, ellers er det ingen vits. Men jeg må jo ha noe å gjøre også, ellers blir det kjedelig, sier hun og svinger på hestehalen.

lene.svenning@lomedia.no

martin.slordal@lomedia.no