Lene Svenning (tekst)

lene.svenning@lomedia.no

Martin G. Slørdal (foto)

martin.slordal@lomedia.no

– Lukk øynene, sitt i ro og ikke tenk på noe de nærmeste tre minuttene, ber mindfulnessinstruktør Marianne Magelssen. Jeg og de tre andre kursdeltakerne som sitter på stoler i en halvsirkel rundt henne gjør som vi blir bedt om. Etter tre minutter spør Magelssen om vi tenkte på noe.

– Hele tida, svarer en av de andre, og jeg nikker bekreftende.

Under topplokket mitt var det ikke fred å få.

– Nettopp. Det går ikke an å få ro i tankene bare ved å sette seg ned og lukke øyene. Det er vanskelig å få det stille i hodet, sier kurslederen.

Vi får beskjed om å kjenne på pusten vår. Det kjennes som om jeg ikke får puste. Jeg tar et par solide magedrag før pusten blir noenlunde rytmisk igjen.

– Ikke prøv å påvirke pusten, bare kjenn etter hvordan den går. Noen blir stressa og får pustevansker når de får beskjed om å puste, det er helt normalt når du ikke er vant til det, sier Magelssen.

Puh.

Vi får beskjed om å sette oss godt til rette i stolene. Nå skal det mediteres, i tjue minutter. Det betyr at vi skal konsentrere oss om pusten. Jeg lukker øynene. Det tar ikke så innmari lang tid før tankene legger ut på vandring. «Vend oppmerksomheten tilbake til pusten», minner kurslederen om med jevne mellomrom. Pling! Magelssen varsler om at tiden er ute ved å gi et lite signal med en pinne i en bolle, den ser litt hippie-aktig ut, og er sikkert kjøpt i India.

– Var det noen som opplevde tankespinn, spør hun.

De andre rister på hodet. Neivel. Så er man vel ikke som alle andre, da. Magelssen trøster med at meditasjon krever øvelse. Og har vi ikke tid til tjue minutter daglig, holder det med fem. Det skal kunne gi større sinnsro og et rikere liv.

Fleip eller fakta?

Mindfulness er i vinden. Kurs i meditasjonsmetoden som skal virke for så mangt blir tilbudt både på arbeidsplasser og i barnehager. I mindfulness, eller oppmerksomt nærvær som det kalles på norsk, handler det altså om å være mentalt tilstede her og nå, og om å eliminere stress. Er det bare tullball, eller har det noe for seg? Må man flytte ut i skogen og la håret gro om man synes det funker? HK-Nytts medarbeider, som holder seg med en usedvanlig sterk skepsis til alt som ikke kan dokumenteres, har meldt seg på kurs hos Marianne Magelssen på Frogner i Oslo. Hun er utdannet sykepleier og har en medisinsk tilnærming til temaet. Guarden senkes bittelitt. En dose stresshåndering kan man umulig ha vondt av, hodet kan kjennes litt for fullt av planer og bekymringer noen ganger. Og målet med mindfullness er altså å kunne oppnå sinnsro når man ønsker det. Magelssen tegner opp hjernen på tavla. Hun peker på fryktsenteret, kalt amygdala. Det reagerer på stress, og setter resten av kroppen i alarmberedskap; pusten går fortere og blodtrykket øker. Er du konstant stressa er ikke det særlig heldig for helsa. Det autonome nervesystemet, som styrer alle prosesser i kroppen, kan ikke styres. Men vi kan påvirke det, hevder Magelssen. Med pusten.

Pusteanker

Pust med magen, ber Magelssen. Jeg er ikke helt sikker på hva hun mener, lungene sitter da lengre opp? Vi blir bedt om å legge hendene på magen og kjenne etter om den beveger seg i takt med pusten. Det skal den helst gjøre, for da masseres den store muskelen som sitter rundt livet, også kjent som mellomgulvet, de indre organene. Og det skal være bra.

Marianne Magelssen vil at vi skal finne «pusteankeret» vårt. Ikke visste jeg at jeg var utstyrt med denslags. Pusteankeret er altså det stedet hvor vi best kjenner pusten. For noen er det i nesa. For meg sitter det i halsen. Tror jeg. Poenget med å kjenne på pusteankeret er å bli rolig. Rolig er bra.

– Gå innom pusteankeret flere ganger om dagen, råder Magelsson.

Nå vil hun imidlertid ha oss på beina. Vi skal prøve det hun kaller «walking meditation», gående meditasjon. Vi stiller oss ved siden av hverandre på en rekke, og Magelssen ber oss om å konsentrere oss om beina og hvert skritt vi tar. Selv opplyser hun at hun har stort utbytte av å gjenta «Jeg berører jorden, jorden berører meg» inni seg. Snart skrider vi over gulvet, fram og tilbake, jeg i et langt høyere tempo enn de andre. Jeg konsentrerer meg om hvordan fotbladene treffer gulvet, men snart oppdager jeg at det er skrekkelig kjedelig. Magelssen opplyser om at følelsen ikke er helt ukjent for henne, også her kreves det øvelse. Kanskje funker det bedre i skogen? Jeg synes i alle fall det er vanskelig å kjenne noen særlig tilhørighet med jorda når både conversene og parketten skiller oss ad.

Selvutvikling

Mindfulness dreier seg ikke bare om stressmestring i hverdagen. Både Magelssen og mange av hennes kolleger er opptatt av at metoden også kan brukes til bevisstgjøring og selvutvikling. Når vi gjør ting vi pleier å gjøre, gjør vi det ofte på autopilot, og tenker ikke over hvordan. Resonnementet er at det er slik med tankene og følelsene våre også. Ved å trekke pusten et øyeblikk, får vi tid til å tenke oss om og eventuelt velge å reagere annerledes. Mer selvutvikling enn det er det ikke plass til på dette fire-timers kurset.

Fra tærne og opp

Det nærmer seg slutten på kurset. Marianne Magelssen trekker fram fem blåblomstrede strandmadrasser og puter til den som vil ha. Vi skal bedrive kroppsscanning, får vi vite. Det er bare å legge seg nedpå, på ryggen, med hendene hvilende ved siden av kroppen. Denne øvelsen skal egne seg godt når du vil sove mens hjernen spinner på høygir - en ikke ukjent tilstand.

– Lukk øynene. Slapp helt av i ansiktet og kjeven. Vær i kontakt med pusteankeret ditt i et par minutter, ber Magelssen.

Dette går ganske greit, kjenner jeg. Instruktøren ber oss om å konsentrere oss om venstre storetå.

– Hva kjenner du der? Vibrasjoner, kløe, prikking, eller ingenting?

Ikkeno’, svarer jeg meg selv. Magelssen geleider oss videre fra tær til knær, fra lår til ...hår. Selv om jeg nok ikke hang med helt på slutten, jeg må ha slokna. Og det var vel strengt tatt meninga. I alle fall med denne øvelsen.