Med scenen for sine føtter

Brian Cliff Olguin

brian.cliff.olguin@lomedia.no

Svetten pipler på panna hennes.

– Er det noen som har sett hårstrikkene mine?

Spørsmålet henger igjen i lufta, men ingen i kjelleren i Nynorskens Hus i Oslo har tid. Alle er opptatt med forvandlingene sine foran de lyspærekledde speilene. Nå står Vivian Brattsti Sørensen foran fellesbordet bøyd over en verktøykasse og graver. I den er det bare sminke, og i denne garderoben er det ingen sminkør til å ha oversikt over verken hårstrikker, glitter eller pudder. Det er skuespillerne i teaterlaget i Bondeungdomslaget (BUL) i Oslo som selv står for nesten alt.

HØYTTALER: Vivian Brattsti Sørensen holder mest til i kommentatorboksen, men går noen turer ned på glattisen for å blant annet introdusere den talentfulle tolv år gamle Alexander Tolstoj, spilt av Fredrik Elfstrand.

Brian Cliff Olguin

Kontorjobb om dagen

HK-medlemmet jobber til daglig som seniorrådgiver i Antirasistisk Senter. Der går det i oppdateringer av læringsmateriale, epostkorrespondanse, rapporter om diskriminering og ekstremisme. Og en gang iblant får hun varmet opp stemmebåndene med å holde foredrag for barn og unge om antirasisme.

Da Sørensen fremdeles jobbet som lærer på Holmlia skole i 2002, ble hun dratt med av en kollega på en teaterøvelse. Kollegaen ga seg etter én øving, men Sørensen slapp ikke taket. To ganger i året jobber hun og BULs teaterlag med å sette opp forestillinger. Her får hun bruke kreativiteten sin, som var grunnen til at hun forelsket seg i håndverket. Da var hun bare en fjerdeklassing i en Tromsøskole som var heldig nok til å bli trukket ut til å lage dyrelyder på scenen.

– Jeg tror ingen forsto at jeg prøvde være en gris med de gryntelydene mine, sier hun og ler høyt.

Sørensen fortsatte gjennom barne- og ungdomsårene med revy og teater. Og etter at arbeidsuka ved Hålogaland Teater var unnagjort, lagde hun et «one-man-show» hvor 14 år gamle Sørensen spilte både psykolog og pasient for ungdomsskoleelever. Å skape latter og engasjement hos publikum ble hennes drivkraft. Sørensen la fra seg tanken om å bli frisør og søkte seg til den ene videregående skolen som hadde revy på timeplanen. Da hun ble mor, tok hun en lengre timeout.

– Datteren mi ble etter hvert stor nok til at jeg hadde tid til søke det opp igjen, forteller hun om returen til scenen.

Dessuten er teateret også en fin avveksling fra kontorjobben.

– Det er ekstra godt å vite at man kan slippe seg løs på scenen. Jeg elsker å spille skurk!

Sørensen forteller om hvordan det gjør godt når jobbhverdagen krever profesjonalitet og høflighet i all kommunikasjon – også når de får svært ufine og krenkende meldinger.

FJAS: Vivian Brattsti Sørensen og medspiller Emil Bech Stenstad vamer opp.

Brian Cliff Olguin

Stolthet

Når HK-Nytt titter innom første gang er det bare fire dager til premieren. Mens Sørensen og en del av skuespillerne er nede i kjelleren og skifter, er resten av de 16 skuespillerne på scenen og får på plass de siste bitene av scenografien. Med enkle, men effektive grep blir teatersalen fra 1914 transformert til en skøytebane. Parketten dekkes av et hvitt underlag, og isopor dras fram for å lage skillevegger. Et skinnende sølvstoff dekker trappene opp til den øverste delen av scenen hvor kommentatorboksen som Sørensen senere skal innta allerede er på plass. Nok en gang er duket for urframsyning som det heter i BUL.

STRENG: Sørensen skal også spille russiske Dominika, den strenge treneren skal derfor ha kraftige og strenge øyebryn.

Brian Cliff Olguin

Absurd potensial

Denne gangen er det Blood on Ice av Sofia Fredén som spilles for første gang for et norsk publikum. I stykket følger vi blant annet tre tolv år gamle kunstløpere, deres overivrige foresatte og strenge trener. Det handler om å bli best på isen og om hvordan foreldrene på sidelinjen kan gjøre ting verre. Den strenge russiske treneren Dominika pisker alle rundt, mens den skravlete høyttaleren i kommentatorboksen, iført en rød glitrende jakke og solbriller, gir publikum jevnlige oppdateringer om prestasjonene. Sørensen spiller begge rollene, én i hver av de to settene.

Koronasyken

– Byens beste bakar Bjørn Brun, bakar bare brente brune berlinerboller, ljomer alle i kor og gjentar mens de vrir seg på scenen.

Tull og fjas skal til for å få kropper og stemmer ordentlig varme.

– Klokka er 18.21, dere! Chop-chop, på plass!

Regissøren er klar for å se hva gjengen har å gi og setter seg ned med en notatbok. I løpet av prøvene blir side etter side fylt med tilbakemeldinger på alt fra lys og lyd til ønsker om mer intensitet og ømhet fra skuespillerne. Alt for å få fram potensialet i teaterlaget og for at publikum skal få en god opplevelse.

Teaterlaget skulle egentlig ha startet prøvene i januar og hatt premiere i juni, men koronapandemien stakk kjepper i hjulene. De første leseprøvene gikk på Zoom. Til tider måtte regissøren kommandere skuespillerne til å stå opp og bevege seg. Først i midten august var det lov å samles igjen, og med premieredatoen satt til 2. oktober var det ikke rom for mange overraskelser.

SEKUNDER FØR: Skuespillerne hører på at høyttaler Sørensen introduserer showet før de får klarsignal til å storme scenen.

Brian Cliff Olguin

Sett to

Dagen før den store dagen rigges teatersetene på plass, det ryddes i rekvisitter, vaskes og gjøres klart til premiere.

I kjelleren har Sørensen byttet ut glitterjakke med treningsjakke, og øyenbrynene markeres for et strengere uttrykk.

– Disse speilene er ikke lagd for høye folk!

184 centimeter høye Sørensen klager mens hun bøyer seg ned for å se hele ansiktet sitt.

Nå skal hun spille den strenge treneren, Dominika. Hun har heldigvis funnet hårstrikkene sine. Bundet til hårbørsten hennes.

– Skal jeg koke litt kaffe til dere?

72 år gamle Kari Aniksdal får entusiastisk respons fra sett to-gjengen i garderoben. Hun spiller overivrig bestemor i det første settet, men må vente til premieren før hun kan rulle inn med rulleskøyter, rullator og glitter. I dag er hun koffeinansvarlig.

Prøvene settes i gang med noen siste instrukser fra regissøren til skuespillerne.

– Ordentlig streng, Dominika!

– Er du helt sikker, du?

Sørensen svarer med samme tone som rollefiguren sin, og får regissøren til å le begeistret.

Sørensen er i sitt ess.

– Sakse fram! Sakse bak! Sakse fram!

Slik kommanderer hun kunstløperne som drømmer om å få reise til VM i kunstløp i St. Petersburg.

RULLER: Både yngre og eldre skuespillere blir med på den siste scenen og ruller i sirkler.

Brian Cliff Olguin

Den store dagen

Det er bekmørkt og bom stille bak forhenget. En tjuetalls publikummere har funnet fram til plassene sine. Sørensen lukker øynene og går gjennom de siste linjene i hodet.

Utenfor teatersalen står medspillerne og venter på replikken hennes.

– Mine damer og herrar – velkommen til teaterlagets «Blood on Ice». Alle nødutganger er markert med grønt exit-lys. Og hugs å skru på mobilen igjen når teateret over.

Musikken skrus på og showet er i gang.

REKVISITT: Noen av skuespillerne bruker rulleskøyter på scenen, men en ekte skøyte eller to brukes som rekvisitt.

Brian Cliff Olguin