Kristoffer ble bitt av hoggorm. Nå har han fire slanger hjemme

Brian Cliff Olguin

brian.cliff.olguin@lomedia.no

15 år gamle Kristoffer og en kompis fra ungdomsskolen gikk en fototur på jakt etter en Vipera berus, Norges eneste giftslange – hoggormen. Endelig hadde de sett en krype over veien like ved barneskolen. Nå hadde de klart å fange den og skulle bare ta noen bilder til. Men så får hoggormen nok.

– Da var det ikke så kjekt å være krypdyr-Kristoffer lenger, sier Kristoffer Haraldseid Espeland (31) fra Ålgård i Rogaland.

Kristoffer ser hvordan slangen setter tennene fast i pekefingeren hans. Han slipper hoggormen som kjapt kryper av gårde og gjemmer seg under en stein.

Kristoffer besøker legevakta, men blir sendt hjem. «Dette skal kroppen kunne ta seg av», får han høre. Det gjør heller ikke så vondt. Ennå.

To timer senere begynner smertene for alvor å sette inn. Etter ytterligere to timer har venstrearmen hans blitt så hoven at han verken klarer å bøye leddene eller gripe med fingrene.

– Armen var så svær at det var på grensa til at de måtte skjære opp for å lette trykket, forteller han med et lett smil.

TROPISK: Melkesnoken er vanligvis rødbrun med hvite og svarte striper.

Brian Cliff Olguin

Kristoffer var aldri redd. Han visste at man måtte tilbake til 70-tallet for å finne eksempler på folk som hadde dødd etter hoggormbitt. Da hadde man ingen motgift.

Med synkende blodtrykk, et typisk symptom på forgiftning, er han tilbake hos legevakta. Kristoffer får både motgift og smertestillende. Han kommer seg fint, og etter en uke er ikke armen lenger hoven.

– Det var mest sannsynlig en kombinasjon av en allergisk reaksjon og at slangen hadde gitt fra seg en solid porsjon gift, sier han.

Krypdyr-Kristoffer

Kristoffer Haraldseid Espeland er ikke bare et kjent ansikt for kundene hos Obs Bygg Ålgård hvor han til daglig jobber i maleavdelingen. Hobbyen hans har også gitt ham tilnavnet krypdyr-Kristoffer.

Både barn og voksne er ofte innom hjemmet hans for å titte på slanger, gekko og tarantell.

SØTEST: Cleo er en leopardgekko som opprinnelig kommer fra ørkenområdene i Afghanistan. De som er redde for slanger, pleier å være mer glad i dyr som har fire bein.

Brian Cliff Olguin

Da Espeland begynte å lese som barn, slukte han all informasjon han kom over om reptiler. Faren hans hadde kort med bilder av ulike dyr og faktatekst på baksiden. Sitt aller første møte med en reptil fikk han som fireåring med en stålorm.

– Men du må ikke skrive at det er en slange, er han rask til å påpeke.

For selv om øgler og slanger er i reptilfamilien, er stålormer beinløse øgler. Slanger har en annerledes beinstruktur, i motsetning til øglene har de ikke et skulderparti. Derfor kan de blant annet sluke store byttedyr.

DYREVENNER: Kristoffer og samboeren Jannicke eier også to nymfekakaduer.

Brian Cliff Olguin

Det var egentlig litt rart at Kristoffer som vokste opp blant familievennlige golden retriever-hunder som faren drev oppdrett av, skulle bli en gutt som tok med seg stålormer til naturfagstimen. Særlig når han vokste opp i en tid hvor fordommene rettet mot både reptiler og reptilentusiaster florerte.

Forbudstida

Reptilhold i norske hjem ble forbudt i1977. De gangene politiet kom over noen som hadde en kvelerslange eller ti i kjelleren, sammenfalt det med at de var på besøk av en helt annen årsak.

– Folk trodde at alle reptilinteresserte drev med rus og annet skummelt. Det er ikke så rart at de hadde fordommer når det var slike en leste om i avisene, mener han.

Men Kristoffer tror at folk skjønner seg mer på hobbyen hans når de kommer hjem til ham og ser hvordan dyrene holdes på nært hold. Kanskje til og med tør å ta på dem.

SVART: Den svarte melkesnoken er en sjelden variant her til lands. Kristoffer lar seg fascinere av hvordan lyset treffer skjellene på slangeskinnet.

Brian Cliff Olguin

Lederen i Norsk herpetologisk forening (NHF), interesseforening for alle som er interessert i reptiler og amfibier, ler i telefonen når HK-Nytt spør ham om bakgrunnen for herptilforbudet fra 1977. Herptil er samlebegrepet brukt for reptiler og amfibier.

– Forbudet kom på samme tid som at skateboard ble forbudt, sier Thor Håkonsen.

Men i motsetning til skateforbudet fra 1978, ble ikke herptilforbudet opphevet i 1989. Det tok nesten 20 år til før forbudet ble opphevet i 2017 – og bare delvis. Grunnen for forbudet, oppgir NHF, var at det ikke var tilgang på utstyr eller informasjon til å ta godt nok vare på dyrene. Samtidig gikk våre naboland i en mer liberal retning som betydde også at utstyr og informasjon utviklet seg.

– Hos söta bror kunne man enkelt kjøpe slanger, øgler og skilpadder over disk i dyrebutikkene, forteller Håkonsen.

Et oppslag i Fædrelandsvennen fra 2009 forteller om hvor stor fristelsen ble for mange norske reptilentusiaster. En av de intervjuede hadde, på tross av å bli tatt i tollen med 14 slanger og ti øgler på kroppen, ikke latt seg skremme. Han vedgikk at han kom til å forsøke å smugle igjen.

Utstyr til herptilhold begynte også å komme til salgs i Norge rundt årtusenskiftet – fullt lovlig. Men hold av dyrene var altså forbudt. Norges Zoohandleres Bransjeforening anslo i 2012 at antall individer i Norge var på rundt 100.000. Tallet bygde på omsetningen av utstyr og mat til reptil- og amfibiehold. På samme tid ble det anslått at det fantes rundt 400.000 hunder i norske hjem.

Med andre ord skisserte NHF at reptilhold ikke var en sær, liten hobby lenger. Men fordi det var ulovlig, gikk det mer under grunnen – bokstavelig talt. Slik som tittelen i VG-artikkelen fra 2014 avslører: «Skjuler krokodiller i kjelleren». Også i andre reportasjer fra forbudstiden kunne man lese om reptilmiljøet som trakk godt for gardinene og hadde dyrene sine nede i kjellerne.

KERATIN: Hammet til slangene består av det samme stoffet som neglene våre. Proteinrikt keratin.

Brian Cliff Olguin

Lobbyistene

I 2015 var Kristoffer ivrig etter å komme tettere på reptilene. Han begynte på deltidsstudier i Oslo bare for å kunne ta seg jobb ved Oslo Reptilpark.

– Det var helt fantastisk å jobbe der. Mange forskjellige mennesker besøkte parken, både voksne og barn, sier han.

HK-medlemmet ble også styremedlem i interesseforeningen NHF og fulgte debatten tett og presset som oppsto mot reptilforbudet.

– Jeg ville være med på å endre loven, for vi syntes ikke den var rettferdig.

Kristoffer fikk støtte fra uventet hold.

I 2013 hadde Frp gått til kamp mot «tulleforbudene» som ledd i valgkampen foran stortingsvalget.

– Det var rart å se kampsaken vår stå på lista sammen med forbudet mot hjørnekjøleskap, sier Kristoffer og ler.

Men arbeidet for å oppheve herptilforbudet hadde blitt satt i gang lenge før den blåblå regjeringen med Frp var en realitet. Herptilmiljøet kunne ikke skjønne hvorfor hold av eksotiske fugler og gullfisk i akvarier var ok, men ikke deres hobbydyr som ble holdt i terrarier – glassbur uten vann.

I 2001 hadde NHF møter med Landsbruksdepartementet om en oppmykning av forbudet. De utarbeidet en liste med reptiler og amfibier (herptiler) som de mente kunne egne seg som hobbydyr. Først i 2008 så myndighetene på saken igjen. Da ble interesseforeningen kontaktet av Mattilsynet og bedt om å lage en ny liste. De endte med en liste på 30 herptiler som etter foreningens syn oppfylte dyrevelferdskrav og ikke representerte en trussel for norsk natur.

Prosessen møtte motstand. I tillegg til Dyrenvernalliansen var også noen politikere kritiske.

– Noen brukte som motargument at dette var dyr en ikke kunne kjæle og kose med. Akkurat da lo vi godt, for det mente vi også, sier Kristoffer.

Han understreker at reptiler må omtales som hobbydyr, ikke kjæledyr.

– Slangene er ikke som hunder som viser følelser eller søker menneskers oppmerksomhet. I den grad de viser noen interesse, henger det sammen med at mennesker har kroppsvarme eller fôr de vil ha, forteller entusiasten.

I SKJUL: Regnbueboaen gikk gjennom et hamskifte og ville ligge i skjul da HK-Nytt var på besøk.

Brian Cliff Olguin

I 2016 hadde Mattilsynet med hjelp av NHF fått laget en liste med 22 arter, men ingen prosess uten noen siste dramatiske øyeblikk: De tre froskene som representerte amfibiene måtte ut av lista. Forskere mente det var en seriøs risiko for at disse amfibiene kunne ta med seg sykdommer som kunne smitte andre frosker og amfibier som lever i norsk natur. Dermed sto det til slutt bare 19 reptiler på lista.

I 2017 kom endelig ny «Forskrift om forbud mot å innføre, omsette og holde eksotiske dyr» med de 19 reptilene som var unntatt. Kristoffer og resten av reptilmiljøet kunne skåle. Samme år som den nye loven trådde i kraft, fikk Kristoffer sine første slanger hjem til seg.

Frossenmat

Hjemme i Ålgård sitter han i stua si sammen med samboer Jannicke Halvorsen. Det er lite som avslører Kristoffers krypdyrinteresse. To eksotiske nymfekakaduer flakser fram og tilbake. Den gule lander på Jannickes skulder og kysser henne.

Hun forteller om begynnelsen av samboerskapet da hun fant en pakke døde mus som lå og tinte i vasken. Slangene skulle fôres.

– Jeg ble litt satt ut. Jeg visste jo om slangehobbyen hans, og det syns jeg er helt fint, men akkurat det der var jeg ikke forberedt på.

Paret ler og er enige i at det er litt morbid.

Nede i første etasje i rekkehuset er stemningen mer «krypdyrsk». Her henger det bilder og plakater av eksotiske slangearter. To rom er viet til Kristoffers hobby.

Han viser rundt.

– Dette er en svart melkesnok fra det tropiske høyfjellet i Costa Rica og Panama. De er ikke så vanlige, forteller Kristoffer entusiastisk mens han tar et par av slangene ut av terrariene. De kryper opp langs armen hans.

I motsetning til den mer vanlige melkesnoken, kjent for sitt røde skinn med hvite og svarte striper, er disse helt svarte. Det henger sammen med at fargen fordeler kroppsvarmen bedre. Derfor tåler de også bedre kaldere temperaturer.

– Er det ikke vanskelig å holde slanger og andre krypdyr?

– Jeg klarer ikke å holde planter i live, men reptiler er mye enklere. Alle klarer det, sier han.

Til det trengs et terrarium og noe som regulerer varme og lys, gjerne i form av en UV-lampe. Fôring foregår en gang i uka. Da gjelder det å tine frossen mus eller kylling til kroppstemperatur. Øglene spiser insekter en får kjøpt på dyrebutikken.

TRYGT: Terrariet til rengbueboaen Melisandre er utstyrt med alt det den tropiske slangen trenger, men fordi hun går gjennom et hamskifte gjemmer hun seg godt for kameraet.

Brian Cliff Olguin

– De er ikke som hunder som må luftes et par ganger om dagen, sier Kristoffer og ler mens han følger nøye med på bevegelsene til de kullsvarte slangene som reflekterer dagslyset slik at de får et blålig skjær.

Kristoffer har tre svarte melkesnoker. Han håper en gang å kunne drive oppdrett av slangene som blir nesten to meter lange. De må holdes for seg i hvert sitt terrarium, for melkesnoker kan finne på å angripe hverandre og i verste fall bedrive kannibalisme. Derfor har han tre godt tettede terrarier i hobbyrommet.

Den eldste melkesnoken har HK-medlemmet hatt siden reptilhold ble lovlig i 2017, mens de to andre kom året etter. De blir ofte 20–25 år gamle, men Kristoffer forteller at det ikke er uvanlig at reptiler blir mye eldre i terrarier enn i naturen.

Fra det ene terrariet henger det et hvitt gjennomskinnelig skall i slangemønster. Slangene har nettopp vært gjennom et hamskifte, forteller han og holder fram hammet eller skinnet som noen kaller det. Materialet består at det samme som neglene våre, forklarer Kristoffer.

I det andre rommet har han en litt kraftigere slange; regnbueboaen Melissandre, en kvelerslange med opprinnelse fra Brasil. Skjellene på slangen bryter lyset slik at slangen skinner i alle regnbuens farger.

Men regnbueboaen går akkurat nå gjennom et hamskifte og holder seg for seg selv, så Kristoffer velger å la den være i fred.

På den andre siden av rommet ligger reptilen Kristoffer pleier å vise fram først til de som har reptilskrekk: Den gule leopardgekkoen Cleo.

– Det går jo ikke an å være redd denne krabaten, sier han mens Cleo tripper fram og tilbake på armen til sin eier.

Kristoffer har også skaffet seg en tarantell for å jobbe med edderkoppfobien sin. Akkurat den tar ikke Kristoffer fram, men han forteller at fobien hans har avtatt etter at han skaffet seg det store leddyret.

HÅRETE : For å vinne over edderkoppfobien sin har Kristoffer skaffet seg en tarantell.

Brian Cliff Olguin

Valp på vei

Én slange Kristoffer har med seg overalt han går er hoggormen i form av en tatovering på underarmen sin. Det er hans favorittslange.

Hver vår når det blir varmere i været titter hoggormen fram fra overvintringen. Da blir Kristoffer intervjuet i både radio og lokalavisa om sin favorittslange.

– De fleste hoggormene vil spare på giften sin til det virkelig gjelder. Når noen oppgir at det å bli bitt kjennes som et vepsestikk, er det mest sannsynlig et tørrbitt, sier eksperten.

Han råder ikke folk flest til å plukke opp hoggorm, slik han gjorde den gangen han ble bitt. Som 15-åring var han litt for uforsiktig. Men Kristoffer vil heller ikke at folk skal slutte å gå turer i naturen bare fordi hoggormen eksisterer. Dessuten er hoggormen fredet og spiller en viktig rolle i naturens kretsløp.

Snart får Kristoffer og Jannicke noe helt annet hjem. De skal få seg et «mainstream» dyr, som Kristoffer kaller det. En hund! En langhåret dvergdachs, som faren hans sørget for å ordne så fort paret nevnte at de var interesserte.

– Nå er han far veldig glad for at sønnen hans endelig har blitt normal. Men hunden er veldig lav og har korte bein - det er jo nesten en reptil, bare med pels!

FAVORITTEN: Hoggormen er giftig og kan derfor heller ikke holdes hjemme. Kristoffer har foreviget den på underarmen sin.

Brian Cliff Olguin