Håndtrykkets historie

ERLEND ANGELO (tekst)

erlend@lomedia.no

To svette never klaskes mot hverandre og lukker seg. Punktumet settes.

– Avtale!

Mang en uenighet har blitt til enighet med et avsluttende håndtrykk. Alt fra lønnsforhandlinger helt opp til historiens største fredsavtaler har fått sin fysiske forsegling med det klassiske håndtrykket.

Og nåde den som ikke vil være med på leken: Folk har mistet jobben av å nekte håndhilsing. Et slapt håndtrykk kan også føre til at du ikke får jobben i utgangspunktet, ifølge eksperter på førsteinntrykk og jobbintervju. Og da tre kvinner nektet å ta kronprinsen i hånda, børstet Frp-leder Siv Jensen støvet av «snik­islamisering»-begrepet.

Å trykke hånda til både venner og fiender er altså noe vi rett og slett bare skal gjøre her til lands. Helt fram til virusåret 2020. I år var det nemlig albuen som fikk ansvaret for å takke for samarbeidet og sette punktum for forhandlinger og meklinger.

Blir 2020 året da håndtrykket forsvant?

2.900 år siden

Men håndtrykkets grep om norske hilsetradisjoner er relativt ferskt. Om man ser litt stort på det.

Internasjonalt må vi riktignok tilbake til århundrene før vår tidsregning for å finne det som er anerkjent som det første dokumenterte håndtrykket. For, da den babylonske kongen Marduk-Zakir-Shumi I kriget med sin egen bror, ba han om hjelp fra Shalamaneser III. Sistnevnte var en krigersk konge fra Assyria – som lyktes med personlig å drepe den opprørske broren til Marduk.

Hva skjedde så? Jo, i et relieff som finnes på nasjonalmuseet i Irak kan man se de to strekke sin høyre hånd fram og lukke den rundt den andres. Med andre ord: De to kongene tok hverandre i hendene i et skikkelig håndtrykk. Takken og alliansen – og freden – var formalisert.

FØRSTE KJENTE: Her håndhilser Babylons konge, Marduk-Zakir-Shumi I på Shalamaneser III etter at sistnevnte drepte førstnevntes bror. Etter førstnevntes ønske. Relieffet står utstilt på det irakiske nasjonalmuseet.

Osama Shukir Muhammed Amin/Wikimedia

Dette skjedde rundt år 850 før Kristus – altså for knappe 2.900 år siden.

Men det tok lang tid fra dette oldtidske håndtrykket til dagens status, der vi ler nervøst hver gang vi må slenge albuen fram heller enn det trygge håndtrykket.

Hvorfor håndhilser vi?

Før vi starter på fortsettelsen på håndtrykkets ferd i menneskets historie, tillater vi oss å stille det mer fundamentale spørsmålet: Hvorfor håndhilser vi, egentlig? Det er jo sånn sett en lite effektiv måte å hilse på, all den tid et nikk gjør omtrent den samme jobben?

Vel, her strides de lærde. Eller, mer korrekt er det vel å si at det ikke finnes så mange lærde her, ei heller HK-Nytt. Men en teori får vikingblodet i HK-Nytt-redaksjonen til å bruse:

Håndtrykket skulle vise at du kom med fredelige hensikter. Når du strekker ut høyrehånda viser du at våpenhånda ikke bærer våpen. Og grunnen til at vi rister, er for å vise at vi ikke gjemmer små kniver i ermet. Noe mang en forbundsleder kanskje kunne tenkt seg utover sene meklingsnetter?

Forklaringen passer sånn sett til relieffet fra Babylon nevnt ovenfor. Det passer også til den greske dikteren Homer, som i det klassiske eposet Iliaden fra rundt 730 år f. Kr. beskriver håndtrykket flere ganger: «Således talte de to og hoppet så begge fra vognen, trykket hinannen i hånd og lovet ubrødelig troskap» står det i sjette sang, da motstanderne Glaukos og Diomedes bestemte seg for ikke å drepe hverandre.

Kveker, amerikansk president – og hatt

Det finnes sagaer som beskriver håndhilsing tidlig også her til lands. I ikke-skriftlige samfunn som det vikingene levde i, var håndtrykket en måte å signere en avtale på.

Men det tok trolig lang tid før håndtrykket fikk ordentlig fotfeste som dagligdags hilsen, både her til lands og ellers i verden.

Igjen, dette er ikke noe man vet helt sikkert, men en teori er at det var kvekerne i USA som ga håndtrykket det første store gjennombruddet. Den protestantiske bevegelsen mente alle var like, altså burde alle gi hånden til alle.

Kanskje nettopp derfor er den sittende amerikanske presidenten i dag estimert til å håndhilse på 65.000 mennesker. Nei, ikke løpet av fireårsperioden som president, men hvert eneste år. Den tradisjonen stammer fra Thomas Jefferson, amerikanernes tredje president og grunnleggeren av Det demokratisk-republikanske partiet (forløperen til dagens demokratiske parti). Han ville gi folk hånda, som en del av en folkeliggjøring av statsembetet – Jefferson ville for all del ikke assosieres med de kongelige britene.

Til slutt var det mote som gjorde at håndtrykket for alvor ble dominerende hilsemåte i Vesten – nemlig hatten. Dette galante plagget forsvant i tiårene etter andre verdenskrig, og dermed vant håndtrykket fram som vår foretrukne hilseform – å hilse med hatten forsvant ut.

ENIGE: HK-leder Christopher Beckham og forhandlingsleder Bård Westbye i Virke var to av mange som måtte gjennomføre årets lønnsforhandlinger uten å ta motparten å hånda. Det ble den noe mer kleine albuen istedenfor.

Erlend Angelo

Mikrobiologiske smittebomber

Og kanskje er det mangt et statsoverhode som gjerne hadde sett at de kunne ty til hatten i det de møtte dagens sittende president.

Dagens meste kjente håndhilser må vel kunne sies å være Donald Trump. Hans rykk-og-dra-håndtrykk fikk mye oppmerksomhet en periode. Dessverre hadde verken japanske Abe, franske Macron eller tyske Merkel en hatt å ty til …

Det er ikke uten en viss form for ironi at den mest kjente håndhilseren til slutt ble smittet av det samme viruset som har gjort at håndtrykket «i disse dager» ligger nede for telling.

For våre hender er mikrobiologiske smittebomber. Ifølge Illustrert Vitenskap bærer en hånd i snitt rundt 3.200 bakterier fra ulike arter. Det er altså en aldri så liten baktericocktail vi villig stikker opp i øyet, øret, nesa … Vi klarer simpelthen ikke å dy oss; 23 ganger i timen rører vi vårt eget ansikt – elleve av de gangene er vi i direkte kontakt med en slimhinne, som raskt videresender bakterier og virus inn i kroppen. Og, som vi sender videre til nestemann, når vi hilser pent god dag.

NEKTER Å GI SLIPP: Hersketeknikk eller bare sånn han er? Donald Trump er uansett kjent for lange håndhilsningsseanser, som har gått utover mange statsoverhoder, inkludert daværende statsminister i Japan, Shinzo Abe.

Jim Bourg / Reuters / NTB

Lenge leve håndtrykket?

Håndtrykkets evne til å videresende potensielle sykdommer har vi visst om ei god stund. Allerede i 1920-årene advarte man om hendene som bakterieagenter. I 2015 oppfordret leger via anerkjente The Journal of the American Medical Association å forby håndtrykket ved sykehus – og i dag finnes det flere håndtrykksfrie soner ved mange sykehus.

Så er spørsmålet: Blir samfunnet en håndtrykksfri sone som følge av covid-19 – eller vil vi trykke håndtrykket til oss igjen, når koronaviruset er vaksinert bort? Vinner behovet for fysisk kontakt over behovet for å holde seg frisk? Eller blir det denne blandinga av stive albuer og merksnodig tåflørting herfra til evigheten?

For det skorter jo ikke på alternativene. Alt fra det hinduistiske namaste til den klassiske militærhonnøren – ja, til og med et aldri så lite bukk kan jo vurderes som håndtrykkets erstatter.

Nei, da spørs det ikke om HK-Nytt heller slår et slag for at hatten skal gjøre et brak-comeback. Kanskje det kan være et krav for lønnsoppgjøret 2021?

PS! Om du ikke fant svaret i gåten om Trump, fredsforhandlinger og lønnsoppgjør og hva de har til felles, så var altså svaret: Håndtrykket.

Takk til Zetland.dk og VG for inspirasjon.