Halvparten forfatter, halvparten i butikk

LENE SVENNING (tekst)

lene.svenning@lomedia.no

ERLEND ANGELO (foto)

erlend.angelo@lomedia.no

Rett over inngangsportalen til Italia-gården på Torshov i Oslo bor bokhandel-ansatt, forfatter og HK-medlem Ellen Thelle sammen med mann og fire barn. I høst kom hun med en ny bok, «Halvparten meg, halvparten deg». Fortellingens ytre rammer er de samme som i Thelles eget liv; hovedpersonen jobber i bokhandel, bor på Torshov og har fire døtre, bare navnene er endret. Og det er nettopp familien, som springer ut av to voksne, som er temaet for romanen. Det var forfatterens sterke ønske om å få et barn til, å bli mamma for siste gang, som var utgangspunktet for boka. Til slutt utgjorde temaet bare en side i romanen, den gikk sine egne veier. Forfatterens søsken og foreldre er også med i boka, selv om fortellingen er en fiksjon, forfatteren gjør tidvis hopp mange år fram i tid.

– I bokas første del tar jeg livet av min mor, så her har jeg tatt sorgene på forskudd, smiler Ellen der hun sitter i sofaen i den fem rom store leiligheten.

Mora har lest boka, og synes den er en gave, forsikrer hun.

Selvbetjeningen har kommet for å bli. Tar selvskanningen fra oss jobbene?

Arbeidsdisiplin

Den siste boka hennes er nummer seks i rekken. Det gjør strengt tatt Ellen til en etablert forfatter, men hun er ennå ikke i stand til å leve av forfatterskapet. Hun har nylig fått ett års kunstnerstipend fra den norske stat, det hjelper veldig. Det innebærer at Ellen nylig har kunnet gå ned fra en 50 til en 40 prosent stilling i bokhandelen Ark på Egertorget i Oslo. Nå jobber hun hver torsdag og fredag i bokhandelen. Mandag til onsdag sitter hun hjemme og skriver. Når de tre eldste barna har gått til skolen og Ellen har trillet ettåringen til barnehagen, kommer hun hjem til en tom leilighet. Hun setter på musikk, lager en kopp kaffe, og rydder unna alle lekene på gulvet. Så setter hun seg ned og skriver i et hjørne i stua. Her har hun laget seg en egen arbeidsplass; en bordplate er lagt over gamle ølkasser og bunker av bøker hun er glad i. Så skriver hun til ungene kommer hjem fra skolen. Det høres ut som om hun er veldig disiplinert?

– Alle som vil noe nok, er jo det. Jeg liker selve skrivinga, og så er jeg en vinnerskalle. Man må orke å komme videre, sier hun.

Intervjuet fortsetter under bildet:

THIS IS IT: I hjørnet av stua har Ellen sin egen bittelille arbeidsplass.

Erlend Angelo

Rakte av seg håret

Planen var verken å jobbe i bokhandel eller å skrive bøker. Egentlig skulle hun bli artist, en singer-songwriter, den nye Lene Marlin, eller Unni Wilhelmsen.

– Men så synger jeg ikke så veldig bra, ler hun.

Hun forsøkte seg på en akademisk utdannelse, som både foreldrene og søsknene sine. Ellen studerte på universitetet, først japansk, siden nordisk. Men det var ikke noe for henne.

– Akademia var kjempekjedelig, sier hun.

Tingene falt på plass da hun studerte engelsk litteratur på et college i Minnesota, USA, og hun tok et kurs i kreativ skriving. Det var forfatter hun skulle bli.

– Ifølge mamma har jeg alltid skrevet, sier hun.

Ellen barberte av seg håret, og lovet seg selv og resten av verden at hun ikke ville la det gro ut før hun hadde gitt ut en roman. Det skulle ta åtte år. Da var hun blitt så vant til sveisen, at hun beholdt den.

MELD DEG PÅ HK-NYTTS NYHETSBREV

Elsker jobben

Da Ellen kom tilbake fra USA som 23-åring, måtte hun skaffe seg en jobb. Hun kunne godt tenke seg å jobbe med bøker. Ellen begynte å jobbe i bokhandelen – og elsket det.

– Jeg fikk gode kolleger, vi elsket bøker, og vi ville det samme, forteller hun.

Flere av kollegene hennes er også kunstnere; to er forfattere, en er billedkunstner.

– Det gir jobben et ekstra piff. Vi er på jobben for
å selge bøker. Hvis man har lesende medarbeidere
får man mer bredde i salget, og fornøyde og kresne
kunder, sier hun.

Nå har jobben blitt mer rutine enn før, synes hun. De er ikke så mange på jobb lenger, det selges færre bøker, og desto mer leker, spill, tegne- og malesaker. Men hele varehandelen har jo endret seg, resonner Ellen.

Hun er medlem i Handel og Kontor, som de fleste andre kollegene i bokhandelen. Det har hun vært i ganske mange år. Ellen innrømmer at det var for­sikringsordningene som gjorde utslaget da hun bestemte seg for å bli medlem.

– Pluss at jeg kjente på fellesskapet. Det er litt solidaritetsprinsipp. Og så var det bra for meg personlig. På jobben får vi tarifflønn og overtidsbetaling, alt er etter boka. Det var ikke sånn de første åra, sier hun.

Hadde Ellen tjent nok på bøkene sine, hadde hun fortsatt å jobbe i bokhandelen likevel.

– Det er et fint brudd i skrivehverdagen. Jeg elsker litteratur. På jobben får jeg sett og kjent på bøker, og ryddet i dem, sier hun.

Ellen er glad i å rydde, både på jobb og hjemme.

– Jeg tror det er fordi jeg er så rotete i hodet. Da kan jeg ikke ha det rotete rundt meg også.

Intervjuet fortsetter under bildet:

PÅ PLASS: Ellen Thelle jobber to dager i uka i bokhandelen. Hun synes det er et deilig avbrekk fra skrivingen.

Erlend Angelo

Avvist av sine egne

Det er ikke lett å bli anerkjent som forfatter i Norge. Kunstnerstipendet søkte hun om å få i ti år før hun fikk det. Forfatterforeningen ville ikke ha henne da hun søkte om medlemskap etter å ha utgitt to bøker. Opptakskriteriene den gangen var at minst én av to bøker skal ha «litterær kvalitet». Det mente de hennes bøker ikke hadde.

– Da ble jeg sint! Eller kjempelei meg, da, sier hun.

Det var viktig for Ellen å bli medlem, for det er foreningens litterære råd som deler ut stipender.

Etter den fjerde boka ble hun medlem. Stipend har hun også fått.

– Jeg følte meg ikke som en skikkelig forfatter, jeg følte meg avvist av mine egne. Det er først nå jeg sier at jeg er forfatter, nå når jeg bruker 60 prosent av tida mi på det og er blitt medlem i forfatterforeningen, sier hun.

Hun har høstet anerkjennelse. For den forrige boka si, «Bernhard banker på», fikk Ellen «Ungdommens kritikerpris». Tre kritikere hadde plukket ut åtte bøker som elever på videregående skole skulle lese, og stemme over. «Bernhard banker på», som handler om to gamle mennesker som forelsker seg, var altså den de unge likte aller best, i konkurranse med kjente og bestselgende forfattere.

– Det er rørende at de likte boka. «Du skriver om kjærlighet akkurat som det er», sa en av ungdommene til meg, forteller Ellen.

Misjonærbarn

Ellen er født og for en stor del oppvokst i Japan, som den yngste av fem søsken og datter av et misjonærpar, tilhørende den Nordiske kristne buddhistmisjon, som farfaren hennes var med på å grunnlegge. Da hun var åtte år gammel flyttet familien hjem til Norge og Vikersund i Buskerud. Ellen hadde bare vært her i landet i tre somre i løpet av sitt liv. Det var Japan som var hjemme, i Norge var alt nytt og fremmed. Også språket. I Japan snakket Ellen engelsk med vennene og søsknene – de gikk på en internasjonal skole – og det hun kaller merkelig, gammeldags norsk med foreldrene.

– Det er veldig mange misjonærbarn som snakker rart norsk. Vi hadde norskundervisning med mamma på lørdager, og hun snakket jo som nordmenn gjorde i 1969, da hun og pappa flyttet til Japan, sier hun.

For språk endrer seg. Forfatteren mener fremdeles at norsken hennes ikke er så god (!). Ordforrådet er fattig, og ordtak forstår hun seg ikke på, hevder hun.

Hjemme i leiligheten på Torshov er det spor av livet i Japan; det lave bordet i stua – «kotatsu», to Buddha-figurer, og en «hanten», en japansk innejakke, henger over en stol på kjøkkenet. Ellen sverger til japansk ris. Og til sommeren reiser hele storfamilien til Japan på besøk.

Intervjuet fortsetter under bildet:

TORSHOV: Ellen Thelle trives med å bo på Torshov på Oslos østkant.

Erlend Angelo

På leting

Akkurat nå skriver hun ikke på en bestemt bok. Det synes hun er slitsomt.

– Jeg skriver hver dag, men masse tull. Jeg leter etter ett eller annet, jeg vet at det kommer. På slutten av en skriveøkt kan jeg få til noe bra, sier hun.

En dag frustrasjonen tok henne, fant hun fram den gamle trompeten sin, la den foran seg, og satte seg ned for å beskrive den. Det ble bra, synes hun. Ellen har selv spilt trompet i 30 år, i ulike korps.

– Egentlig liker jeg ikke trompetlyden så godt, den skal ofte skinne igjennom. Skulle jeg valgt om igjen, ville jeg valgt valthorn, det er noe mykere, sier hun.

Men her er hun kanskje inne på noe; senere i dag skal hun treffe Mathias Eick, trompetisten. Ellen hører mye på musikken hans om dagen. Kanskje kan det bli en del av en ny bok?

– Jeg har lyst til å skrive noe som har med trompeten å gjøre. Eller korps. Det er et eller annet der som jeg må undersøke. Jeg prøver å finne en åpning til noe som kan bli noe, sier hun.

Eget liv

For Ellen planlegger aldri hva hun skal skrive. Det blir ikke som hun har tenkt uansett.

Det kan gå fort, og det kan gå sakte å skrive en bok. Ellen brukte altså åtte år på debutromanen som kom ut for ti år siden. Den er på 530 sider, og alt er oppdiktet, forteller hun med en anelse stolthet i stemmen.

– Mange forfattere elsker å finne på, med det er for lett, eller ikke spennende nok lenger, synes jeg. Jeg forstår ikke hvorfor jeg skal gjøre det, hva jeg skal bruke det til, sier hun.

Ellen vil heller bruke sitt eget liv i bøkene sine, i hvert fall akkurat nå, slik Karl Ove Knausgård er kjent for. Han er en av Ellens litterære helter, forstår vi, men hun har plukket seksbindsverket «Min kamp» ut av bokhylla, det ble for forstyrrende, på et vis.

Ellen synes hun møter mye motstand i skrivinga. Mest fra seg selv, men også der ute. Anmeldelser som uteblir. Det kan fort bli stille rundt en utgivelse.

– Men jeg har alltid visst at jeg vil få det til.

FØLG HK-NYTT PÅ FACEBOOK