Drømmen om en egen jordflekk

MARTIN G. SLØRDAL (tekst)

martin.slordal@lomedia.no

«Her skal spades og gjødsles og stelles,her skal gjøres i stand til å så,og hver eneste meter skal brukes,skal vi glede av parsellen få»

Fra Kolonistenes vårsang,

Ingrid og Oddvar Lande

Anne-Sol Simensen viser vei inn i Borregårds Kolonihager i Sarpsborg. Hyttene ser ut som små idylliske lekestuer med velstelte hageflekker på hvert et hjørne.

Simensen flyttet fra Oslo og til Sarpsborg i 2012. I hovedstaden hadde den nå pensjonerte sosialkonsulenten fra bydel Nordre Aker en egen parsell, eller hageflekk, på 50 kvadratmeter uten hytte på Årvoll gård. Her dyrket hun grønnsaker og satte pris på jord under neglene. Da Simensen flyttet til leilighet i Sarpsborg, begynte hendene hennes å lengte etter jord igjen. I 2018 gikk kolonihyttedrømmen i oppfyllelse. Da overtok hun en hytte på 11 kvadratmeter med en tilhørende jordflekk.

– Kolonihagen drar meg ut av døra hjemme. Det er fantastisk å se vekstene spire og gro. Det gir meg energi og glede, sier kolonisten.

KOLONIST: Anne-Sol Simensen liker å grave i jorda. Hun dyrker for det meste nyttevekster.

Martin Guttormsen Slørdal

Holder tradisjon ved like

Anne-Sol Simensen holder kolonihagetradisjonen ved like. Den ble startet av familier fra arbeiderklassen i Norge for over hundre år siden.

Simensen dyrker nyttevekster som poteter, jordbær, jordskokk og artisjokk. Hun forteller at noe av det hun setter mest pris på med livet i kolonihagen, er det sosiale.

– Vi har en fast plass der noen av oss møtes og drikker kaffe. Vi gir hverandre tips og råd om dyrkingen. Jeg har ikke noen lagringsplass hjemme. Det meste blir spist opp, eller så gir jeg bort til venner og kjente, forteller hun.

UT AV DET GRÅ: Kolonihagene, eller «smaahaver for byarbeidere» som det ble referert til i 1897, er grønne, og delvis godt skjulte, skater.

Erlend Angelo

Mislykket forsøk

Ideen om kolonihager i Norge kom seilende fra kontinentet, først og fremst fra Danmark og Tyskland. Vi må ned til Østfold igjen, nærmere bestemt Halden, for å finne den første kolonihagen her i landet. Det var på Gjeddeløkken i 1896. Der ble det anlagt 20 parseller på kommunens eiendom på 200 kvadratmeter hver. Prisen var 2 øre meteren.

Interessen for selvdyrking ble en kortvarig affære i Halden. Oscar Schie, fylkesgartner i Østfold, kom med følgende konklusjon fra sine observasjoner i 1897: «Når Hageselskapet så snart ble opløst, var grunnen den at flere av de interesserte hadde hager ved egne hus. Det var heller ikke den gang noget egentlig krav fra de befolkningslag, som kolonihavene var anlagt for.»

Arbeiderklassens jordflekker

Det måtte en statsgartner til for å bringe «smaahavesaken» skikkelig inn på banen. I 1897 holdt Peter Nøvik et foredrag i Det kgl. selskap for Norges vel. Det het «Smaahaver for byarbeidere». Nøvik mente at noe av Oslo kommunes jord burde anlegges til kolonihager som hageselskapene skulle få leie og arbeiderne i byene bruke. Forslaget ble møtt med mange motargumenter fra politisk hold. Blant annet ble det sagt at vinterne i nord er så lange og barske, og somrene så korte, at arbeiderne neppe ville få tid eller lyst til å anlegge noen hager.

Marie Jørstad, en av forkjemperne for skolehagene i Oslo, meldte seg også på i diskusjonen. Hun argumenterte for hagene i bladet «Husmoderen»: «Særskildt trænges det for Kristianias arbeiderbefolkning. Trænges at den i fristunderne om vaar – og sommerkveldene kunde færdes i det fri og der sysselsette sig med ting, som samler familien i fælles interesser og- ret benyttet- giver alle fra den ældste til den yngste i familien glæder, som gatelivet og byfornøyelsen aldri kan byde».

Oslos første

I mai 1906 vedtok Kristiania bystyre å kjøpe Trondheimsveien 130 b, 55 mål for 30.000 kroner. Eiendommen gikk under hammeren på tvangsauksjon fordi en viss major Otto Fougner ikke hadde betalt eiendomsskatten sin noen år i forveien. Året etter, ti år etter statsgartner Nøviks forslag, ble Oslos første og Norges lengstlevende kolonihage anlagt, nemlig Rodeløkkens Kolonihager.

Det hører også med til historien at området på Rodeløkka før kolonihagen ble anlagt, var et område for dagdrivere. St. Hansaften 1907 forsøkte dagdriverne å fordrive kolonistene med steiner og ved å tenne på gjerdene deres. Det endte med forsøket.

Kummerlige kår i byene

På begynnelsen av 1900-tallet var det trangt om plassen i Kristiania. Hovedstaden hadde 227.600 innbyggere. 28 prosent av leilighetene i byene hadde bare ett rom, nesten 4 prosent var helt uten kjøkken, mens nesten 15 prosent delte kjøkken med andre leiligheter. 47.600 personer bodde i kjellere eller på loft i byene.

Ideen med kolonihagene var at arbeiderne skulle få muligheten til å komme seg ut av små leiligheter, bort fra elendige sanitære forhold og dårlig luft i byene. Arbeiderne skulle ut i naturen i nærheten av der de bodde, for å drive matauk sammen med familien.

Kampen om tomtene

De fleste kolonihager ligger på kommunal grunn. Det har aldri vært noen selvfølge at kolonistene skal få leie jorda til evig tid, mener enkelte politiske krefter. I Oslo har det vært foreslått både parkeringsplasser og boliger istedet for parseller, og det har vært mange harde kamper opp igjennom årene for å sikre videre liv i kolonihagene.

I 1965 vedtok Oslo bystyre å legge ned Sogn hagekoloni etter at leie-kontrakten gikk ut, for å gi plass til blant annet studentboliger og parkeringsplasser. I 1972 besøkte FriFagbevegelse hytte nummer 110 i Sogn Hagekoloni. Der blir møbelsnekker og LO-medlem Sverre Buene spurt av journalisten om han er harm på myndighetene:

– Jeg synes det er så meningsløst at disse grønne lungene i byen skal fjernes. Universitetet og Studentsamskipnaden må da kunne finne andre tomter til sine formål. (...) Og til slutt: Bygg heller nye hagekolonier - behovet er stort. Å skape glede og trivsel må være bedre enn å skape sorg, svarte møbelsnekkeren.

Bråk igjen

I 1976 ble Sogn Hagekoloni reddet, og ny leiekontrakt ble inngått med kommunen. Kampen blusset imidlertid opp igjen på 90-tallet. Oslopolitikerne, med Høyre-byråd Olaf Stene i spissen, ønsket å bruke områdene ved Sogn Hagekoloni og flere av koloniene på Solvang til boligtomter. Det satte sinnene i kok hos kolonistene. Kolonihagene ble reddet nok en gang, og i 2000 ble det inngått en 25-års leieavtale med Oslo kommune.

Kolonihagene er god byutvikling

Hva som skjer etter 2025 med kolonihagene i Oslo er ikke sikkert. Johnny Aasen er forbundsleder i Norsk kolonihageforbund. Han sier at det å bevare kolonihagene er løsningen på god bypolitikk i hovedstaden. Kolonihagene er åpne både for kolonister og resten av byens befolkning i sommerhalvåret. Grøntområdene er viktige for hele byens befolkning, og også for byens insekt- og dyreliv, mener Aasen.

– Vi kan ikke være helt sikre på hva som skjer etter 2025. Men alle signaler fra politikerne tilsier at det går imot at vi får forlenge leieavtalene, sier han.

Kilder: Kolonihagesaken i Norge, Nils Eriksen, Bureisere midt i byen - Rodeløkkens Kolonihager 1907-2007, Tuva Gry Øyan, Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek, Solvang Kolonihager avdeling 1 - Glimt fra virksomheten gjennom 50 år, wikipedia.no, snl.no, Norsk kolonihageforbund, Statistisk sentralbyrå, Dagsavisen, Aftenposten og FriFagbevegelse.