Den livreddende hobbyen

ANDRÉ KJERNSLI (tekst og foto)

andre.kjernsli@lomedia.no

Den varme julisola henger ubarmhjertig over hundefører Heidi Tokstad og schæferen Encas. Begge er tørste og varme, men de har ikke tid til å ta pauser. En person er savnet og tiden begynner å bli knapp. Ekvipasjen, altså hund og fører, har lett gjennom sitt tildelte område uten funn.

Tokstad bestemmer at de skal tilbake til et par steder der Encas tidligere gjorde utslag. De søker nede ved elva, der er det ingenting. Når er det bare ett sted igjen hvor det kan være noe. Hele tiden gir Tokstad Encas kommandoer, og hunden søker. Og der! Delvis gjemt under en gammel trebygning finner hun den savnede. Han er forkommen, men han lever. Heidi forsikrer seg om at han etter forholdene har det greit. Stiller noen spørsmål. Så går hun på sambandet.

– Hundefører Heidi, jeg har gjort et funn!

FUNNET I GOD BEHOLD: Heidi Tokstad har funnet den ene savnede i god behold. Etter å ha sjekket helsestatus hos personen, rapporterer hun funnet inn til basen.

André Kjernsli

Dedikerte folk

Det var ikke alvor denne gangen – heldigvis. Heidi og 135 andre ekvipasjer tilbringer uka på Røros. De er på kurs i regi av organisasjonen Norske Redningshunder, og skal gjennom flere kurs og eksamener. Enten for å bli godkjent for første gang, eller for å fornye sin godkjenning som hundeførere.

– De som blir godkjente hundeførere er mennesker som har jobbet hardt. Du slurver ikke i denne bransjen. Da skjærer det seg.

Det sier Olav Lie. Han er mangeårig hundefører, og denne helgen er han på Røros som instruktør og sensor på kurset. Han forteller at de som velger å bli redningshundeførere ikke har valgt seg en enkel hobby. Det er ikke tid til så mye annet ved siden av full jobb.

– De som er med på dette har et sterkt ønske om å drive med søk og redning. Om å redde liv, og om å gjøre en forskjell.

DIALOG ER VIKTIG: For at søket skal ha størst mulig sjanse til å lykkes, kommuniserer hundefører og hund hele tiden.

André Kjernsli

Lie, som til daglig jobber i LOs næringspolitiske avdeling, sier at hundefører-
tjenesten langt på vei er en dugnad.

– Vi er en stor familie som drar ut på aksjon. En familie der de ulike medlemmene har ulik kompetanse, forklarer HK-medlemmet.

Lie har hatt et nært forhold til hunder siden han som 13-åring ble medlem av Bærum Trekkhundklubb. Etter mange år som tillitsvalgt i SAS og Fellesforbundet, begynte han som rådgiver i LO. Ønsket om å drive med noe helt annet ved siden av meldte seg. Det var naturlig å gjøre noe som involverte hunder, noe som førte ham inn i Norske Redningshunder

Bikkja merker din tilstedeværelse

– Når du driver med bikkjer må du tømme huet. Tenker du på jobb når du trener bikkjer, skjærer det seg. Så det er en god øvelse i å legge igjen jobben på kontoret.

59-åringen forteller at hundene merker det om han ikke er fokusert på oppgaven. Du må være 100 prosent til stede, ellers får du ikke noe ut av samarbeidet med den firbeinte partneren.

SMILET PÅ LUR: Olav Lie er nærmest uttrykksløs når han er sensor på prøvene, men smilet dukker opp mellom slagene.

André Kjernsli

I 1998 fikk han godkjent Max, hans første redningshund. Max ble godkjent i alle de tre grenene: Lavine, som stort sett handler om skred, søk etter bortkomne folk og det som i dag heter USAR, som tidligere ble kalt ruin-søk. USAR er en engelsk forkortelse for «urban search and rescue».

– Året etter kom jordskjelvet nordvest i Tyrkia som krevde 17.000 menneskeliv. Vi rykket raskt ut med det som skulle vise seg å være en altfor liten gruppe, sier Lie ettertenksomt.

Lie beskriver forholdene i dette katastrofeområdet som ekstreme. Hundrevis av hus var jevnet med jorden, 40 grader i skyggen, og generelt vanskelige arbeidsforhold.

– Det var en helt annen opplevelse enn det vi var vant til. Vi gjorde noen funn, men det var døde personer.

Den erfarne hundeføreren har vært på flere redningsoppdrag i utlandet, men det aller meste av arbeidet skjer i Norge.

Å bli hundefører er ikke gjort i en håndvending.

– Utdannelsen er langvarig og går i ulike faser. De fleste har trent målrettet i tre år, to-tre ganger i uken, minimum. I tillegg er de med på disse hovedkursene om sommeren og vinteren, slik som dette på Røros, forteller Lie.

Nerver i høyspenn

Det hundefører Heidi Rokstad, hunden Encas og flere ekvipasjer er gjennom i dag kalles teigsøk. Det betyr at ekvipasjen får et dedikert område å lete i. To personer, eller markører som det kalles, skal finnes i løpet av en time.

Det som er spesielt denne dagen er at søket foregår inne i Røros, ikke på et folketomt fjell eller i en skog. Her er det mange turister og andre som kan forstyrre både hund og hundefører.

– Ikke glem at bikkja utelukkende bruker nesa som søkeverktøy, påpeker Lie.

DISTRAKSJON: I et bysøk er det mye som kan ta fokus vekk fra oppgaven.

André Kjernsli

Det er om å gjøre å bestå kurset.

– Dette betyr mye for alle sammen. De griner når de stryker og de griner når de består, smiler Lie.

Han har ingen problemer med å forstå det. LO-rådgiveren har vært med i knalltøffe forhandlinger der kampen står om hvor en arbeidsplass skal ligge. Haugevis av folk kan miste jobben, men hvor han har kalde, gode diskusjoner.

– Senere på dagen drar jeg på en prøve med bikkja og er skitnervøs. Jeg blir nervøs den dag i dag.

Han vet ikke hva det kommer av. Kanskje fordi det ikke er noen andre å skylde på? At det kún handler om hvor mye innsats du selv har lagt i dette?

Aldri skyld på bikkja

Det er alltid hundeføreren som ansvaret for at søket er vellykket, aldri hunden.

– Det dukker jo opp folk på kurs med bikkjer som ikke virker, det er liksom helt dødt. Men de sjalter vi ut tidlig.

En hundefører skal når som helst på døgnet, hele året, alene, være i stand til å dra ut på aksjon. I dag finnes det 348 godkjente ettersøks-ekvipasjer i Norge.

De fleste søkene ender ikke med funn. Ofte kommer den savnede til rette, enten av seg selv eller fordi noen andre finner vedkommende. Noen blir aldri funnet. Noen blir funnet døde.

– Jeg vet at jeg i hvert fall har funnet to personer som ikke ville ha vært i live dersom jeg ikke hadde funnet dem. Det var like før det gikk galt begge gangene. Den ene fant jeg på en lørdag, personen hadde vært savnet i to dager. Jeg trodde jeg lette etter en død person.

Det hadde regnet lett hele natta. Den savnede var en kar litt oppe i åra, og de visste at han kanskje ikke ville komme seg på beina igjen dersom han falt. De hadde søkt hele natta, og planen var å ta en pause. Lie hadde med seg en nybegynner, og de søkte med Lies hund.

– Vi bestemte oss for å ta en tur til, og der fant vi han. Sittende på bakken. Han var så hvit i ansiktet at jeg trodde det var ei dokke. Jeg husker jeg spurte meg selv hvorfor noen hadde plassert ei dokke i området. Jeg var nok ganske sliten, ler han.

Kona til han som ble funnet sendte et takkebrev i etterkant.

– Det var selvfølgelig hyggelig. Men jeg har aldri snakket med noen av de jeg finner etterpå.

Olav Lie fører statistikk over leiteaksjonene han har vært med på. Over halvparten av dem handler om å lete etter det de i redningsbransjen kaller motløse. Folk som er deprimerte. I motløs-aksjonene er man redde for at den de leter etter skal ta livet av seg. Noen av de hundeførerne finner, går ut i naturen igjen på nytt. Enkelte klarer å ta livet sitt.

– Alle jeg har vært med på å finne har vært i live, sier redningsveteranen.

FIN NESE: Schæferen Encas bruker utelukkende luktesansen når den leter etter savnede mennesker.

André Kjernsli

Nei takk til lønn

Olav Lie bruker mye tid og penger på denne hobbyen, men han ønsker ikke å få lønn for innsatsen. Det er også organisasjonen Norske Redningshunders (NRH) offisielle holdning. Dette kan for mange virke underlig.

– Dette er noe jeg driver med fordi jeg har lyst. Det er givende å trene bikkjene, og det gir en god følelse når man finner folk i live. Det tror jeg gjelder majoriteten av hundeførerne våre. Dersom jeg plutselig ble ansatt arbeidskraft, hadde jeg nok sluttet. Jeg har allerede en jobb, dette er hobbyen min, forklarer han.

Olav legger til at arbeidsgivere i Norge blir oppfordret til å gi ansatte fri når de skal ut på redningsoppdrag. Og mange gjør det. Noen av bedriftene har også råd til og et ønske om å ikke trekke de ansatte i lønn når de drar på redningsaksjoner. De ønsker å bidra til samfunnsdugnaden.

– Skulle samfunnet tatt alle kostnadene med å ha en hundeførertjeneste i lønnet arbeid, hadde det kostet enorme summer, sier han.

Det Olav Lie og NRH imidlertid ønsker seg er støtte til å kjøpe inn utstyr og bekledning. Og ikke minst økonomisk støtte til kursene.

– Husk at de som er på kurs her ikke bare bruker feriedagene sine. De betaler også tusenvis av kroner for å delta på kurs, påpeker Lie.

På Røros har klokka passert tolv, sola er om mulig enda mer plagsom. Nok en spent hundefører og hans hund seg klar til å lete etter savnede personer i Røros sentrum. Han velger selv hvordan han legger opp søket. I bakgrunnen følger sensor Olav Lie med. Han sier lite eller ingenting, og det er umulig å lese ansiktet hans. Innimellom ser han på klokka. Det står om liv.