Tett på:

Sjefen over alle sjefer

Virke-direktør Ivar Horneland Kristensen har jobbet døgnet rundt for arbeidsgiverne under koronakrisa. I perioder fra klesskapet.

Brian Cliff Olguin

Brian Cliff Olguin

08.04.2021
12:19
08.04.2021 12:36

lene.svenning@lomedia.no

brian.cliff.olguin@lomedia.no

Det var på flyplassen i Istanbul han skjønte at det var kritisk. Virke-direktør Ivar Horneland Kristensen var på vei hjem fra et besøk i Jordan sammen med kongeparet. Under mellomlandingen i Tyrkia ble han og de andre passasjerene møtt av munnbindkledte flyplassansatte som ville ta tempen på dem. Midlertidige gjerder var satt opp for å holde avstand mellom de reisende.

– Da skjønte jeg det. Dette er alvorlig.

Hjemme i Norge deltar han på et møte i helsedirektoratet, koronahåndteringen står på dagsordenen. Kristensen drar på jobben på Solli plass og setter krisestab. Så stenges Norge ned. Kristensen går hjem. Og der må han bare bli, for nå får han beskjed om å gå i karantene. Både fordi han har vært i utlandet, og fordi flere av dem han har vært i møter med de siste dagene viser seg å være smittet av viruset.

Kontor i klesskapet

Kristensen serverer kaffe i Mummi-kopper hjemme på kjøkkenet. Her fra leiligheten på Hasle i Oslo, bygd på toppen av Vinmonopolets gamle lokaler hvor mangt et HK-medlem har hatt sitt levebrød, har han styrt arbeidsgiverorganisasjonen det siste året. Sjefen i HKs største arbeidsgivermotpart har jobbet hardt for at blant annet varehandelen skal klare seg gjennom krisa. Hvordan synes han det har gått?

– Dette har vært den mest spennende tida i mitt arbeidsliv.

– Jaha?

– Det har vært et meningsfylt arbeid. Vi trengtes for å hjelpe til. Hvis noen av medlemmene våre lurte på om de hadde behov for Virke før koronaen, lurer de ikke på det lenger.

Ikke få timer har gått med til jobb her hjemme det siste året. Han har sittet på kjøkkenet, på det soverommet som måtte være ledig – i en periode rigget han seg til i klesskapet med den bærbare PC-en og headsettet som har blitt en naturlig del av bekledningen.

Artikkelen fortsetter under bildet:

FLYTTA RUNDT: Virke-direktøren har hatt kontor i de fleste av rommene i leiligheten. Da HK-Nytt var på besøk, brukte han den yngste stesønnens soverom.

FLYTTA RUNDT: Virke-direktøren har hatt kontor i de fleste av rommene i leiligheten. Da HK-Nytt var på besøk, brukte han den yngste stesønnens soverom.

Brian Cliff Olguin

Underlig år

Hvordan vurderer han situasjonen ett år etter at koronaen kom til Norge og gjorde mer enn 400.000 arbeidsløse og permitterte?

– Jeg synes det er mer usikkert nå. Dagens situasjon er mer krevende for arbeidsgiverne, og ikke minst for arbeidstakerne. Mutasjons-situasjonen, hvor man må stenge ned på kort varsel, gjør det mer uoversiktlig. Samtidig er det deler av økonomien som det har gått bra med. Og noen har det ekstremt tøft.

Kristensen peker spesielt på kulturlivet og reiselivsbransjen, som Virke organiserer i, og på deler av faghandelen. Nå håper han, som alle andre, at det vil gå kjapt med vaksineringen, slik at næringslivet kan få fart på sakene.

– Vi ser et lys, men det blir noen tøffe uker. 2020 er det mest underlige året vi har vært inne i noen gang.

Verdensrekord

Kristensen leverer en uoppfordret og tilsynelatende ektefølt hyllest til den norske modellen. Det er samarbeidet og dialogen mellom arbeidsgiverorganisasjonene, arbeidstakerorganisasjonen og regjeringen som har gjort at vi kommer såpass helskinnet gjennom pandemien, mener han.

– Det er mulig at vi før 12. mars i fjor diskuterte hva den norske modellen er, og om vi har behov for den, men den lever i beste velgående. Det har det siste året vist oss, sier han.

Kristensen peker på hvor kjappe regjeringen, sammen med partene i arbeidslivet, var til å få på plass en kompensasjonsordning for næringslivet. Og på hvor fort det gikk, tre uker, til de første utbetalingene var i gang.

– Det er verdensrekord, faktisk!

– Det var ikke akkurat verdensrekord da dagpengene til de permitterte skulle utbetales?

– Det er helt riktig! Det tok for lang tid, og det er trist. Det løste seg til slutt, men for seint.

– Klokt å organisere seg

Kristensen har ikke vært direktør hele livet. Økonomen har jobbet i sitt eget fagforbund Econa, og vært generalsekretær i Tekna, fagforbundet for sivilingeniører. Før han altså ble administrerende direktør i Virke. En overgang han synes var uproblematisk.

– Det er sikkert noen som har tenkt at nå er han på «the dark side», men sånn ser ikke jeg det.

Han ler.

– Jeg har vært fagorganisert hele livet. Da har jeg den tryggheten i å få hjelp hvis det skulle være noe.

– Det er litt bortkasta nå, vel?

Det synes direktøren ikke.

– Min grunnholdning er at det er klokt at folk fagorganiserer seg. Men så må jo folk velge dette selv. Men de stedene hvor man får til godt samarbeid på bedriften – så er det bra, det! Det er den norske modellen i praksis.

Snart skal han møte HK i årets lønnsoppgjør. Forhandlinger startet han med tidlig. Da han var med og arrangerte skoledans på ungdomsskolen, hyret han inn det lokale bandet Stage Dolls for 3.000 kroner. Suksessen var så stor at skoleungdommen ville gjenta den våren etter. Men da hadde Stage Dolls blitt stjerner på den nasjonale rockehimmelen, og ville mangedoble honoraret sitt, langt utover det Kristensen hadde budsjett til. Han sto på sitt, og fikk det som han ville. Stage Dolls spilte årets billigste konsert.

Artikkelen fortsetter under bildet:

FAGORGANISERT:  – Jeg har vært fagorganisert hele livet. Da har jeg den tryggheten i å få hjelp hvis det skulle være noe, sier Virke-sjefen.

FAGORGANISERT: – Jeg har vært fagorganisert hele livet. Da har jeg den tryggheten i å få hjelp hvis det skulle være noe, sier Virke-sjefen.

Brian Cliff Olguin

Ordførerkandidat

Også politisk har Kristensen en annen bakgrunn enn den man forventer seg fra direktørhold. I flere år satt han i kommunestyret i Asker, og var Arbeiderpartiets ordførerkandidat foran valget i 2011. Kristensen fikk aldri ordførerklubba, det må et politisk jordskjelv til for at venstresida skal vinne valget i den blå kommunen.

– Jeg er sosialdemokrat, ja. Jeg er opptatt av rettferdighet, og tror på at vi kan gjøre ting sammen.

Kristensen meldte seg inn i partiets ungdomsorganisasjon AUF allerede da han gikk på ungdomsskolen i Trondheim, og kom tilbake til Ap i voksen alder. Lange og mange diskusjoner om politikk og samfunn var en del av oppveksten hans, det samme var forståelsen for verdien av å bidra i samfunnet. Både mor og mormor var Arbeiderparti-velgere. Den eldste av dem var tillitsvalgt på en hermetikkfabrikk.

– Gjør det ordentlig

Kristensen har tro på ærlig, hardt arbeid. Det lærte han under arbeidsuka i 9. klasse, hos maskinvaregrossisten Albert E. Olsen i Trondheim. På første arbeidsdag fikk han utlevert en kost, og beskjed om å sette i gang. I fire dager kosta 15-åringen, før han fikk plukke varer sammen med de andre den siste dagen.

– Jeg fikk en kjempekjedelig jobb. Men det det lærte meg, var at hvis du gjør jobben godt, vil du få flere muligheter. Gjør så godt du kan, og gjør det ordentlig. Unnasluntring er ikke bra. Gjør den jobben du har bra.

Innsatsen ble belønnet. Den siste dagen i arbeidsuka fikk han tilbud om sommerjobb.

– Moralen er: Alle jobber har noe i seg som er kjedelig.

– Hva er det som er kjedelig med jobben din, da?

Kristensen må tenke seg om. Lenge.

– Å skrive reiseregninger er kjedelig.

Da har han neppe kjedet seg mye det siste året.

Det gjorde han heller ikke da han kjørte buss. I fem år, under hele studietida i Bergen, jobbet Kristensen som bussjåfør, i Åsane Billag. En super jobb, mener han.

– Hvis det skulle gå ordentlig dårlig, kan jeg alltids kjøre buss.

Tette bånd

Det er Haugesund som er Kristensens hjemby. Dialekten er intakt, det samme er identiteten som vestlending. Her vokste han opp sammen med mor, far og den ni år yngre lillebroren Arnfinn. Men da han var elleve, og lillebroren to, ble foreldrene skilt. Mora satte ungene i en folkevogn og kjørte over fjellet til Lillehammer for å ta videreutdanning. Ett år senere fikk hun jobb i Trondheim, og tok med seg ungene videre. Kristensen er tydelig stolt av mora, som tok skjeen og karrieren i egen hånd.

Broren har han også et nært forhold til. Han forteller om da han gikk på gymnaset i Kvinnherad, og skulle på hyttetur med vennene sine. Kristensen tok med seg kjæresten – og lillebroren på åtte.

– Det var helt naturlig, det.

Og da Arnfinn skulle på overnattingstur med ungdomsskoleklassen sin, var storebror med som forelder.

Frivillig på festival

Etter at han sjøl ble skilt for en god del år siden, fortsatte Kristensen å bo i Asker for at de tre døtrene skulle ha kort avstand mellom mor og far. Men i helgene var Kristensen på farten. Kjæresten bodde sørøst i Oslo. Unger, biler og kofferter ble dratt fram og tilbake i mange år. Derfor var det fint å kunne flytte sammen i leiligheten her på Hasle for et år siden. Parets tilsammen fem unger har blitt ungdommer, og bor her delvis og innimellom.

Hver høst de siste årene har Kristensen bidratt som frivillig på Mortensrudfestivalen på østkanten i Oslo. Som strømansvarlig. Det kan han skylde på samboeren Melita for, det er hun som er primus motor i festivalen. Kristensen elsker det.

– Det er utrolig givende å være frivillig, og interessant å være tett på ungdommene og forstå noen av de utfordringene de har. Det er her det nye Norge skapes!

Kristensen, som så langt har sittet ganske rolig under intervjuet, banker pekefingeren i bordet og lener seg framover.

– Her er den store oppgaven, at disse tas inn i samfunnet og gis muligheter. Her finnes massevis av ungdom med talent som vi må få med oss om vi skal lykkes i den globale konkurransen. Det er for lite fokus på det, og for mye fokus på det negative.

Katten Speedy hopper plutselig opp på bordet og spankulerer rolig forbi. Kristensen lar seg ikke affisere. Han lener seg tilbake i stolen.

– Søndre Nordstrand og Asker er to ulike verdener.

Krig og grøftegraving

Når koronaen er over vil Kristensen som alle andre vende tilbake til sitt vanlige liv. Han elsker å reise, gjerne til steder i inn- og utland som kan knyttes til 2. verdenskrig – en av hans store interesser. Begge besteforeldrene var motstandsmenn, det har gjort inntrykk. Det skal være fort gjort å pådra seg et foredrag om krigens herjinger.

De kan bli lange, men jeg får beskjed om å tilpasse meg, flirer han og sikter til ungene.

Men også denne sommeren er det Norgesferie som gjelder. Kristensen gleder seg. Han har en låve å restaurere, på samboerens eiendom i Snertingdal. Som barn var det snekker han ville bli. Han har fremdeles glede av å bruke hammeren.

– Det handler om å gjøre noe annet. Å ligge på ei strand i Syden er ikke noe for meg.

Han vil heller gå turer i fjellet og overnatte i naturen. Kristensen har drevet med både dykking og fallskjermhopping, men det begynner å bli en stund siden nå.

Hans bensin er nysgjerrighet. På folk – og alt mulig annet.

– Jeg får energi av å lære. Jeg kan bli stående og se på når noen graver en grøft. Det er interessant å se hvordan de gjør det.

– Er det noe du ikke er interessert i?

Kristensen tenker seg om.

– Nei.

Min grunnholdning er
at det er klokt at folk fag­organiserer seg.

Alle jobber har noe i seg som er kjedelig

08.04.2021
12:19
08.04.2021 12:36

Ivar Horneland Kristensen (55)

Stilling:

Administrerende direktør i Virke

Siste kulturopplevelse:

Et dukkehjem på Torshovteatret.

Hva gjør deg glad?

Når andre har det bra.

Hva gjør deg opprørt?

Når noen blir behandlet
urettferdig.

Søndagssyssel:

Å gjøre noe annet, gå tur,
på ski, være sammen.

Siste nytt