Pensjonsekspert Cecilie Wirkola knuste lårhalsen, men gir seg aldri

LENE SVENNING (tekst)

lene.svenning@lomedia.no

ANDRÉ KJERNSLI (foto)

andre.kjernsli@lomedia.no

Hun kjente at noe var helt feil, der hun lå på ryggen i snøen. Nå er hun glad for at hun ikke visste hva hun hadde i vente de nærmeste månedene. I dag er Cecilie Wirkola, nyvalgt leder i HKs bransjeråd for finans og eiendom, på beina, stødig og klar for nye oppgaver.

Wirkola har vært leder i LO Finans HK i Sparebank 1 Nord-Norge siden 2015. Den daværende klubblederen gjorde som mange andre i banken og bransjen på den tida – han tok en sluttpakke. Cecilie Wirkola syntes at det var for galt om klubben skulle dø ut på arbeidsplassen og meldte seg til tjeneste. Det kan se ut som om det har fungert greit: Nå har klubben om lag 180 medlemmer av de 900 ansatte i banken og haler innpå Finansforbundet, det største fagforbundet i denne bransjen. Hva er oppskriften?

– Synlighet, aktiviteter og at vi er lydhøre overfor medlemmene.

Cecilie Wirkola er sikker på ingrediensene i suksessen. LO Finans HK har like stor innflytelse som konkurrenten Finansforbundet på arbeidsplassen, det forsikrer hun.

Wirkola er også konserntillitsvalgt i banken og sitter som ansattes representant i bankens styre. Tidligere i høst ble hun altså valgt til leder i HKs bransjeråd for finans og eiendom. Rådet skal være en drivkraft i utformingen av forbundets tariff- og næringspolitikk på feltet.

Medlem på flekken

Klubblederen viser stolt rundt i «Rødbanken», et landemerke i Storgata i Tromsø sentrum. Den monumentale murbygningen, som sto ferdig som Tromsø Sparebanks hovedkontor i 1915, ble pusset opp for få år siden og inneholder også kafé og restaurant i tillegg til byens flotteste festsal. Her var svigerfaren hennes en gang direktør. Selv holder Wirkola til et åpent landskap i andre etasje. Der foregår produksjonen, som det visst også heter i bankverdenen.

Hun viser oss inn i sitt favorittmøterom, biblioteket. Det har grønnmalte vegger, et rundt møtebord i flammebjørk og utsikt over byens tak gjennom store vinduer. Utenfor er julebelysningen i Storgata i ferd med å bli montert.

Wirkola ble medlem i Handel og Kontor i det øyeblikket hun begynte i LO-eide Samvirke forsikring. «Signer her», fikk hun beskjed om, her var alle fagforeningsmedlemmer. Det var helt greit for henne.

– Jeg var 21 år og gjorde det jeg fikk beskjed om.

Hun ler.

– Nei da, jeg var bare glad for å ha fått meg jobb. Og så fulgte det med gode forsikringsordninger i medlemskapet, det var viktig for meg.

PÅ HJEMMEBANE: Cecilie Wirkola er født og oppvokst i Tromsø. Men sol og varme finner hun i Spania.

André Kjernsli

Vikar på sentralbordet

Det var en ren tilfeldighet at Wirkola begynte i bedriften som senere ble kjøpt opp av Sparebank 1 Nord-Norge. Året var 1995. Ungjenta trengte en jobb ved siden av studiene og fikk et vikariat på sentralbordet i Samvirke. Men det tok ikke lang tid før det åpnet seg muligheter i andre avdelinger. Wirkola styrte studievalgene i riktig retning, til forsikringsakademiet på Handelshøyskolen BI.

– Jeg likte bransjen og fikk utviklet meg.

Hun smiler og forteller hva hun egentlig drømte om å bli, som barn.

– Advokat og politi. Ridende politi. Det hadde jeg sett på tv at de hadde i Oslo.

Kryptovaluta

Cecilie Wirkola har fortsatt å studere ved siden av jobben. Det er bare ni år siden hun anså seg som ferdig utdannet. Men for ikke lenge siden spurte sjefen hennes om hun kunne tenke seg å gjennomføre studiet «digital transformasjon og bærekraft» ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet. Wirkola var ikke vondt å be.

– Jeg synes det er hyggelig å bli satset på. Det er ikke gitt i min alder, da svarer man ikke nei.

48-åringen har skrevet en oppgave om blokkjede-teknologi – om hvordan bankene kan, bør og må forholde seg til kryptovaluta. For her henger bransjen etter, mener hun.

– Vi har fått spørsmål om å gi lån til kunder som har kryptovaluta som egenkapital. Denne typen valuta er kommet for å bli, det er ikke noe som vil gå over.

Men skal dette kunne aksepteres, må kundene dokumentere at kryptovalutaen ikke stammer fra hvitvasking og annen kriminalitet. Det er en fare med denne typen valuta, påpeker Wirkola.

Katolikk

Cecilie Wirkola er vokst opp på Mortensnes i Tromsø sammen med en far som var sjømann, en sykepleier-mor og en storesøster. 48-åringen beskriver oppveksten sin som ganske idyllisk, med besteforeldre, tanter, onkler og søskenbarn i nabolaget. Barndommens somrer ble tilbrakt på Lillehammer hos farmor og farfar.

Faren hennes døde av kreft for 16 år siden. De to hadde et nært forhold.

– Han var kaptein på båt og ofte bortreist i lange perioder. Men når han var hjemme, var han der døgnet rundt.

Familien gikk ofte til messe i den katolske kirka. Det var mormoren og morfaren som konverterte til katolisismen, forteller Wirkola. Generasjonene etter har blitt oppdratt i samme tro og tradisjon. Cecilie Wirkola ble både døpt og konfirmert i den katolske kirka, selv om sistnevnte var på hengende håret.

– Jeg begynte å diskutere retten til abort med presten, som var polsk. Han svarte at «hvis du har det synet, kan jeg ikke konfirmere deg». Jeg svarte at i Norge så har vi ytringsfrihet og at han måtte konfirmere meg.

Hun ler godmodig av den yngre versjonen av seg selv.

Wirkola går ikke ofte i kirka lenger. Hun tror på det gode i mennesket.

– Å sitte en time i uka i kirka gjør deg ikke til et bedre menneske. Det viktigste er å være snill og grei.

Kjøpt sol og sommer

De møttes ved alteret, Cecilie Wirkola og ektemannen Geir, som forlovere i samme bryllup. Etter hvert ble det de to og en ny runde ved alteret – denne gangen i den katolske kirka og med dem som hovedpersoner. Sammen har de fått datteren Alexandra, som nå er 21 år gammel, og sønnen Stener på 19. Livet har i mange år dreid seg om familien.

Nå har begge barna flyttet hjemmefra, men paret sitter ikke hjemme og stirrer i veggen. De driver gjerne med stående padling – SUP – eller er på to hjul med elsyklene sine. De har kjøpt seg leilighet i Albir i Spania, der tilbringes feriene. Nå har de også kjøpt seg motorsykkel, slik kommer de seg rundt i området.

– Vi har kjøpt oss litt sol og sommer, for det er minuset ved å bo her – det er altfor dårlige sommere. Juli med fire grader og regn, det er ikke greit.

Wirkola forsøker å lære seg spansk, i respekt for innbyggerne i det landet hun så ofte besøker. Hun øver hver eneste dag. Målet er å kunne konversere med spanjolene.

– De lyser jo opp når du prøver å snakke til dem på spansk.

Så langt kan Wirkola få sagt det hun vil, men hun skjønner knapt hva spanjolene svarer.

– Jeg har ikke språkøre.

Hun rister på hodet.

Mye av fritida tilbringer ekteparet Wirkola på hytta i Øverbygd i indre Troms. De er i ute i naturen, til fots eller på langrennsski. Slalåmskiene har Wirkola lagt på hylla for godt.

– Jeg knuste lårhalsen.

Lå i fire måneder

Det er sju år siden nå. Cecilie Wirkola var på slalåm med familien. Det var den første dagen i vinterferien på hytta. Det var lite snø i bakken, de ville bare ta en siste tur før de avsluttet for dagen. Så skjedde det. Hun falt og landet på en stein.

– Jeg kjente med en gang at det var noe som var galt. Smertene bare eskalerte.

Wirkola ble hentet av ambulanse, og snart ble det slått fast at hun måtte opereres. En protese måtte settes inn i hofta.

I ettertid er hun glad for at hun ikke visste hva som var i vente da hun falt. I fire måneder lå hun hjemme. Skulle hun bevege seg, måtte hun bruke krykker.

– Det var helt grusomt. Når jeg ser folk på krykker eller i rullestol, får jeg skikkelig medlidenhet med dem.

PÅ KRYKKER I FIRE MÅNEDER: – Det var helt grusomt. Når jeg ser folk på krykker eller i rullestol, får jeg skikkelig medlidenhet med dem.

André Kjernsli

Pinglete

Operasjonen gikk ikke så bra. Wirkola reiser seg fra stolen og viser med vaggende gange hvordan hun beveget seg etter operasjonen. Foten hennes var blitt 2,5 centimeter kortere enn den andre.

Hun måtte opereres på nytt, to år etter første gang. Det har gått bra, men hun er langt mer forsiktig enn før. Wirkola har sluttet å jogge, slitasjen på protesen blir for stor. Slalåm? Over og ut. Også på langrenn tar hun det pent og sitter på huk i de bratteste bakkene.

– Jeg har blitt veldig pinglete, redd for å falle. Bærer jeg for tungt, ender jeg med å halte.

Hun er likevel ikke redd for å ta på seg nye oppgaver. Selvdisiplinen er upåklagelig.

– Det er jo bare å stå opp om morgenen.