JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Livet i rask takt

Hanne Skjønsberg gjennomførte jusstudiene på halv tid, med tre småunger på armen. Sånn går det når du ikke liker å sove.

Ylva Seiff Berge

16.12.2020
14:40
16.12.2020 14:56

lene.svenning@lomedia.no

ylva.seiff.berge@lomedia.no

Bil her? I alle dager!

En grå kassevogn kommer kjørende imot oss på skogsveien i Lillomarka. Hanne Skjønsberg ser ut som om noen har slått opp telt i hagen hennes.

– Å, ja, det er turistforeninga!

Hun vinker gjenkjennende til sjåføren og sender med et smil.

Lederen i forhandlingsavdelinga i Handel og Kontor har tatt seg et par timer fri fra jobben. Marka begynner rett utenfor døra til tomannsboligen og hjemmekontoret på Skytta i Nittedal. Dette er stedet hun vokste opp på, og stedet hun flyttet tilbake til som voksen. Nå labber vi av gårde mot Romstjern, i lav novembersol.

Voldsom start

Mandag 3. august begynte Skjønsberg i HK. Som avdelingsleder i forbundets forhandlingsavdeling er hun sjef for en bråte faglige sekretærer, og faglig ansvarlig for arbeidet de gjør. Tre uker senere var hun i gang med sitt første lønnsoppgjør. Siden har det gått slag i slag med mekling og nye og atter nye tarifforhandlinger. Arbeidsdagene har vært mange og lange.

– Det har vært en voldsom start. Det er jo fantastisk flinke fagfolk som holder i lønnsoppgjøret, og mye arbeid var gjort i bransjegrupper og bransjeråd på forhånd. Men jeg følte veldig på et ansvar.

Framme ved barndommens badested åpner Skjønsberg den blå tursekken og tar fram kaffe og sitteunderlag. I ei sidelomme finner hun noen biter twist som har blitt liggende siden forrige tur. Hun setter seg på en stein med utsikt over vannet.

– Jeg har ikke vært med i sentrale forhandlinger før, aldri vært hos Riksmekleren. Men det som har vært mest krevende er å møte nye mennesker hele tiden. Det er ingen å blunke til, som kjenner deg fra før. Men jeg har opplevd veldig mye raushet, altså.

Ekstremt prinsippfast

Skjønsberg har jobbet med arbeidsrett i mange år, på begge sider av bordet. Hun var arbeidstakernes representant blant annet da hun jobbet i Utdanningsforbundet. Og hun var arbeidsgivers representant både som kommuneadvokat i Nittedal og i jobben som administrasjonssjef i Oslo fengsel. Hun har holdt mange foredrag om arbeidsrett gjennom sitt eget firma.

– Jeg er ekstremt prinsippfast. Noen kan tenke at jeg er firkanta, men det handler om å ta et større perspektiv, sier hun.

For regler og praksis skal være lik for alle. Det synes Skjønsberg ikke alle forstår like godt.

– Dere må slutte å føle så fælt, pleier jeg å si når jeg holder kurs. Da blir folk veldig opprørte. Ikke rart du ble advokat, har jeg fått høre. Men det handler ikke om det. Jeg er et utpreget følelsesmenneske privat.

RO: Å være ute i naturen er som meditasjon for Hanne Skjønsberg.

RO: Å være ute i naturen er som meditasjon for Hanne Skjønsberg.

Ylva Seiff Berge

– Tok knekken på meg

Da Oslo botsfengsel, «Botsen» på folkemunne, ble vedtatt lagt ned for noen år siden, skulle etaten nedbemanne med 136 stillinger. Skjønsberg kaller det den største omstillingsprosessen i fengselssektoren noensinne. Og hun satt i sjefsstolen.

– Svært mange mennesker skulle ufrivillig miste jobben sin i Oslo fengsel. Da var det viktig at det ble gjort riktig.

Prosessen ble tøff, også for Skjønsberg.

– Det ble en stor belastning og mye støy. Det tok helt knekken på meg.

Hun ser bort, får tårer i øynene.

– Jeg, som menneske, synes det var forferdelig krevende, men jeg skjønte at jeg var den beste til å gjennomføre prosessen.

Skjønsberg opplevde at det ble stilt spørsmål ved hva slags menneske hun var, og ved hennes intensjoner.

– Jeg vil godt, og prøver å være aktivt snill. Jeg sier som Pippi: «Den som er veldig sterk må også være veldig snill».

Hun tar en ny pause før hun slår fast at det ikke ble noen rettslige etterspill da 136 ansatte mistet jobben. Det tyder på at ting ble gjort på riktig vis.

– Botsen ble lagt ned. Og jeg ble bøddelen.

Alltid prestere

Hva skulle hun bli? Den 19 år gamle skoleflinke russepresidenten Skjønsberg var ikke sikker, men kastet seg ut i studenttilværelsen. Hun studerte norsk og internasjonal politikk, tok noen fag i ledelse, fikk seg en kjæreste – og ble gravid, 21 år gammel. Fride ble født. Den nybakte mora gikk snart i kast med studier igjen, i faget «europeiske relasjoner». 17 måneder etter den første fødselen kom datteren Sanna til verden. Skjønsberg tok jobb som butikksjef i en klesbutikk, hun hadde behov for en inntekt. Men hun kjente snart at hun ville studere mer.

Skjønsberg begynte på jusstudiene, fikk sønnen Ulrik, og ble ferdig utdannet jurist på drøye tre år – om lag halvparten av det som er vanlig. Med tre små unger. Hvordan er det mulig?

Hun tenker seg om.

– Det er tre ting. Folk har ulik rytme og takt, min er rask. Og så er jeg ekstremt nysgjerrig og heldig utrusta – jeg har lett for å huske det jeg leser.

– Og det tredje er?

– Det er behovet for å vise at jeg er bra nok. Jeg har alltid tenkt at jeg må prestere.

– Er det så bra, da?

– Nei. Ingen skal behøve å rettferdiggjøre sin plass på jorda.

To timers nattesøvn

En mer prosaisk årsak til det raske studieforløpet er dette: Penger.

– Det var jo litt leit at jeg bare brakte unger til gards. Jeg hadde litt dårlig samvittighet for at det bare var faren til barna som måtte bære alle utgiftene, sier hun.

Skjønsberg mener også at det hjalp med noen års erfaring som student.

– Er døgnet ditt litt lengre enn andres?

– Ja. Jeg har sovet ekstremt lite. Jeg liker ikke å sove, jeg. Andre sier at de gleder seg til å legge seg. Jeg synes bare det er irriterende å måtte det.

I perioder har hun tatt til takke med to timers nattesøvn. Mer har hun ikke fått til – hun anbefaler det ikke. Nå er hun oppe i greie seks-sju timer i døgnet, men aldri sammenhengende.

RIKTIG STED: Å begynne å jobbe i HK var som å komme hjem, sier lederen i forhandlingsavdelingen.

RIKTIG STED: Å begynne å jobbe i HK var som å komme hjem, sier lederen i forhandlingsavdelingen.

Ylva Seiff Berge

Bedre enn i fjor

Skjønsberg er fremdeles opptatt av å prestere.

– Jeg har aldri nøyd meg med å gjøre det som i fjor. Det må alltid gjøres litt bedre. Da jeg var leder i 17. maikomiteen, sa jeg at vi skulle lage tidenes beste 17. mai på Ulverud skole!

Hun ler av seg selv.

– Problemet er at når jeg våkner neste dag må jeg begynne på null igjen, jeg tar ikke med meg seieren fra i går.

Det har hun kanskje med seg fra idrettens verden? Hanne Skjønsberg har både spilt fotball og vært aktiv skiløper. Hun rakk aldri å legge verken ball og ski helt på hylla, for ungene tok snart over. Dermed har hun tilbrakt det meste av fritiden også i voksenlivet på fotballbaner og skiarenaer.

Å høre til

42-åringen har tatt sin skjerv av verv i det lokale idrettslaget. Ideen hun har forfektet, er denne ene, enkle: Alle skal med.

– I barneidretten er det helt likegyldig hvor god du er. Det handler om fysisk fostring og glede.

Hun illustrerer poenget med å fortelle en historie om ei jente i skigruppa som ikke var så god som de andre til å gå på ski. I renn etter renn kom hun på sisteplass. Men fordi både lagkamerater og de voksne hele tiden la vekt på at her var det plass til alle, ga jenta aldri opp. Fordi miljøet var et fint sted å være, selv om hun ikke gikk fort på ski.

– Jeg tror mye av poenget med livet, og idretten, er å høre til. Da er det vår fordømte plikt å gi plass til alle, sier Skjønsberg og truer med å bruke resten av intervjuet på dette temaet.

Partyfikser

Det kunne vært en alternativ yrkesvei for advokaten, har vi fått høre.

Skjønsberg ler.

– Det stemmer nok, jeg elsker å stelle i stand.

Her snakker vi ikke bare om tradisjoneller familieselskaper og juletrefester, nei da, her går det i skiløp, rebusløp og ulike underholdsbidrag. Og i hagen hennes er det plass til mange partytelt.

– Jeg har så tro på at folk møtes. Da må vi skape noen møtepunkter også.

Og kan folk møtes ute, er det det aller beste.

– Naturen er den beste medisinen. Å gå tur hjelper mot alt. For meg er det meditasjon.

Barna først

Hanne Skjønsberg bor alene annenhver uke. Det har hun gjort siden skilsmissen fra barnas far for ti år siden. Hun angrer ikke på samlivsbruddet, men synes fremdeles at det er en sorg at hun ikke har kunnet dele hver eneste dag med barna sine.

– Jeg har null tro på kvalitetstid. Det handler bare om kvantitet.

Derfor har hun lagt alt annet til side, også arbeid, for å være sammen med ungene når de har vært hos henne.

– Jeg har vært den beste mammaen jeg kan hver eneste dag. Det har vært viktigere for meg enn klassisk karriere. Jeg skjønte tidlig at disse tre har jeg så tett hos meg bare i en kort tid i et forhåpentligvis langt liv. Ungene betyr alt. Jeg har ingen behov for å tone ned hvor stolt mor jeg er.

Og når hun har vært alene? Da har hun jobbet fra tidlig til seint. Det har gitt henne muligheten til å jobbe mindre når hun har hatt ungene. Skjønsberg har også hatt lyst til å bruke mye krefter i arbeidslivet. Det får hun mer tid til framover, for barna begynner å bli store. Den eldste har allerede flyttet hjemmefra.

– Man kan få alt eller det meste i livet, bare ikke på en gang.

Å komme hjem

Skjønsberg gleder seg stort over at hun fikk jobben i Handel og Kontor.

– Jeg ser på det som en ære. Det er som å komme hjem. Hjem til de verdiene jeg står for.

Hun folder hendene rundt kneet og ser utover vannet.

– Ideologisk er vi samme sted. Jeg stiller meg alltid ved siden av dem som har minst. I HK har folk den samme holdningen, vi jobber for medlemmer som er lavtlønte.

Hun er likevel ikke helt som de andre i HK. Skjønsberg har fram til nå sett på seg selv som et temperamentsfullt menneske. Det er hun ikke, slår hun fast etter å ha sammenlignet seg med mange av sine nye kolleger.

– Her er det temperatur. Det er direkte kommunikasjon – det elsker jeg!

Hanne Nordkild Skjønsberg (42)

Stilling:

Leder i HKs forhandlingsavdeling

Siste kulturopplevelse?

Fotballkamp (G16)

Skjetten – Gjelleråsen (1–2)

Hva gjør deg glad?

Det skal veldig lite til for å gjøre meg glad.

Hva gjør deg opprørt?

Hvis noen går til angrep på «laget» mitt.

Søndagssyssel?

På tur i marka, være sammen med familien.