Henriette redder verden

Hun kan være så tøff at hun får folk til å gråte. Møt Henriette Westhrin, generalsekretær i Norsk Folkehjelp.

Ylva Seiff Berge

Ylva Seiff Berge

04.11.2020
16:40
04.11.2020 16:40

lene.svenning@lomedia.no

Hun var bare hjemom for å få seg en matbit og en dusj.

Hva gjør du her, spurte mora hennes.

– Kom deg tilbake på demonstrasjonen!

Henriette Westhrin var 16 år og deltok i sin aller første politiske aksjon, mot nedlegging av Kragerø-banen. Mens foreldrene til de andre ungdommene var bekymret for at avkommet brukte fritida på sivil ulydighet, kom mora hennes med ertesuppe og soveposer til demonstrantene.

– Hadde du et ungdomsopprør?

– Neih!

Hun ler.

– Når du er yngst av fem søsken er foreldrene dine veldig avslappa. Søsknene mine hadde gjort alt før; kommet fulle hjem og havna i fengsel. Jeg hadde en oppvekst under tillit.

Nødhjelp

Etter den voldsomme eksplosjonen i Beirut i august, har Norsk Folkehjelps partnerorganisasjoner i Libanon kastet seg rundt og bidratt med nødhjelp, til utdeling av mat, vann, kasseroller og ullpledd. Til det trengs det penger.

– Libanon er i en kjempekrise. Halvparten av befolkninga kommer til å sulte i løpet av tre måneder. Vi må jobbe langsiktig og ikke bruke opp alt nå, sier generalsekretæren.

HK har gitt 50.000 kronene til innsamlingsaksjonen.

– Visst monner det.

Henriette Westhrin lener seg framover i stolen.

– En hundrelapp er nok til et pledd til, det!

Førstehjelp og fredsarbeid

Egentlig skulle hun vært i Honduras nå, for å snakke med grasrotorganisasjoner om hva slags lovgivning som må til for å bevare naturressursene i landet på egne hender. Men alle reiser er avlyst på grunn av koronaen. Det gir Henriette Westhrin og resten av organisasjonen tid til å lage nye strategier, rydde og strukturere. Og det gir oss mulighet til å møte henne hjemme i en av de klassiske Torshovgårdene på Oslo Øst hvor Henriette Westhrin bor med sin designprofessormann. Det kan være så stilrent det bare vil, men den grå lenestolen fra Henriettes mormor-hjem skal stå der den står, midt i stua.

Hun ler og viser fram armlenet som har merker etter hennes egne melketenner.

Generalsekretæren forteller om jobben i Folkehjelpa, arbeiderbevegelsens egen solidaritetsorganisasjon, som hun har hatt i snart fire år. Her hjemme driver organisasjonen med inkluderingsarbeid, førstehjelp og redningsaksjoner, i andre land med minerydding og utviklingsarbeid. Hun elsker bredden og mangfoldet.

– Dette er den beste jobben det går an å ha. Alt handler om solidaritet.

Under koronakrisa har mange av Folkehjelpas partnerorganisasjoner gitt seg i kast med andre oppgaver.

– I mange land er ikke Covid-19 bare en helsekrise, men også en matvarekrise. Folk sulter. Og koronaen blir brukt til mer undertrykking. Journalister blir kastet ut, og menneskerettighetsorganisasjoner får ikke reist rundt i landene. Det betyr at vi mister deres kritiske blikk, sier Henriette.

Også minerydding, som er en av Folkehjelpas prioriterte oppgaver, har vært satt på pause. Det er fordi det medisinske apparatet som trengs om en minerydder skulle miste en hånd eller en fot, er borte på grunn av reiserestreksjoner.

HJEMMELIV: Hun skulle vært i Honduras. Det blir mye hjemmeliv under koronaen også for Henriette Westhrin.

HJEMMELIV: Hun skulle vært i Honduras. Det blir mye hjemmeliv under koronaen også for Henriette Westhrin.

Ylva Seiff Berge

Liv og røre

Hun er vokst opp i Kragerø, i det hun omtaler som en stor og «rufsete» familie. Den inkluderer mor, far og fire betydelig eldre søsken. Henriette er nemlig en real attpåklatt, født 14 år etter den yngste broren sin, og var allerede tante til tre da hun ble født. Selv om hun bodde alene med foreldrene de siste årene av oppveksten, sitter hun igjen med opplevelsen av at de var mange, hele tida. For brødrene med koner og ekskoner og unger og etter hvert barnebarn fylte barndomshjemmet i helger og ferier. Det var liv, det var røre, og det var kjærlighet. Og politikk.

Henriette smiler når hun forteller om det, det er gode minner.

Verken mora eller faren lever lenger. To av brødrene hennes døde brått og uventet av alvorlig hjerte­sykdom. Det tok Henriette svært tungt. Eldstebror Karl Einar sto henne spesielt nær.

– Han var 20 år eldre enn meg, og var en ekstra forelder for meg. Vi var kjempetette.

Tungt var det også da storebror Tore døde.

– Jeg tar ingenting som en selvfølge, men setter ekstra pris på de jeg er glad i. Pass på og gjør opp med folk. Hold venner og familie nære underveis i livet, råder hun.

Hun synes hun går i pluss.

– De jeg har mistet har gitt meg mye mer enn sorgen over tapet er.

Selv skal hun leve lenger enn til fylte 60, har hun bestemt seg for. Derfor trener hun regelmessig. Men synes hun det er gøy? Absolutt ikke.

Politiker

Allerede som 18-åring ble Henriette Westhrin valgt inn i kommunestyret i Kragerø og i fylkestinget i Telemark for Sosialistisk Venstreparti. Hennes politiske oppvåkning sammenfalt i tid med den første intifadaen, opprøret i Palestina på slutten av 80-tallet. Foreldrene var frafalne Arbeiderpartifolk, det var SV som gjaldt i Henriettes barndomshjem. Og da Sosialistisk Ungdom dannet et lag i hjembyen, meldte hun seg inn.

– Det var ingen tvil om at jeg hørte til på venstresida.

Henriette bestemte seg for å bli vernepleier etter å ha jobba med med psykisk utviklingshemmede i en kort periode. I fem år utøvde hun yrket, i en jobb hvor hun drev språktrening av autister og tilrettela kultur- og fritidsaktiviteter for funksjonshemmede. Så fikk hun i jobb i FO – fagforbundet for vernepleier, sosionomer og barnevernspedagoger.

Samtidig hadde hun sentrale verv i SV. I en periode var hun nestleder i partiet. Da de rødgrønne partiene inntok regjeringskontorene, ble Henriette statssekretær. Det var hun i alle de åtte årene hvor Ap, Sp og SV regjerte, under fire forskjellige statsråder.

Pressa lukta blod

Da Henriette var statssekretær for barne- og likestillingsminister Audun Lysbakken, havna hun på forsiden av avisene. En søknad om penger fra Sosialistisk Ungdom til selvforsvarskurs for jenter skapte rom for påstander om politisk korrupsjon, og førte til at Lysbakken gikk av som statsråd i 2012. Westhrins rolle begrenset seg til en epost hun hadde glemt, men likevel:

– Jeg spilte egentlig ingen rolle i dette, men jeg ble voldsomt prega av det.

Hun rister på hodet.

– Hvordan da?

– Det var følelsen av å være et sted hvor pressa lukta blod. Det er ingen tvil om at det var en saksbehandlingsfeil, men det var snakk om lite penger og en god sak. Det kom helt ut av proporsjoner, og var forferdelig ubehagelig, sier Henriette, som understreker at hun ikke har dårlig samvittighet for noe.

Henriette Westhrin er kjent for å være diskusjonsglad, og innrømmer at hun har fått folk til å gråte når hun har vært på sitt tøffeste. Mange år i politikken har satt sine spor.

– Jeg kan stå knallhardt på det jeg mener, men jeg liker også godt å reflektere sammen med andre. En god diskusjon skal føre til endring, og til å lære noe nytt, sier hun.

MORMORSTOL:  Henriette Westhrin har med seg minner fra barndommen.

MORMORSTOL: Henriette Westhrin har med seg minner fra barndommen.

Ylva Seiff Berge

Kampvotering

I 2013 sto hun plutselig uten jobb. Hun hadde sagt opp jobben som statssekretær fordi hun var blitt spurt om å stille til valg som leder i FO, sitt eget forbund og gamle arbeidsplass. Under avstemningen brukte den sittende, og nåværende, FO-lederen sin dobbeltstemme. Det gjorde utslaget. Henriette tapte valget – og sto uten jobb. Og ansikt?

– Jeg er vant til kampvoteringer fra politikken, så det er helt fair.

I dag er Henriette medlem i Handel og Kontor. Mest fordi det er kutyme i Folkehjelpa – her er alle HK-medlemmer. Men hun er tross alt sjef, og blander seg ikke i hva HK-klubben på arbeidsplassen driver med, forsikrer hun.

Nettdating og golf

– Dette er en bra mann. Han vil jeg ha, tenkte Henriette da hun møtte Steinar for første gang.

Hun og mannen er levende bevis på at det er mulig å få noe håndfast og varig ut av nettdating. De ble kjapt kjærester, etter kort tid samboere. Nå har de vært gift i ti år. Begge har tidkrevende jobber. Fri­tiden tilbringer de ofte på et nedlagt småbruk på Skåtøy i Kragerø. Henriette elsker å være ute i båt. Og på hageparsellen dyrker paret grønnsaker.

– Jeg kaller den «skammens parsell». Vi får fine poteter og gulrøtter, men det er ikke den peneste
parsellen, innrømmer hun glatt.

Golf er en av Steinars interesser. Henriette har kastet seg med. «If you can’t beat them, join them», tenkte hun.

Henriette er blitt en habil golfer, men ifølge ektemannen foretrekker hun å delje golfballen langt framfor å drive med småspill. Hva sier det om henne?

– Ha-ha! Jeg liker nok bedre å male med bred pensel enn å brodere og luke, ja.

Jeg kan stå knallhardt på det jeg mener, men jeg liker også godt å reflektere sammen med andre.

04.11.2020
16:40
04.11.2020 16:40

Henriette Killi Westhrin (47)

Tittel:

Generalsekretær i
Norsk Folkehjelp

Siste kulturopplevelse:

Jeg var en av få som fikk lov til å være til stede under årets «Somliga går i trasiga skor»-konsert på Notodden bluesfestival som ble sendt digitalt. Den årlige solidaritetskonserten er finansiert av forbund og
klubber i LO med innsamling til Norsk Folkehjelp, i år til
Libanon.

Hva gjør deg glad?

Jeg er lettgledet! Sol, Kragerø, gode samtaler og enkel humor.

Hva gjør deg opprørt?

Når politikere strammer inn overfor dem som har det verst og argumenterer med at det er til fellesskapets beste.

Søndagssyssel:

Biltur hjem fra Kragerø eller
skitur i Oslomarka.

Siste nytt