Godt jorda på toppen

SIDSEL HJELME (tekst)

sidsel.hjelme@online.no

BRIAN CLIFF OLGUIN (foto)

brian.cliff.olguin@lomedia.no

Rigmor Aasrud tenkte at det kanskje var nok. Hun var fylt 60, hadde vært heltidspolitiker halve livet. Kanskje var det tid for en tredje karriere før hun nådde pensjonsalder.

Hun luftet tanken for datteren sin, men her var det ingen støtte å hente: «Herregud, mamma. Tenk hvordan det blir for oss andre!»

Hun visste at hvis moren gikk ut av politikken, ville det ikke bli mye fred å få for hennes nærmeste.

Og hun var ikke den eneste som ble urolig. Også i Arbeiderpartiet vakte det oppstandelse at Aasrud kanskje ikke ville stille til valg. For om hun utad kan fremstå litt anonym, har partikollegene aldri vært i tvil om at arbeidsjernet fra Hadeland er gull verd.

– Det kom mange henvendelser som oppfordret meg til å fortsette, så jeg bestemte meg for å ta en periode til, sier hun.

Hjemme i stua på Gran serverer Rigmor Aasrud gulrotkake og kaffe, og vil helst ikke ha noe snakk om dette påtrykket fra partiapparatet. Derimot vil hun gjerne dele en begivenhet fra natten som var: Telefonen ringte i femtida, datteren hadde veer og stortingsrepresentanten gjorde som andre bestemødre: Rykket ut for å passe de eldste barna. Et par timer senere så barnebarn nummer tre dagens lys.

– Jeg er egentlig glad i å bake, men i dag måtte det bli kjøpekake, sier hun unnskyldende.

STORTINGSBESTEMOR: Rigmor Aasrud er nettopp kommet hjem etter nattens strabaser. Da datteren fikk veer, måtte hun rykke ut og være barnevakt for de eldste barnebarna. -Jeg er glad i å bake, men i dag måtte det bli kjøpekake, sier hun unnskyldende.

Brian Cliff Olguin

Ingen store drømmer

På 1960-tallet var den lille grenda Grymyr ved Randsfjorden et eldorado for unger. Det krydde av dem, mange var søskenbarn og tremenninger, og en av dem het Rigmor. De fleste het Aasrud til etternavn, som hun selv. De var jevngamle og jevnbyrdige i leken. At det var kanskje var forskjell på folk var ikke engang en fjern tanke.

Når mor kom hjem fra jobben på samvirkelaget, var det bare de to. Mor og Rigmor.

– Hva drømte du om den gangen?

– Jeg hadde ingen store drømmer. Kanskje jobbe på kontor?

Men mellom skirenn og håndballkamper våknet samfunnsengasjementet hos den skoleflinke jenta. Allerede på ungdomsskolen var Rigmor Aasrud frisk i diskusjonene i klassen.

– Vi var en gjeng som likte å diskutere, som ikke alltid tok det læreren sa for god fisk, så det var sjelden vi kom gjennom pensum.

Vendepunkt på S-laget

Den politiske oppvåkningen skjedde i overgangen fra ungdomsskole til videregående utdanning.

– Da begynte jeg å se at det ikke var evnene som var viktigst, men hvilken bakgrunn du hadde. Det var et tydelig klasseskille i hvordan du tenkte på utdanningsvalg, på hvem som begynte på gymnaset, på handelsskolen eller yrkesskolen.

– Selv valgte du gymnaset?

– Ja, men det var ikke på grunn av moren min. Hun syntes jeg skulle gå husmorskole eller et eller annet som jeg kom meg raskt ut i arbeid på. Men lærerne mine visste at mine evner ikke var i håndarbeid og slike ting, og mange av dem var kunder hos mor på samvirkelaget. De motiverte mor for å støtte meg, så da ble det engelsklinja på gymnaset. Egentlig var jeg best i realfag, men engelsklinja føltes tryggere.

Tause Rigmor

At veien gikk videre til AUF og Arbeiderpartiet var knapt noen bombe, og 23 år gammel ble Rigmor Aasrud valgt inn i Gran kommunestyre. Noen møteplager ble hun definitivt ikke:

– De fire første årene hadde jeg ordet én gang. Det var utvalgsledere og gruppeledere som hadde oppgaven med å ta ordet i kommunestyret.

Den ferske politikeren må likevel ha brukt rollen som backbencher godt. I neste periode ble hun Aps gruppeleder i kommunestyret.

– Så jeg hadde ikke bare vært tause Birgitte i fire år uten å mene noe.

Også utenfor lokallaget merket folk seg det politiske talentet fra Gran. En dag ringte telefonen fra partikontoret på Youngstorget. Året var 1992, Gro Harlem Brundtland var statsminister, Arbeiderpartiet hadde over 30 prosent oppslutning og Rigmor Aasrud ble valgt til partiets kvinnepolitiske sekretær.

– Det var stas å være på Youngstorget i denne perioden, så da jeg ble spurt om å stille som ordførerkandidat i Gran to år seinere, var jeg veldig usikker.

Fra ordfører til statsråd

Ordfører ble hun, og planen var klar:

– Jeg tenkte at nå skal ikke jeg bli som alle andre ordførere før meg. De hadde vært så opptatt av tomtefelt og veibygging og slike ting. Nå ville jeg gjøre det annerledes. Men jeg ble fort spist opp i de samme vanlige tingene som ordførere før meg hadde vært opptatt av.

Ordførervervet blir ofte undervurdert i det politiske hierarkiet, mener Aasrud.

– Du er så tett på velgerne dine. Når du er ordfører hjelper det ikke å si at nå skal vi bygge 3.000 nye sykehjemsplasser i Norge, så nå blir ting bra.

– Da er det slik at enten har mora til naboen din fått den sykehjemsplassen, eller så har hun ikke fått den.

Om det var sykehjemsplassene, skolene eller veiene som gjorde utslaget skal være usagt, men faktum er i alle fall at Rigmor Aasrud satt som ordfører i tre perioder før hun ble kalt til kongens bord, først som statssekretær og deretter som statsråd i flere departementer i Jens Stoltenbergs regjeringstid.

ERFAREN: Rigmor Aasrud var ordfører i Gran i tolv år før hun ble statsråd og stortingsrepresentant. En verdifull ballast å ha med seg inn i rikspolitikken, framholder hun: – Når du er ordfører hjelper det ikke å si at nå skal vi bygge 3.000 nye sykehjemsplasser i Norge, så nå blir ting bra.

Brian Cliff Olguin

22. juli

22. juli 2011 var hun Fornyings-, administrasjons- og kirkeminister og dermed ansvarlig for sikkerheten i regjeringskvartalet. Da det smalt satt hun selv i møte med pensjonister i Bø i Telemark. Bilturen tilbake til Oslo ble lang, telefonen kimte i ett sett mens de prøvde å skaffe seg oversikt. Det var uvirkelig.

– Da vi kom til Sandvika og møtte karavanen av politibiler og ambulanser på vei til Utøya, begynte realiteten å gå opp for meg. Det går nesten ikke an å beskrive hva jeg tenkte.

Etter hvert kom tallet på antall døde. Men hvor mange er 77? Jeg tenkte på barneskolen på Grymyr der datteren min gikk, der var det 85 elever. Jeg så for meg klassene som sto der om morgenen og skulle inn. 1. klasse, 2. klasse, 3. klasse, til det bare sto åtte barn igjen i skolegården.

I ettertid har Rigmor Aasrud nødig villet snakke om sine opplevelser denne dagen. Dette handlet ikke om henne. Hun blir knapp når spørsmålet om ansvar bringes opp.

– Det hadde pågått en prosess i nesten ti år for å stenge Grubbegata. Dette arbeidet var nesten ferdig da bomben gikk av, men det var grunner til at det ikke var ferdig. Dette er gjennomgått av 22. juli-kommisjonen, som gjorde et grundig arbeid.

– Har du som ansvarlig statsråd følt skyld for at prosessen ikke var i havn?

– Nei, det har jeg ikke. Skylda har han som gjorde det.

Håndball og politikk

Som fulltidspolitiker har det vært lite tid til å dyrke egne hobbyer, men én ting har fulgt Rigmor Aasrud siden oppvekstårene på Grymyr: Håndballen.

Hun karakteriserer seg selv som «håndballtulling», og mener det er en klar sammenheng mellom det hun gjorde på håndballbanen og innsatsen i politikken.

– Jeg var ingen god håndballspiller, men jeg var en god lagspiller. Du kunne ha én kjempegod spiller på laget, men hun vant aldri kampen aleine. Du må ha med alle sju på laget og også innbytterne for å vinne de kampene.

«Alle skal med» er et like velegnet slagord i håndballen som i politikken, ifølge Aasrud:

– Politikk er også et lagspill der det gjelder å dra med alle, ikke bare omgi deg med folk som tenker sånn som deg sjøl. Ikke alle kan spille førstefiolin.

– Jeg er egentlig ikke opptatt av at det er meg, jeg er en del av en helhet. Jeg er opptatt av at vi er et lag.

– Så hva er ditt instrument i det politiske orkester?

– Definitivt ikke førstefiolinist. Jeg ønsker å være tilretteleggeren, så kanskje dirigenten?

Skandalefri sone

Dette bakteppet illustrerer hvorfor det ikke finnes tabloide eller skandaløse medieoppslag om Rigmor Aasrud. Det er i det hele tatt påfallende lite som skrives om henne, tatt i betraktning den sentrale posisjonen hun har hatt i politikken i mange år.

– Synes du sakene dine får den oppmerksomhet de fortjener?

– Spørsmålet er hvem som skal ha den oppmerksomheten. Hvis Arbeiderpartiet får oppmerksomhet på saken, er det ikke så viktig om det er meg eller andre som får den.

Også som HK-medlem i over 30 år, har Rigmor Aasrud satt partiet først:

– Da HK ikke ville ha samarbeid med partiet, meldte jeg meg ut. Men jeg meldte meg inni igjen litt etterpå.

– Føler du deg sett og verdsatt?

– Ja, det gjør jeg. Men det er klart at det er mange som har mer medieopptredener enn meg. Å løpe etter journalister er ikke den delen av politikken jeg synes er mest sjarmerende. Jeg svarer på det de spør meg om. Men jeg er ikke den som maler med brei pensel som du ofte må gjøre for å nå gjennom i den medieverdenen vi har nå.

Ulikhet er verst

De åtte årene Rigmor Aasrud har vært på Stortinget har hun sittet i flere forskjellige komiteer. Sist i arbeids- og sosialkomiteen der hun var første nestleder.

– Noen blir stressa av å bytte komiteer og ansvarsområder, men jeg tenker at jeg kan brukes der det er bruk for meg.

– Drivkraften min er å få til noe som betyr noe for folk, og noe av det aller viktigste vi kan jobbe med er sosial ulikhet. Det er ikke tvil om at det er roten til alt vondt.

– Da må vi ha et velorganisert arbeidsliv: Gi folk hele faste stillinger. Få flere unge i jobb. Fjerne adgangen til midlertidige ansettelser. Alt det som gjør at den norske modellen kan fungere, er utrolig viktig for å bekjempe sosial ulikhet.

På spørsmål om hvilken rolle hun selv ser for seg om det blir regjeringsskifte, er hun nøktern som før. Partiet kommer først:

– Nå skal vi først vinne valget, og så skal vi dele ut posisjoner etterpå.