Tett på:

Fra bar bakke

Lena Reitan vet hvordan det føles å lure på om det finnes penger til mat.

Brian Cliff Olguin

Brian Cliff Olguin

23.02.2021
12:14
29.04.2021 09:57

lene.svenning@lomedia.no

brian.cliff.olguin@lomedia.no

Fredag 8. januar. Lena Reitan har sommerfugler i magen. Handel og Kontor avholder landsmøte, på nett, og den eneste saken på dagsordenen er valg av ny ledelse. Reitan er en av fem kandidater til de tre plassene på toppen. Hun er innstilt som 2. nestleder. Tre kandidater blir stående mot hverandre i kampen om dette vervet. Reitan får nøyaktig halvparten av stemmene, én stemme for lite til at det blir avgjort. En ny avstemning må til mot ham som fikk nest flest stemmer. Denne gangen vinner Reitan – med bare åtte stemmers overvekt.

– Jeg var veldig spent, veldig. Dette var noe jeg virkelig ville. Vi visste at det kom til å bli ganske tight, men jeg tror ikke noen var forberedt på at det skulle bli tight.

Artikkelen fortsetter under bildet:

VALG: Det ble en spennende dag på HKs landsmøte. Det foregikk på nett, men en håndfull delegater var samlet på et hotell i Drammen. De delte gleden over at Lena Reitan ble valgt til forbundets 2. nestleder.

VALG: Det ble en spennende dag på HKs landsmøte. Det foregikk på nett, men en håndfull delegater var samlet på et hotell i Drammen. De delte gleden over at Lena Reitan ble valgt til forbundets 2. nestleder.

Brian Cliff Olguin

– Elsker HK

Vi har flaks. To uker senere, én dag før regjeringen varsler om at vi ikke bør bevege oss over kommunegrensene på grunn av smittesituasjonen, tar vi turen til Drammen for å intervjue den nyvalgte nestlederen i HK. Åstedet er Folkets Hus. Her i tredje etasje har Reitan de siste årene jobbet på hvert eneste av kontorene som ligger på rekke og rad; hos AOF, LO, SV – og på HK-kontoret som for tiden er ubemannet. Vi benker oss rundt møtebordet med to meters avstand, Reitan serverer håndsprit til kaffen.

Hun har allerede forlatt jobben som HKs regionkontorleder i Tønsberg, og er i gang i den posisjonen hun ønsket seg.

– Jeg elsker Handel og Kontor – medlemmene våre, de tillitsvalgte og alt det de står i og de problemstillingene vi jobber med. Det har vært livet mitt helt siden jeg selv begynte å jobbe.

Erfaring fra gulvet

En kritikk som ble rettet mot Reitan – og flere av de andre kandidatene som stilte til valg – var at hun kom fra en jobb i fagbevegelsen og ikke fra en «vanlig» arbeidsplass.

– Jeg skjønner kritikken, men jeg har absolutt vært på gulvet. Jeg har vært deltidsansatt i butikk, jaktet vakter og vært lavtlønna. Det er de samme utfordringene som butikkansatte har i dag.

38-åringen begynte å jobbe i Drammens største dagligvarebutikk, Maxi på Strømsø, da hun gikk på videregående. Det som skulle være et friår før hun tok en utdanning, ble etterhvert en yrkesvei.

– Mine barn skal ikke få lov til å ta et friår!

Hun ler. Og blir alvorlig.

– Jeg var skolelei. Og så var det kjempegøy å jobbe i butikk. Det var et godt samhold mellom oss ansatte, vi var sammen på fritida, og så synes jeg selve yrket var interessant.

Hun meldte seg inn i HK, ble tillitsvalgt i butikken, og engasjerte seg i den lokale fagforeninga.

Droppa ut

Reitan prøvde seg på lærerskolen etter at «friåret» var over, men droppa ut etter den første praksisperioden. For da hun møtte elever som åpenbart ikke hadde det godt hjemme, var svarene fra lærerne at det de kunne gjøre var å gi elevene en best mulig skolehverdag, og gi beskjed om bekymringene sine videre til rette instans.

– Det orka jeg rett og slett ikke! Jeg kunne ikke forstå at det ikke var mulig å gjøre noe mer. Men jeg var ikke voksen nok, jeg hadde ikke fått min egen barndom nok på avstand.

For Reitan skulle selv ønske at lærerne hadde sett hva hun hadde å stri med hjemme.

Dekket over

Hun forteller med stødig stemme. Om at hun aldri visste hva som venta henne hjemme etter skolen, om at hun tidlig tok på seg mammarollen for broren, og at hun holdt hjemmesituasjonen skjult for lærerne, med hell.

– Jeg var det beste barnet en dysfunksjonell familie kan ha. Jeg var så god til å skjule ting, til å late som, til å styre unna. Jeg var supersosial, hadde masse venner, var glad, lo høyt – lærerne skjønte det rett og slett ikke.

– Synes du at noen burde tatt tak i ditt liv?

– Åja, er du gal, så klart.

Svaret kommer kjapt.

Redninga ble samværet med faren, annenhver helg og i feriene.

– Hos ham fikk jeg se hvordan ting kunne være, slik at jeg kunne drømmen den drømmen. Om et normalt liv.

Drømmen om 15.000

Da Reitan flyttet for seg selv etter videregående, hadde hun ett mål for øye: Å tjene 15.000 kroner i måneden. Det hadde hun regnet ut ville være nok til å betale regninger, til mat, og litt moro.

– Det var min drøm.

Hun tar en pause.

– Første gang jeg fikk utbetalt så mye penger, tenkte jeg «herregud, jeg har klart det! Hva gjør jeg nå?».

Inntekten ble stabil. Reitan var i ferd med å gjøre karriere i butikk. I stedet valgte hun å forfølge engasjementet sitt, og sa ja til jobben som LOs ungdomssekretær i Buskerud 24 år gammel. Siden begynte hun å jobbe i AOF, Arbeidernes opplysningsforbund, og for fire år siden i HK.

Kjenner seg igjen

Hennes egen erfaring med å ha vokst opp i trange kår tar Reitan med seg i møte med medlemmene.

– Jeg klarer å sette meg inn i folks situasjon når folk blir permittert og mister jobben. Det handler ikke bare om at du synes det er hyggelig på arbeidsplassen, men det er inntekten din. Den avgjør om du har et hus eller ikke, mat på bordet, klær til unga, om å være en del av det sosiale livet på lik linje med alle andre.

Derfor smaker seirene hun og kollegene får til på vegne av medlemmene ekstra godt, tror hun. Som at noen får jobben tilbake eller erstatning etter å ha mista den.

– Jeg blir så glad, vet du, for jeg vet hvor mye det betyr.

Reitan har vært lokalpolitiker for SV i Nedre Eiker, en nabokommune til hjembyen Drammen, og fylkestingspolitiker i Buskerud. Ved to stortingsvalg har hun stått øverst på sitt partis fylkesliste.

Årsaken til at hun engasjerte seg i SV var nettopp hennes egne erfaringer fra oppveksten.

– SV hadde slagordet «Barn og unge først». Det var viktigst for meg også.

Artikkelen fortsetter under bildet:

SAMME STED: Her i  3. etasje i Folkets Hus i Drammen har Lena Reitan jobbet på alle kontorene: Hos LO, AOF, SV og HK.

SAMME STED: Her i 3. etasje i Folkets Hus i Drammen har Lena Reitan jobbet på alle kontorene: Hos LO, AOF, SV og HK.

Brian Cliff Olguin

Nyfrelst

Lena var 21 år og jobba i butikk. Haakon var 23 og jobba som dørvakt på et utested. Hun var rødstrømpe og sosialist, han kom fra et blått møblert hjem.

– Da vi møttes var jeg nyfrelst på fagbevegelsen. Jeg blir fort «høy», nesten halleluja, vet du, og så kommer du hjem til noen som minner deg om at «nå er du hjemme, nå kan du slappe av». Det er bra det. Ellers tror jeg at jeg hadde tatt helt av.

Hun ler så hestehalen hopper.

– Haakon har blitt den beste støttespilleren jeg kunne hatt.

Tre uker etter at eldstemann ble født, deltok Reitan på HKs landsmøte. Ungen var selvfølgelig med. Haakon trillet spedbarnet inn i landsmøtesalen hver gang sønnen skulle mates.

Ekstra magesug

Ekteparet bor i en enebolig i Krokstadelva utenfor Drammen. Her er det også barn og unge først. De to sønnene på ti og tolv år skal ikke mangle noe, slår mora fast.

– Mine barn skal ikke kjenne på de samme følelsene jeg hadde, de skal aldri få noen innsikt i det, sier hun.

Og «guttane mine», som hun kaller sønnene, må veldig gjerne ha mye og mange på besøk.

– Det var jeg skeptisk til i min barndom, jeg ville ikke ta med folk hjem.

Selv har hun bodd i kommunal bolig som barn, og kjent på frykten for å miste hjemmet.

– Å oppleve det som barn er utrygt. Så når jeg møter folk som ikke er trygge på å kunne beholde boligen sin, klarer jeg å sette meg inn i det, at det er fælt. Når du har opplevd det selv, får du det ekstra magesuget.

Familien først

Også på hjemmebane gir Reitan faglige råd. Haakon er arbeidsgiver, så han får klar beskjed om hvordan ting skal være. Han har fulgt rådet hennes om å melde bedriften sin inn i en arbeidsgiverorganisasjon.

– Holder du mer med arbeidstakerne hans?

– Ja! Jeg vil alltid snakke ut fra et arbeidstakerperspektiv.

Både Reitan og mannen har travle jobber. En felles digital kalender sørger for å holde orden på hverdagen. Her er det førstemann til mølla: Har den ene allerede lagt inn et møte eller en reise, må den andre skaffe barnevakt om den også har planer. Men familien kommer foran alt annet.

– Det kan hende at noen tror at for å få verv eller lederstillinger må familien gå tapt. Men sånn er det ikke, altså. Det går fint an å ha både lederstillinger og høye verv uten at det går ut over familien.

Reitan og familien er også besøkshjem for et av søsknene hennes som bor i fosterhjem.

Hekta på USA

Sosialisten har blitt hekta på USA. Det er dit hun og familien helst reiser på ferie, gjerne to ganger i året. Til New York, Washington D.C., til Florida og California.

– Hva er det med USA?

– Hva det er med USA?!

Reitan ser ut som om hun ikke vet hvor hun skal begynne. Som veldig mange andre nordmenn har hun fulgt med på det amerikanske valget i høst. Til og med ungene hennes ville bli vekket om natta for å få med seg debattene mellom presidentkandidatene.

– Det er interessant å prøve å skjønne hvordan USA har blitt som det har blitt. Det er så delt, og det har det vært lenge. Det er kjempeskummelt å se fascismen og rasismen som gror der nå. Fattigdommen er synlig i bybildet mange steder. Det er jo politikk. I Norge har alle rett til tak overhodet. Men vi kan bli som USA om vi ikke verner om fellesskapsverdiene.

Lego og bobler

Nå jobben er gjort og Reitan skal slappe av, tyr hun til hobbyen sin. Å bygge lego. Ungene har vokst ifra det, men mora deres gir seg ikke.

– Jeg blir ikke for voksen til det, altså. Lego er mitt strikketøy. Da koser jeg meg.

Hun setter seg ikke ned på gulvet med klossene og lar det stå til, det er mer systematisk enn som så. Reitan kjøper byggesett, og følger bruksanvisningen til punkt og prikke. Før jul bygget hun et pepperkakehus i lego. Og i julegave fra mannen sin fikk hun akkurat det hun ønsket seg: Frihetsgudinnen i 1.685 deler.

– Det blir noe konkret ut av det. Det er tilfredsstillende.

Kanskje er hun mer leken enn folk flest. Det er riktignok mange år siden hun hadde et hoppeslott i stua, men Reitan elsker fremdeles fornøyelsesparker.

Men når hun virkelig skal kose seg, er det italienske bobler som gjelder.

– Prosecco og Nytt på Nytt, da er det freddan.

23.02.2021
12:14
29.04.2021 09:57

Lena Reitan (38)

Tillitsverv:

Nyvalgt 2. nestleder i HK

Siste kulturopplevelse?

Lanseringen av HK-sangen på landsmøtet

Hva gjør deg glad?

Å være med familie og venner

Hva gjør deg opprørt?

Fagforeningsknusing

Søndagssyssel?

Bygge lego

Siste nytt