Tett på:

Finske gener og trass

Det hender folk skvetter når Desirée Ojala tar ordet.

Ylva Seiff Berge

Ylva Seiff Berge

12.02.2021
17:40
12.02.2021 17:53

lene.svenning@lomedia.no

hk-nytt@lomedia.no

Det er midt i et møte med ledelsen i Widerøe Ground Handling. Hovedtillitsvalgt Desirée Ojala avbryter seg selv.

– Ikke bit negler!

Formaningen hun gir administrerende direktør er vennlig og bestemt. Ojala snur seg mot personaldirektøren og fortsetter resonnementet sitt.

Hun ler ved tanken på minnet.

– Jeg blir så lei av meg selv, jeg skal liksom passe på alle. Jeg har bedt flypassasjerer om å kle på seg også på vei ut til flyet, så de ikke blir forkjølet. Men jeg har jo ikke noe med det.

Pynter ikke

Klubblederen i bakkeselskapet WGH er ikke redd for å si i fra om hun har noe på hjertet. Ojala omtales som svært direkte.

– Jeg er jo finnmarking. Hvis jeg skal si noe, så kan jeg jo bare si det.

– Har det gitt deg trøbbel?

– Jah! Jeg har bomma noen ganger. Jeg bor jo i Vestfold. De er litt penere i praten og mer forsiktig. Her har folk «gått bort» – i Finnmark dør de.

Hun ler.

– Det hender folk skvetter til når jeg snakker, og blir usikre. De forventer ikke at folk er så tydelige. Men jeg gidder ikke å pynte på noe.

Hun er bestemt i stemmen.

– Noen er redd meg. Men det har gått over når de har lært meg å kjenne.

Krisesituasjon

Vi sitter rundt spisebordet i eneboligen hos Ojala på Solløkka utenfor Sandefjord. Hun har dekket bordet med hjemmelaget foccacia, stekt scampi, skinke og oster. Gjestfriheten er ikke oppskrytt. Rundt dette bordet samler hun mer enn gjerne familie og venner hun regner som en del av familien. Her inne er det lyst og varmt. Ute, og i luftfarten, er det gråvær og tåke.

Også i WGH er det tøffe tider. Det er oppsigelser på gang, av flere årsaker. Selskapet som utfører tjenester som innsjekk, bagasjehåndtering og ombordstigning for ulike flyselskap, har mistet kontrakten med SAS til et konkurrerende bakkeselskap på fire flyplasser. Der de har beholdt kontrakten, skal WGH ikke lenger utføre like mange tjenester for flyselskapet. Og når pandemien gjør at folk knapt flyr lenger? WGH-ledelsen anslår at 500 ansatte må gå.

STRIKKEDILLA: Er det kaldt, bør vottene på.

STRIKKEDILLA: Er det kaldt, bør vottene på.

Ylva Seiff Berge

De siste par månedene har Ojala flydd fra møte til møte over hele landet. Hun har sittet side om side med mange av medlemmene sine i såkalte drøftelsesmøter om oppsigelse. Ansatte har grått, lokale tillitsvalgte har grått og sjefene har grått.

– Du føler deg så maktesløs i en sånn situasjon, sier Ojala.

– Har du også grått?

– Nei. Det var en kollega som spurte meg om hvordan det går med meg i denne situasjonen. Da var det like før, altså.

Syk bransje

Når Ojala ikke er ute og reiser, er hun på jobben som salgs- og servicemedarbeider på Sandefjord lufthavn. Her har hun jobbet i mer enn 20 år. Også her har det vært turbulens når kontraktene med flyselskapene har vært på anbud, slik praksisen er i bransjen. Da WGH vant et anbud i Sandefjord for få år siden, mistet de ansatte i det tapende selskapet jobben. Men etter et par runder i retten, ble det slått fast at dette var en såkalt virksomhetsoverdragelse og at de ansatte som hadde mistet jobben hadde rett på arbeid i WGH.

– Det er delte følelser rundt dette. Man blir glad for at arbeidsplasser blir sikret, trist for at andre mister jobben, sier Ojala.

Hvem som har jusen på sin side denne gangen, er fremdeles uvisst.

– Bransjen er jo syk. En kollega kalte det et stigespill. Når du endelig har fått høyere stilling, må du gå ned i stilling fordi selskapet du jobber i mister kontrakter.

Ojala rister på hodet.

Hun har imidlertid bare godt å si om selskapet hun jobber i.

– Ledelsen ønsker å samarbeide med fagforeningene. Det er mye enklere enn å forhandle med hver enkelt.

RAGDOLL: Katten Albert Einstein gjør helst som den vil. Akkurat nå var han mottakelig for kos.

RAGDOLL: Katten Albert Einstein gjør helst som den vil. Akkurat nå var han mottakelig for kos.

Ylva Seiff Berge

Anklaget for streikebryteri

Hvis du i 2013 googla ordet «streikebryter», kom Desirée Ojalas navn opp. For sju år siden ble hun og flere andre kolleger i WGH sendt til flyplassen i Brønnøysund for å jobbe i en kort periode. Årsaken var at de ansatte i det lokale bakkeselskapet Air Service var i streik. De utførte arbeid for flyselskapet Widerøe. Det ble det bråk av. Sinte streikeledere i Luftfartens funksjonærforening (LFF), som organiserte de streikende, kalte Ojala og kollegene hennes streikebrytere og offentliggjorde navnene deres på hjemmesiden sin. De WGH-ansatte følte seg ærekrenket og gikk til rettssak mot LFF.

– Det var ikke noe stas å bli kalt streikebryter.

Lagmannsretten ga Ojala og kollegene medhold, og tilkjente dem 20.000 kroner hver i erstatning.

Ojala hadde tidligere vært medlem i LFF, men på dette tidspunktet var hun uorganisert.

HK-medlem ble hun først i 2016. Ikke mange måneder senere ble hun hovedtillitsvalgt. Selv om læringskurven var bratt, nøt hun godt av at hun kjente så mange av kollegene sine i hele landet. For Ojala har vært omreisende lærer i vekt- og balanseregning, helt nødvendig kunnskap for denne yrkesgruppen.

Lengtet sørover

Ojala er vokst opp i Kirkenes, i en ganske vanlig familie. Faren var maler og tapetserer, senere lærer, mora var hjemmeværende, etterhvert butikkansatt og hjelpepleier. Farsslekta hennes kom fra Finland, derav etternavnet. Etter gymnaset dro Ojala til London som au pair. Hun kom tilbake og jobbet som journalist i Sør-Varanger Avis. Men byen ble fort for liten, miljøet for trangt. Hun flyttet sørover, til Gjøvik, og jobbet som journalist i lokalavisa Samhold/Velgeren. Like trangt, dessuten langt fra sjøen. Neste stopp var Nordfjordeid, før flyttelasset gikk tilbake til Østlandet, nærmere bestemt Jessheim. På få år hadde Ojala giftet seg, fått en sønn og blitt skilt.

– Det var ei urolig tid i livet mitt, er alt hun vil si om det.

Ojala reiser seg fra bordet og slipper katten Albert Einstein ut verandadøra.

At hun skulle flytte sørover bestemte hun seg for i svært ung alder. Vinteren nordpå kjentes for lang. Et minne om det står klart for henne.

– Det var april og jeg vet at jeg var fem år fordi mora mi akkurat hadde kommet hjem fra sykehuset med broren min. Jeg sto og skvettet vann utover snøen for at den skulle smelte.

Ojala sender et blikk som for å sjekke at budskapet i historien er forstått.

– Den følelsen av å ta på seg småsko om våren ... den kan jeg kjenne på ennå.

HOBBY: Desirée Ojala kan sy hva det skal være. Stoffutvalget hennes er upåklagelig.

HOBBY: Desirée Ojala kan sy hva det skal være. Stoffutvalget hennes er upåklagelig.

Ylva Seiff Berge

Krevende omsorg

Det var på Jessheim hun møtte ektemann nummer to. For 32 år siden flyttet familien på tre til Sandefjord. Selv om Ojala bare hadde vært i byen på et kort besøk, var det her hun ville bo. Sandefjord var hele tiden målet.

– Jeg hadde hørt så mye positivt om byen. Og det var som å komme hjem, jeg visste at jeg var på riktig plass.

Sønnen Jonas ble født, og livet var godt å leve. Lenge.

I 2006 skjedde det noe dramatisk. Ojalas ektemann fikk hjerneslag. Hun gikk fra å være ektefelle til å bli en som yter omsorg. Paret fortsatte å bo sammen i ti år, til det ikke gikk lenger. De siste fire årene har bare hun og yngstesønnen bodd hjemme.

Ojala plukker på en brødbit.

– Jeg fikk livet mitt tilbake. Hadde drømmetypen stått på døra nå, hadde jeg gitt klar beskjed: Den rollen tar jeg ikke en gang til.

Gener og trass

Selv om det ser mørkt ut i luftfarten akkurat nå, har Ojala slett ikke gitt opp. Selv om hun forventer at 2021 vil være like utfordrende som fjoråret, håper hun det nye året skal gi mer glede. Hvor henter hun styrken ifra?

– Finske gener og trass. Vi gir ikke opp, selv om vi burde. Finlendere er handlekraftige. Har de et problem, løser de det. Jeg tror jeg er litt preget av det.

Noen ganger har hun lurt på hvorfor hun gidder å være tillitsvalgt. Desireée Ojala har funnet svaret.

– Det handler om å gjøre en forskjell for noen.

Når livet, og vervet som tillitsvalgt, kjennes tungt, går Ojala ned til stranda like ved for å puste med magen. Eller hun går opp på syrommet sitt i andre etasje. Her får hun utløp for frustrasjon. Hun syr klær, har laget bunader til de to barnebarna, vesker, i grunnen det meste. Ojala leter etter noen bilder på telefonen for å vise fram ting hun har laget. Ulike kraftuttrykk avslører at hun ikke umiddelbart lykkes med det.

– Jeg banner en del.

Ojala forteller om en gang hun sølte kaffe på jobb på gate’n, like før ombordstigning.

– «Svarte faen!», ropte jeg. «Unnskyld, unnskyld!», sa kollegaen hennes til passasjerene. «Er hun ikke nordfra?», spurte en av dem.

Hun ler.

– Det er ikke alt du får sagt uten å banne.

12.02.2021
17:40
12.02.2021 17:53

Desirée Ojala (60)

Tillitsverv:

Hovedtillitsvalgt i Widerøe Ground Handling (WGH)

Stilling:

Salgs- og servicemedarbeider
i WGH på Sandefjord
lufthavn Torp

Siste kulturopplevelse?

Håndball-EM på TV

Hva gjør deg glad?

Å se godhet

Hva gjør deg opprørt?

Ondskap. Det rommer mye.

Søndagssyssel?

Når jeg ikke er på jobb: Gjøre hyggelige ting med mine, eller sy og strikke.

Siste nytt