JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Clas Brede Bråthen: – Du kødder ikke med LO

I toppidretten handler det mest om å bli best. Men da det stormet som verst rundt hoppsjef Clas Brede Bråthen, var det fellesskapet i fagforeninga som ble redningen.

Brian Cliff Olguin

17.12.2021
11:08
17.12.2021 11:08

sidshje@online.no

Hvordan skal dette gå? Spørsmålet kvernet rundt og rundt i Clas Brede Bråthens hode i førjulstida i fjor. Og det var ikke neste hopprenn sportssjefen for hopplandslaget bekymret seg for.

Det skjøt fart bitte lille julaften: Hans egen kamp for å beholde jobben tok av samtidig som kona Hege fikk beskjed om at hun skulle opereres for brystkreft. Siden da har firebarnsfamilien i Mjøndalen måttet tåle en offentlig skittstorm uten sidestykke i norsk hoppsport.

– Se det for deg: Jeg kommer til å få sparken, kona mi blir kanskje borte, og jeg står der alene med fire unger uten jobb. 

Clas Brede Bråthen blir blank i øynene når han åpner opp om følelsene som raste rundt i kroppen i førjulsdagene for et år siden. 

 Nå kan han forhåpentligvis legge sitt annus horribilis bak seg. Kona er ute av tunnelen etter tøffe kreftkurer, og selv har han akkurat undertegnet ny kontrakt med Norges Skiforbund.

At hans profesjonelle liv er berget, takker Clas Brede Bråthen sin avdøde far for:

– Fagorganiser deg hvis det er mulig, sa han. Å følge dette rådet er den klokeste avgjørelsen jeg noen gang har tatt.

Brysom eller krevende?

Som sportssjef for hopperne i 17 år har Clas Brede Bråthen en merittliste ingen foreløpig kan matche: Hopperne hatt tatt medaljer i alle mesterskap de har deltatt i. De har satt verdensrekorder, tatt OL-gull, sammenlagtseire i verdenscupen, og ikke minst sørget for at kvinnehopperne nå kan ta sats i de aller fleste mesterskap. Alt dette på Bråthens vakt.

 Så er det heller ikke hoppernes sportslige meritter Bråthen har vært uenig med arbeidsgiveren sin, Norges Skiforbund, om. Ekstremt kort og forenklet fortalt, har det handlet om prioriteringer, pengebruk og ordbruk.

Når partene nå har signert på en ny kontrakt er det tid for å la konflikten ligge. Men ett spørsmål står uansett igjen:

– Er du en brysom medarbeider?

– Jeg er veldig engasjert, veldig tydelig – og krevende. Skal du bli verdens beste i noe som helst, må du må være tydelig på hva du vil. Det er faktisk ganske krevende å bygge verdens viktigste hoppnasjon. 

MOT LYSET: Før jul i fjor så Clas Brede Bråthen mørkt på framtida. Jobben hang i en tynn tråd, og kona Hege hadde fått kreft. I dag ser landslagssjefen atskillig lysere på tilværelsen, og gleder seg til å lede hopperne gjennom en ny sesong.

MOT LYSET: Før jul i fjor så Clas Brede Bråthen mørkt på framtida. Jobben hang i en tynn tråd, og kona Hege hadde fått kreft. I dag ser landslagssjefen atskillig lysere på tilværelsen, og gleder seg til å lede hopperne gjennom en ny sesong.

Brian Cliff Olguin

David mot Goliat

Hoppsjefen er ikke den første som har kjent på følelsen av å være liten da han kom på kant med arbeidsgiveren sin. 

– Jeg snakket først med en kompis som er jurist, og han sa bare: Her lukter det blod, de vil bli kvitt deg. 

Da var veien til å søke hjelp i fagforeninga kort. Ikke bare er Bråthen selv HK-medlem. I tillegg har LO i mange år vært en av hopplandslagets hovedsponsorer, og tidligere LO-leder Gerd Kristiansen var en av dem han kjente best. Det falt derfor naturlig å snakke med henne om det han selv stod i på jobben. Derifra gikk han strake veien videre til LOs juridiske avdeling, og siden har advokatene Atle Sønsteli Johansen og Marit Håvemoen stått ved hans side i kampen.

– Den profesjonaliteten og medmenneskeligheten jeg opplevde fra disse to… 

Den ellers så munnrappe hoppsjefen må lete etter ord. 

– Jeg kunne ringe når som helst på døgnet. Jeg kunne sende en melding klokka fire om natta og få svar. Vi snakket i telefonen fra sju om morran til midnatt. Det er en utrolig styrke for en arbeidstaker å ha dette i ryggen.

Selv om det var tøffe tak, ser Clas Brede Bråthen i dag tilbake på møtene hos Skiforbundets advokater med glede:

– Det er sterke opplevelser. Når du føler deg som David i kampen mot Goliat, men har med deg folk som er så til de grader kompetente. Det er faktisk ganske kult å komme inn i marmorslottet til motpartens advokater med to støkker i joggesko som tjener mindre enn halvparten av de andre advokatene, og du føler at motparten ikke har en sjanse. 

– For meg som konkurransemenneske er det ikke noe som er deiligere enn å være underdog og vinne, gliser han og føyer begeistret til:

– Du kødder ikke med LO! 

Full tenning

Selv om han søker råd og hjelp når det trengs, har Clas Brede Bråthen på ingen måte vært tilbakeholden med å satse på egen hånd. Han kan se tilbake på en lang karriere som hopper i unge år, og minnet om det første svevet som fem-seksåring sitter fortsatt som spikret:

– Far og jeg gikk oppover jordet her en søndag formiddag for å se på de store gutta som hoppa der – og jeg fikk lyst å prøve. Jeg hoppa vel en tre-fire meter, oppi mitt hue ett av de lengste hoppa jeg noensinne har gjort.

– Dagen etter fikk jeg med meg bestemor i hoppbakken. Hun hadde ikke ski, men vassa en kilometer i dyp snø oppover jordet her. Da var jeg virkelig topp motivert for å hoppe.

 En motivasjon som fortsatt sitter i.

Starten

Clas Brede Bråthen har bodd på Bråten i Mjøndalen hele livet. 

– Vi var en typisk arbeiderklassefamilie i et typisk arbeidermiljø. Det har prega meg for livet – særlig de verdiene jeg fikk med meg fra foreldrene mine.

Faren jobbet på E-verket og var fagforeningsmann. Og ikke minst: En ildsjel i det lokale hoppmiljøet.

– På den tida måtte vi tråkke hoppbakken selv, og jeg var med omtrent fra jeg begynte på skolen. Jeg var veldig ivrig, og alltid en av de som hadde på skia først for å tråkke bakken.

– På dugnad er det ikke forskjell på kong Salomo og Jørgen Hattemaker. I Gjerpenkollen tråkket konsernsjefene side om side med de som var uføretrygda. Men vi la godt merke til de som alltid kom sist, som kom når bakken var ferdig tråkka.

Drømmen fra femte klasse

Drømmene og ambisjonene var tydelige.

– Skihopperne var mine helter, Johan Sætre var min gud. Det var alltid noen jeg hadde lyst å slå. 

– Når skjønte du at du var god?

– Jeg har aldri tenkt på meg sjøl som så veldig god. Men da jeg var 15-16 år skjønte jeg at jeg fikk bedre resultater enn de andre fordi jeg jobba mye hardere, trente mye mer enn alle andre – og så plutselig var jeg på landslaget.

– En av mine største gaver, og ulemper, er at jeg er så ekstremt naiv. Når jeg drømmer om noe, så tror jeg at det går an. Lenge trodde jeg at alle andre tenkte slik også.

Da Clas Brede Bråthen var i oppkjøringen til VM i 1989, dukket hans gamle lærer fra barneskolen opp. Hun minnet ham på en stil han hadde skrevet i 5. klasse.

– Jeg hadde skrevet at jeg var på landslaget i skihopping. Det var nok mer som en drøm, ikke noe jeg kan huske jeg satte meg som mål. 

Uansett var drømmen blitt virkelighet – og unge Bråthen tok sølv i VM 1989. Det ble en av hans aller beste sesonger som aktiv hopper.

Så skjedde det noe.

Tøft på toppen 

– Fram til jeg var 17 år og kom på landslaget var jeg en veldig flink hopper. Men jeg var ikke like flink til å forvalte holdningene og kulturen jeg hadde fått med meg fra faren min og trenerne mine.

– Idrettsmiljøet åpna også for kontakt med alkohol, og i etterpåklokskapens stusselige visdom, er det ingen tvil om at jeg ødela mye for meg selv. 

 Aller mest oppmerksomhet i denne perioden fikk en bilulykke i 1989. Clas Brede Bråthen og en annen fra landslaget var på fest, kompisen satte seg bak rattet og Bråthen ved siden av. Kjøreturen endte i grøfta, og selvsagt også på avisforsidene. Det var ikke de fysiske skadene som var verst:

– Det er helt jævlig å tenke på hva jeg påførte mine nærmeste, på hvordan foreldrene mine hadde det. Jeg kan aldri tilgi meg selv for å ha utsatt dem for dette.

Hoppsjefen sjøl er ikke i tvil om at hans egen hoppkarriere kunne tatt ham mye lenger om han hadde forvalta sine sterke sider like godt som andre på samme årskull. 

SØKER FELLESSKAP:  – Meld dere inn i en fagforening, sier landslagssjefen til kolleger i hoppmiljøet. Takket være hjelp fra LOs advokater har han fortsatt jobb etter en heftig konflikt.

SØKER FELLESSKAP: – Meld dere inn i en fagforening, sier landslagssjefen til kolleger i hoppmiljøet. Takket være hjelp fra LOs advokater har han fortsatt jobb etter en heftig konflikt.

Jan-Erik Østlie

Siste hopp

En vinterdag i Vikersund i 1996 hadde han bestemt seg for at det var nok.

– Jeg visste hva som skulle til for å bli verdens beste skihopper, og jeg hadde det ikke i meg lenger. Å kaste deg ut i hundre kilometer i timen, risikoen, frykten. Jeg orka ikke lenger å pushe meg så hardt. Samtidig kjente jeg på den ekstreme kjærligheten til idretten. 

25 år seinere synes han det fortsatt vanskelig å snakke om om denne dagen.

– Det kjennes nesten patetisk å sitte her og få tårer i øya, men det var en så viktig del av livet mitt som plutselig var over. Det var som en kjærlighetssorg. Etter at jeg landet på sletta gikk jeg alene ut i skogen og gråt.

Det Clas Brede Bråthen ikke visste noe om denne dagen i Vikersund, det var alle fantastiske opplevelser som lå foran ham som som trener og leder.

Den store urettferdigheten

– Hva har vært det største hoppøyeblikket så langt?

– Jeg kan aldri komme utenom Maren Lundby. Hennes reise er så utrolig fra hun var med oss på landslagssamling første gang i 2008, men måtte reise hjem fordi hun skulle begynne på ungdomsskolen. 

– I årene etterpå har vi bygget opp sporten, laget, jenta – og det kulminerte med OL-gull i 2018 og VM-gull året etter. Det er så stort at du kan ikke lage film om det en gang. Det er too much.

Hans «friske» uttalelser om jentehopperne var noe av det som skapte rabalder i Skiforbundet. Men når temaet jentehopp kommer opp, bruker Bråthen fortsatt utestemme. Helt nødvendig, mener han:

– Når de sier jeg bruker utestemme er det aldri fordi jeg skal ha mer lønn eller ny bil, det er alltid fordi noen er urettferdig behandla.

– Det er urettferdighet som får fram de egenskapene noen mener er dårlige. Det må jeg bare respektere at noen mener, men jeg har vært sånn i 53 år, så jeg er litt i tvil om jeg klarer å endre på det.

– Ingen er blitt mer urettferdig behandla i norsk skiidrett enn jentene i hoppbakken. Enkelt og greit. Jentene får fortsatt ikke hoppe skiflyging, og de er heller ikke prioritert like høyt som gutta av kommersielle årsaker. Det er en skam! 

– Jeg gidder ikke å sette meg ned og vurdere og diskutere det med noen. Det er så åpenbart at dette er ikke greit!

Beredskap

Nå står en heftig hoppsesong for døra: Hoppuka, OL og VM i skiflyvning på hjemmebane i Vikersund. Edle metaller blir det også denne sesongen, lover han.

– Hvordan lader du opp foran de store konkurransene?

– Jeg forbereder meg hele tida på worst case, og det innebærer mange søvnløse netter: Hva om det skjer, hva om det og det skjer? Ulykker, skader, trusselsituasjoner, at vi taper en konkurranse med en tidel, eller en utøver blir diska. Jeg må være i beredskapsmodus, men uten å gi uttrykk for det til de andre.

– De som til enhver tid skal prestere i bakken skal kunne gjøre det også når det skjer noe uforutsett. 

– Som når Daniel Tande falt i Planica og ble alvorlig skadet. Det er kanskje den mest krevende situasjon jeg noen gang har håndtert jobbmessig. Jeg må inn og håndtere det, og så skal trenere og hoppere fortsette å gjøre jobben sin: Å hoppe. The show must go on. 

Clas Brede Bråthen (53)

Stilling:

Landslagssjef for
hopplandslaget

Hva gjør deg glad?

Å se andres mestringsglede

Hva gjør deg opprørt?

Urettferdighet

Siste kulturopplevelse:

Åge Aleksandersen i
Drammens teater

Søndagssyssel: 

Vinter: Enten er jeg på hopprenn eller så ser jeg hopprenn på TV. Sommer: På golfbanen eller sammen med familien