– Min bakgrunn har blitt min styrke, sier Camilla Hermansen, konserntillitsvalgt i Kiwi

Lene Svenning

lene.svenning@lomedia.no

Som 13-åring begynte Camilla Hermansen å jobbe som avisbud for å bidra med penger til familien.

Hun sto opp midt på natta og syklet i halvannen time for å komme dit hvor ruta hennes begynte. Resten av dagen var det skole, idrettsaktiviteter og lekser.

Hun leter etter ordene.

– Jeg ble voksen veldig fort.

Norge rundt

Vi møtes på Hotel Europa i Oslo like før jul, ferdig spritet og munnbindkledte. Her har Hermansen bodd så mange ganger at personalet lar henne låne den stengte frokostsalen til intervjuet. For når du er tillitsvalgt i en landsomfattende kjede, betyr det ganske mange reisedager for å møte ansatte, tillitsvalgte og sjefer, Norge rundt. Kiwi betaler.

– Det må de nesten.

Hun legger hodet på skakke og smiler.

Camilla Hermansen er tillitsvalgt for om lag 2.000 HK-medlemmer i mer enn 200 Kiwi-butikker eid av Norgesgruppen.

Hun har nylig fullført Genève-skolen, et åtte uker langt kurs i Sveits, som gir kunnskap til nordiske fagforeningsfolk om globalisering og rettferdige arbeidsvilkår. Kurset ble avsluttet med deltakelse på kongressen til ILO – FNs arbeidslivsorganisasjon.

Hun bøyer seg ivrig over bordet. Forteller at alt hun har lært om i livet, gikk opp i en høyere enhet i Genève.

– Alle brikkene falt på plass.

OMREISENDE TILLITSVALGT: Camilla Hermansen er konserntillitsvalgt i Kiwi. Det innebærer en god del reising rundt i hele landet for å bistå medlemmer og tillitsvalgte.

Brian Cliff Olguin

Visste ingenting

Camilla Hermansen hadde akkurat blitt tillitsvalgt på jobben da hun for tre år siden ble valgt som konserntillitsvalgt i kjeden. Ifølge 36-åringen ble hun foreslått og valgt etter at hun hadde stilt en rekke spørsmål på en konferanse for tillitsvalgte i Norgesgruppen. Hun ante ikke hva hun gikk til, bedyrer hun. Hermansen hadde riktignok vært HK-medlem i mange år, men engasjementet sitt hadde hun brukt på veldig mye annet.

– Jeg var skikkelig «noob», jeg visste absolutt ingenting om å være tillitsvalgt i HK, sier hun.

Camilla Hermansen har imidlertid vært aktiv i andre organisasjoner. Mye av studietiden hennes har også gått med til blant annet studentpolitikk. Hermansen var leder i studentparlamentet på den private NLA Høgskolen i flere år.

Også idretten har gitt henne erfaringer utover det rent sportslige. Som 23-åring var hun ett år i Sør-Afrika, som deltaker i Idrettens fredskorps, et utvekslingsprogram i regi av Fredskorpset Norge og Norges idrettsforbund.

Sårt savn

To uker etter at hun ble konserntillitsvalgt i Kiwi døde faren hennes brått.

– Livet ble totalt forandret. Det finnes ikke noe oppslagsverk i hvordan man skal håndtere det. Jeg skal være ærlig å si at det har tatt meg tre år å komme over tapet.

Det er hardt å miste en forelder.

– Det er det jævligste jeg har vært med på. Julaften, 17. mai – du har bare lyst til å legge deg ned og sove det bort.

Det gjør det heller ikke lettere når du står med ansvaret for både begravelse og booppgjør. For sånn ble det for Camilla.

– Det ble en tøffere tid enn jeg forventet.

Fort voksen

36-åringen har hatt en krevende oppvekst i Fyllingsdalen sør i Bergen. Hun beskriver familien sin som kjærlig og god, og med en mor og far som alltid stilte opp for henne, og fulgte til alle idrettsarrangementer.

Fra hun var barn har idretten vært viktig for henne. Hun har drevet med både basket, svømming, fotball, turn, friidrett og rugby – i tillegg til korsang, speiding og ridning.

– Idretten har alltid vært der for meg.

Foreldrene hennes ble skilt før hun ble født, men de var gode venner, og familien feiret både høytider og bursdager sammen.

Men både moren og faren hennes er og var alvorlig syke. Og kårene var enkle, forteller hun.

– Når du lever på uføretrygd, er det vanskelig å få endene til å møtes.

LYS I MØRKET: Livet har ikke alltid vært like enkelt for Camilla Hermansen. Nå er det bra. – Det er veldig rart å være i en situasjon hvor alt er på stell. Nå får jeg puste og bare være meg selv, sier hun.

Brian Cliff Olguin

Flyttemaraton

Det var noen voksne som så hvordan hun hadde det. 13-åringen ble tatt ut av hjemmet. Først ble hun plassert i et såkalt beredskapshjem.

Hun strever litt for å finne ordene.

– Jeg kunne ikke bo hos foreldrene mine.

Snart fikk hun et fosterhjem. Og ett til. Og ett til. Det var vanskelig å få det til å fungere.

– Jeg var vel for selvstendig. Og jeg hadde jo skolen og basketlaget mitt som jeg ikke ville bo for langt unna.

Etter hvert ordnet barnevernet det slik at hun fikk bo på hybel hos en vertsfamilie. Det fungerte. Og 17 år gammel vant hun et stipend til å reise til Orknøyene for å gå på skole. Det gjorde godt å komme bort.

Fordommer

Camilla vrir seg litt i stolen. Hun synes ikke det er lett å snakke om dette.

– Jeg er redd for å bli stigmatisert i voksen alder. Og jeg er opptatt av å verne om og beskytte familien min.

Hun er likevel ikke uvant med å fortelle sin historie. Camilla har snakket om hvordan det er å være et barnevernsbarn på en fosterhjemskonferanse i Nederland med mer enn 2.000 fosterforeldre, barnevernsbarn og ansatte i sosialtjenesten fra hele verden. Hun har også bidratt med sine synspunkter i en bok om og av barnevernsbarn.

– Jeg er et løvetannbarn og skulle ønske at jeg fikk barndommen og ungdommen tilbake. Men min bakgrunn har blitt min styrke.

Camilla Hermansen mener at hun har møtt mange stengte dører på grunn av bakgrunnen sin.

– Barnevernsbarn blir oppfattet som kriminelle, som andre barn og unge ikke får være sammen med, for vi kan påvirke dem negativt. Vi blir stemplet, familien blir stemplet. Foreldrene mine ble møtt på en negativ måte. Det var sårt for dem, og for meg. 

Tett på familien

Da Hermansen ble voksen, og faren hennes ble sykere, kom det til et vendepunkt i livet.

– Skulle jeg satse hardt på min egen utdanning, eller skulle jeg ofre mer av tiden og være nær familien?

Camilla Hermansen har brukt mye av livet på å studere. 36-åringen har en bachelor i folkehelse og helsefremmede arbeid, og det samme i interkulturelle studier. Dessuten har hun studert både idrett, bistand og utvikling, organisasjon og ledelse, krisepsykologi og pandemi, tegnspråk og tolkning, og frivillighetsledelse. Det finnes et studium for alt.

Hun valgte å bli i Bergen, og ble verge for faren sin. Det var alt annet enn lett.

– Det finnes ingen som hjelper deg med dette, når ungdom opplever sykdom i familien. Du må finne ut av alt selv.

I dag er hun mye sammen med mora si, og hjelper henne i hverdagen. Det opplever hun også at det er lite forståelse for.

– Det er ikke vanlig å hjelpe familien så mye som jeg har gjort og gjør. Men familie er familie, og de hjelper hverandre gjennom tykt og tynt. 

IDRETTSLEDER: Camilla Hermansen har vært på utveksling i Sør-Afrika gjennom Idrettens fredskorps. Her med unge idrettsledere som hun var lærer for ved German Village barneskole i Peddie, Eastern Cape. 

Privat

På stell

Nå har Camilla overtatt farens leilighet.

– Det er veldig rart å være i en situasjon hvor alt er på stell. Når en flytter så mye som jeg har gjort, savner man et sted man kan kalle et hjem, føle seg hjemme og slå seg tilro. Nå får jeg puste og bare være meg selv.

Det bidrar også musikken til, den har alltid vært viktig for henne, og en interesse hun delte med faren. Camilla tar sang- og pianotimer på en musikkskole. Elevene har konserter på et utested. Hun vil gjerne bruke seg selv enda mer.

– Akkurat nå er jeg på riktig plass, i Kiwi. Men jeg ønsker å bruke alt jeg har lært.

I grønne klær

Tre dager i uka har hun hendene fulle med tillitsvalgtarbeid, en god del av fritida går også med. De to andre dagene trekker hun selv i den grønne uniformen på Kiwi Søreidet i Bergen.

To av de andre i klubbstyret er også frikjøpt en til to dager i uka for å utføre vervene sine. For Hermansen vil ikke være tillitsvalgt på heltid.

– Det er viktig for meg å være fysisk til stede i butikken. Det gir meg nærhet til medlemmene og til de problemstillingene vi møter i butikkene.

Det som begynte som en deltidsjobb ved siden av studiene, har blitt en viktig del av livet hennes. Hun trives svært godt i butikken, hun kjenner kundene sine og blir satt pris på av dem. Camilla forteller om stamkunder som har kommet med vafler og brettede papirengler i gave. Noen av kundene er også HK-medlemmer.

– En gang ble jeg stående og diskutere uravstemninga i tariffoppgjøret med en kunde!

Hun ler.

Vaktbikkje

Camilla Hermansen har blitt en erfaren tillitsvalgt. Nå lager hun verveplaner, gir råd til andre tillitsvalgte, deltar i forhandlingsmøter og er i dialog med Kiwi-ledelsen om stort og smått. Hermansen ser på seg selv som medlemmenes vaktbikkje.

– Jeg sier ifra når det er noe som må ordnes opp i. Men jeg er opptatt av å ha dialog, ikke krig, med ledelsen.

Vaktbikkja har bitt seg fast i én sak, og hun slipper ikke før hun får det som hun vil. Det dreier seg om kravet om fast månedslønn også for deltidsansatte, i stedet for at de får betalt time for time. Det gir de ansatte en større forutsigbarhet. Kiwi har sagt at de skal innfri de tillitsvalgtes krav, men det har ennå ikke skjedd.

– Jeg utfordrer ledelsen på det konstant. Det kommer jeg til å fortsette med.

Men Hermansen understreker at hun ikke kan gjøre alt.

– De lokale tillitsvalgte og medlemmer er viktig for oss i konsernklubben. De er lagspillere som vi ikke fungerer uten, derfor er det viktig at de finner sin måte å jobbe på.