– Jeg har opplevd så mye urettferdighet

LENE SVENNING (tekst)

lene.svenning@lomedia.no

ANDRÉ KJERNSLI (foto)

andre.kjernsli@lomedia.no

Spente og forventningsfulle møter Alejandra Castro og tre kolleger opp på Stortinget en fredag ettermiddag i august. De har en avtale med stortingsrepresentant Tuva Moflag (Ap). Hun har lest om de Zara-ansattes kamp for større stillinger i HK-Nytt og vil gjerne høre dem fortelle om hvordan det er å leve som deltidsansatt. For Moflag og flertallet på Stortinget kommer til å vedta en lov i høst som skal gjøre det enklere for deltidsansatte å få hele stillinger.

– At min mening skulle bety noe. At de ansattes forhold på jobben skal bli endret. Det hadde jeg aldri trodd.

Det er fire år siden Alejandra Castro og ektemannen flyttet til Norge fra hjemlandet Honduras, Mellom-Amerikas nest fattigste land. Hva hun visste om Norge?

– Ingenting!

Men her sto de, fulle av forventninger og med et stipend som gjorde det mulig for mannen hennes å ta en mastergrad i finans.

Godt norsk

En måned etter at Alejandra Castro kom til Norge begynte hun på norskkurs.

– Allerede den første dagen i Norge tenkte jeg at jeg måtte lære meg norsk. Det er trist å være i en kultur uten å være en del av den. Jeg har jobbet hardt for å bli det.

På kurset ble Castro kjent med en som jobbet i Zara. Slik fikk hun selv jobb i klesbutikkens avdeling på Karl Johan i Oslo. Her var det slett ikke et krav om å snakke norsk. Arbeidsspråket er engelsk. Derfor jobber det også mennesker fra 40 ulike nasjonaliteter i kjedens butikker.

Nå har Alejandra Castro jobbet i Zara i tre år, på deltid. Hun har studert informasjonsteknologi ved siden av. Etter et år i butikken ble hun tillitsvalgt. Hun har sine grunner.

– Jeg har opplevd masse urettferdighet i livet.

Stemmen sprekker opp.

STORT: Alejandra Castro synes det var stort å få komme på Stortinget for å snakke om sine og kollegenes problemer på jobben. Her er hun sammen med stortingsrepresentant Tuva Moflag (Ap).

André Kjernsli

Respektløse menn

Vi er hjemme i leiligheten hennes i Oslo sentrum. Under en støvlett i den omfangsrike skohylla stikker det ut en påtent pinne med røkelse, lukten har allerede fått feste i rommet. Castro rydder kjapt unna rester fra frokost og tannpuss fra spisebordet og byr på kaffe. Hun kverner bønnene og heller det finmalte svarte pulveret i en presskanne. Med vante, rolige sirkelbevegelser heller hun det varme vannet fra vannkokeren over kaffen. Hun kommer tross alt fra et land hvor dette er det viktigste eksportproduktet fra jordbruket. Det skal hun snart bidra til selv. Mer om det senere.

Alejandra Castro forteller om et annet arbeidsliv enn det de fleste av oss har erfaring med.

– I Honduras opplevde jeg at arbeidsgivere bare så kroppen min, hvordan jeg så ut. Helt respektløs. En gang sa jeg nei til å bli sjefens elskerinne. To uker senere sto jeg uten jobb. Slik er kulturen i Latin-Amerika, mange menn er som alfahanner.

TILLITSVALGT: Alejandra Castro synes hun har lært mye gjennom å være tillitsvalgt på jobben. Når hun etablerer sitt eget firma skal de ansatte bli hørt, lover hun.

André Kjernsli

Smerte i hjertet

I oktober for tre år siden fikk Alejandra Castro en telefon fra Honduras med en rystende beskjed. Moren hennes var død, bare 62 år gammel. Hun hadde falt om på gulvet, uten forvarsel. Castro reiste hjem med det samme. Snart ble hun overbevist om at dette ikke var et naturlig dødsfall. Castro tror moren hennes ble drept. Arven etter moren, som hadde mye penger, har gått til noen andre enn familien. Castro mener moren ble manipulert til å testamentere bort pengene sine.

– De ville ha pengene hennes. Det ble ikke gjennomført politietterforskning eller obduksjon etter dødsfallet. I et korrupt land kan de gjøre som de vil.

Alejandra Castro løfter hånden for å tørke tårene. På underarmen har hun tatovert en lilje. Under blomsten er morens dødsdag inngravert i huden.

– Det gjorde jeg for å få ut smerten i hjertet mitt.

Hjemme i Honduras har Castro og familien satt advokater på arveoppgjøret etter moren.

– Det er belastende. Slitsomt. Tungt. Jeg vil ikke leve i et land hvor folk bare kan ta ting fra meg.

Hennes opplevelser i livet har gjort henne sterk og uredd, også på jobben.

– Jeg valgte å bli tillitsvalgt for å kjenne lovene, systemet, for å skjønne hvordan ting fungerer.

Kampen for påskeaften

Alejandra Castro har lært mye. Ikke bare har hun tatt kampen for at de ansatte i Zara skal kunne få større stillinger enn seks eller åtte timer i uka. Før påske tok hun også til orde for at de ansatte skulle få ekstra betalt for å jobbe på påskeaften. For ifølge tariffavtalen er dette en fridag. Kleskjeden måtte, etter påtrykk fra Castro, gå tilbake på sin opprinnelige plan om at de ansatte skulle jobbe som vanlig på påskeaften, uten kompensasjon. Castro tok ikke bare kampen for de 160 kollegene i sin filial. De framforhandlede rettighetene gjaldt for alle 400 Zara-ansatte i Norge.

– Det er en kamp. Men jeg har opplevd så mye urettferdighet…

Hun tar en pause.

Castro forteller at hun ble utsatt for et seksuelt overgrep i Honduras. Da hun ba politiet om hjelp, fikk hun en helt annen reaksjon enn hun hadde sett for seg.

– Politiet ville ha sex for å hjelpe meg. Min kropp hadde ingen verdi. Jeg har måttet jobbe med meg selv for å få tilbake troen på meg selv.

Vold mot kvinner er svært utbredt i Honduras.

Støttegruppe

På veggen i stua henger et svart-hvitt fotografi av morfaren i glass og ramme. Han døde før Alejandra Castro ble født, men har en spesiell betydning i familiens og Honduras’ historie. Ramon Ernesto Cruz var president i landet i halvannet år, fra 1971 til -72. Like før jul for snart femti år siden, ble han styrtet i et militærkupp.

KUNST OG FAMILIE: Alejandra Catros bestefar Ramon Ernesto Cruz var president i Honduras. Han har fått plass på stueveggen sammen med en versjon av Edvard Munchs «Skrik».

André Kjernsli

Alejandra Castros mor kom fra både en mektig og velstående familie. Castros far er arkitekt og underviser ved et universitet. Foreldrene ble skilt da Castro var fire. Hun beskriver oppveksten sin som utrygg og preget av rus. Castro oppfatter at lillebroren var hennes eneste trygghet. Selv var hun bare ni år da hun begynte å drikke.

– Jeg trodde at det var normalt. Jeg prøvde bare å dempe mine tanker og følelser om hvordan jeg hadde det hjemme.

Som 18-19-åring var hun avhengig av alkohol. I et år drakk hun hver eneste dag.

– Jeg hadde det vondt. Smerten ble borte når jeg drakk, det var lettere å bli kjent med folk, snakke med mennesker og undertrykke følelsene mine.

Da Castro var 20 år, bestemte hun seg for å slutte å drikke. Siden har hun ikke smakt en dråpe alkohol. Men Alejandra Castro omtaler seg selv som alkoholiker. Hun går regelmessig på møter i en støttegruppe.

– Det handler om å finne andre måter å løse ting på. Selv om det er mange år siden jeg drakk, tar det bare sekunder å miste alt.

Castro viser hvor fort det går å føre et glass til munnen.

ORD FOR DAGEN: Denne kjente bønnen henger på veggen hjemme hos Alejandra Castro.

André Kjernsli

En drøm

Familiens økonomiske posisjon – Alejandra Castro er vokst opp med tjenere i huset – bidro likevel til at hun fikk en utdanning. Castro har fem års utdanning som interiørdesigner. Det var yrket hennes i Honduras.

– Jeg har et driv til å skape nye ting og opplevelser for folk.

Alejandra hadde en drøm om å flytte til et annet land.

– Honduras føltes som et kaotisk sted å bo.

At det ble Norge er helt tilfeldig. Det kunne vært USA, det kunne vært Nederland.

Kaffeplan

Nå har Alejandra Castro andre karriereplaner enn både interiørdesign og jobb i klesbutikk. Hun vil importere kaffe fra hjemlandet sitt.

– Ikke for at jeg skal bli rik, men jeg har et sterkt behov for å hjelpe folk i Honduras.

Castro ønsker å hjelpe kaffebøndene ved å importere direkte fra dem. Men ikke bare det. Hun har fått en idé. For hver pose kaffe Castro importerer, skal en del av overskuddet gå til å ta vare på korallrevet ved øya Utila. Hun håper også å bidra økonomisk til folk som vil ta utdanning i hjemlandet.

Og én ting er hun sikker på: Når hun etablerer sitt eget selskap, skal hun gjøre det ordentlig.

– Jeg skal sørge for at de ansatte får tariffavtaler. De ansatte skal få det det trenger. Jeg skal ikke la mine behov gå foran deres.